Julie Wilhelmsen kåret til en av landets ti fremste offentlige intellektuelle
Stuxnet - et paradigmeskifte?
Cyberangrepet Stuxnet representerte noe helt nytt da det ble offentlig kjent i 2010. Angrepet viste at digital skadevare kunne sabotere funksjonaliteten til infrastruktur, forårsake alvorlige ødeleggelser og ikke minst fungere som et politisk pressmiddel. Dette kapittelet i boken "Cybermakt. En tverrfaglig innføring" belyser hvordan Stuxnet har påvirket hvordan stater benytter seg av cyberkapabiliteter i konflikt, og hvordan cyberoperasjoner oppfattes. Vi forfekter at angrepet representerer et paradigmeskifte, og bygger denne argumentasjonen på en analyse av operasjonen og dets etterspill. Utviklingen i cyberdimensjonen av konflikten mellom USA og Israel versus Iran, og dessuten andre staters opprustning av cyberkapasiteter, er også viktige bestanddeler i analysegrunnlaget. Skiftet gjelder bruk av cyberoperasjoner i konfliktsituasjoner og utvikling av offensive og defensive cyberkapabiliteter etter Stuxnet. Vi argumenterer i dette kapittelet at cyberoperasjoner kan benyttes som en alternativ måte å hevde sikkerhetspolitiske interesser på - ikke bare i gråsonen som et supplement mellom diplomati og militære virkemidler, men også som et substitutt til konvensjonell militærmakt.
Verden er farligere, men bryr nordmenn seg?
Utenrikspolitiske holdninger i Norge i 2024: Status quo-folket i en internasjonal brytningstid
Hvordan vurderer nordmenn verdens tilstand? Og hvilken utenrikspolitikk ønsker befolkningen at norske myndigheter skal føre? I denne rapporten presenterer vi funnene fra en opinionsundersøkelse som ble gjennomført av Sentio for NUPI i perioden 18. til 24. april 2024. Verden rundt oss er svært urolig, og vi lever i en tid preget av stor usikkerhet knyttet til hvordan internasjonal politikk vil utvikle seg. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina tiltar i styrke, krigen i Ukraina pågår for fullt, krigen på Gaza fører med seg enorme menneskelige lidelser og har store konsekvenser i Midtøsten, og effektene av global oppvarming blir stadig tydeligere. Norske myndigheter, for eksempel via etterretningstjenestens årlige Fokus-rapport, kommuniserer at Norge står overfor en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på flere tiår.1 Et hovedfunn i vår rapport er likevel at befolkningen er nokså avmålt i sine vurderinger, og anser det generelle trusselnivået mot Norge som middels – eller på et normalnivå. Dette viser at det virker å være svært lite myndighetene kan gjøre for å endre folks holdninger til internasjonal politikk. Det er både overraskende og foruroligende at befolkningen i såpass liten grad ser ut til å ta innover seg den alvorlige sikkerhetssituasjonen, og ikke lytter til den offentlige kommunikasjonen knyttet til internasjonal politikk og trusler som Norge står ovenfor. Med den manglende kriseforståelsen i bunnen, ser vi overordnet sett en relativt stabil utvikling i nordmenns holdninger til utenrikspolitikk siden 2021, med tydeligst unntak av holdninger til Russland som har blitt klart skjerpet. NUPI har nemlig gjennomført lignende studier tidligere – i 2020 og i forbindelse med Stortingsvalget i 2021.2 I denne rapporten har vi stilt mange av de samme spørsmålene som tidligere, i tillegg til noen nye. Vi benytter derfor muligheten til å sammenligne med de tidligere studiene der det er hensiktsmessig for å danne oss et inntrykk av graden av endring i opinionen.
Valet i Europaparlamentet
Hvordan havnet Wagner i Afrika?
De lager vodka, har satt i gang en ølkrig med Frankrike, driver gruver, og lar en langhåret hipstertype i dress drive propagandamaskineriet. Men k...
Hvordan havnet Wagner i Afrika?
Reinforcing Trust, Evoking Nostalgia and Contrasting China: Japan's Foreign Policy Repertoire and Identity Construction in Myanmar
I etterdønningene av militærkuppet i Myanmar februar 2021, fordømte vestlige land og EU kuppet umiddelbart. Videre innførte de målrettede sanksjoner mot militære ledere og militæreide selskaper, og omdirigerte essensiell humanitær bistand til NGO-er. Japan valgte derimot å verken slutte seg til sine demokratiske allierte eller fullstendig suspendere sin bistand. Til tross for en lang og komplisert førkrigshistorie og begrenset engasjement etter 1988, gjennomgikk forholdet mellom Japan og Myanmar en revitalisering mellom 2012 og 2021. I denne artikkelen argumenterer forfatteren for at en av nøkkeldrivkreftene for de to statenes moderne relasjon er identitetskonstruksjon. Med utgangspunkt i litteraturen om relasjonell identitet og utenrikspolitiske repertoarer, viser artikkelen hvordan diskursive uttalelser og praksiser fra et nettverk av japanske identitetsentreprenører aktiverer, forhandler og reforhandler identitetene til det japanske “selvet” og dets “andre”. Gjennom en analyse av intervjuer med eliteaktører i Myanmar og Japan, studerer artikkelen Japans konstruerte identitet som en utviklingspioner i etterkrigstiden, økonomisk stormakt, fredsfremmer og diplomatisk megler. Den finner at Japan konstruerer sin identitet både temporalt, i form av nostalgi (natsukashisa) og lengsel etter Japans etterkrigstid som industriell stormakt, og romlig i form av Japans juridiske, moralske og industrielle dominans over andre land involvert i Myanmars utvikling, særlig med tanke på Kina.
Hvordan forstå Xi Jinpings Kina?
Liberal eksepsjonalisme undergraver verdiene våre innenfra