Valg i India: en representasjonskrise?
Parlamentsvalget i India for 2019 nærmer seg, og de politiske kandidatene forbereder seg på å møte velgerne sine igjen. Et enkelt og viktig spørsmål følger: hvor mange mennesker representerer egentlig en indisk folkevalgt? Svaret er at i dagens India representerer et medlem av parlamentet (Lok Sabha) i gjennomsnitt 1.5 millioner stemmeberettigede, eller nærmere 2,5 millioner innbyggere. Dette er mer enn den totale befolkningen i over 50 av verdens stater, og nesten fire ganger så mange som en folkevalgt i India representerte under det første valget i 1952. Størrelsen på velgermassen som hvert enkelt parlamentsmedlem skal representere kan være med på å undergrave det representative demokratiet i India, skriver forfatterne i denne artikkelen.
Study shows Indian politicians are spending less and less time in legislative assemblies
In many democracies, elected politicians spend a substantial amount of time in the legislature to propose, debate, and vote on policies. In developing countries, politicians face an extra duty – they are also expected to spend a large part of their time with constituents listening to their concerns, solving conflicts, and helping them navigate the local bureaucracy. As India votes, it is timely to ask – how much time do Indian politicians spend in legislative assemblies and why has this changed over time?
Women and minorities in the Lok Sabha: Intersectionality in the Indian elections
It is well known that women are under-represented in India’s legislative assemblies. The historically marginalised Scheduled Castes (SCs) and Scheduled Tribes (STs), on the other hand, have reserved seats proportional to their share of the population that guarantee them a political presence. What does this mean for SC and ST women? Perhaps counter-intuitively, the answer is that there are more women candidates and winners in reserved seats than in general category seats.
Should I stay or should I go? Security considerations for members leaving al-Shabaab in Somalia
Den militante islamistiske organisasjonen al-Shabaab utgjør en trussel både i og utenfor Somalia. I januar i år utførte gruppen igjen et stor-skala terrorangrep i nabolandet Kenya. Mange unge medlemmer av al-Shabaab ønsker å forlate gruppen, men i en kontekst som Somalia, med store sikkerhetsutfordringer, er dette vanskelig. I denne policy briefen argumenterer Ingvild Magnæs Gjelsvik for at et gjennomgående fokus på sikkerhet og sikkerhetstiltak på ulike nivåer er avgjørende for å kunne lykkes med initiativer og programmer som har som formål å bistå og legge til rette for en utvei fra ekstreme miljøer under en pågående konflikt.
Konstruert anarki: styring, konflikt og usikre eigedomsrettar i Bukavu, DR Kongo
Korleis kontrollerer kongolesiske styresmakter eigedomsretten i landet? Og kva er samanhengen mellom konflikt, eigedomsrett og landskontroll i enkelte område i DR Kongo?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
Lunsjseminar: Krig, fred og alliansar i cyberspace
Kva er cyberoperasjoner? Korleis skilje konfliktar i cyberspace seg frå fysiske konfliktar? Og kva forskjellar og likskapar kan ein finne mellom cyberoperasjoner og informasjonskrigføring?