Hopp til innhold

Fra venstre: Houcine Abbassi UGTT,     Wided Bouchamaoui UTICA,         Ben Moussa LTDH,        Mahmoud ONAT    

Tunisia: revolusjon, dialog og demokratisering

Tunisia er det eneste landet som har klart å bygge opp et fungerende demokrati i etterkant av den vidtrekkende omveltningen i Nord-Afrika og Midtøsten, bedre kjent som den arabiske våren. Den 9. oktober 2015 ble Den nasjonale dialogkvartetten tildelt Nobels fredspris.

Personer

Joachim Nahem
Tidligere ansatt
  • Hvem er årets fredsprisvinnere?
  • Hvorfor fikk de fredsprisen?
  • Hvordan skiller Tunisia seg ut i Midtøsten og Nord-Afrika?
  • Hvilke utfordringer står tunisiske styresmakter likevel overfor?

Kvartetten består av ulike sivile samfunnsorganisasjoner, som fagbevegelsenUGTT, arbeidsgiverorganisasjonenUTICA, menneskerettsorganisasjonen LTDH og den nasjonale advokatforeningenONAT. Prisen ble gitt på bakgrunn av kvartettens avgjørende bidrag med å bygge et pluralistisk demokrati i Tunisia i kjølvannet av Jasmin-revolusjonen i 2011.

Historie etter 2010

Den arabiske våren ble utløst i 2011 som en direkte følge av opprøret i Tunisia, bedre kjent som Jasmin-revolusjonen. Opptøyene i Tunisia startet 17. desember da en 26 år gammel grønnsakhandler satte fyr på seg selv fordi han ble nektet å selge varene sine. Mannen ble umiddelbart sendt til et sykehus i Tunis, men døde av skadene 4. januar. Selvmordet utløste et folkelig opprør mot Tunisias autoritære president Ben Ali. Folk tok til gatene for å protestere mot blant annet høy arbeidsledighet, korrupsjon, stigende matvarepriser og manglende ytringsfrihet.

Jasmin-revolusjonen resulterte i at Ben Ali og familien hans flyktet fra landet etter 23 år ved makten. Revolusjonen utløste en viktig, men utfordrende, overgangsprosess med målsetning om å etablere et velfungerende demokrati i Tunisia. I oktober 2011 ble det valgt en grunnlovgivende forsamling som skulle utarbeide en ny grunnlov, og Islamister partiet Ennahdadannet en midlertidig overgangsregjering sammen med to mindre, Sekulær - verdslig partier.

Grunnloven skulle i utgangspunktet gjøres ferdig i løpet av ett år. Politikerne klarte midlertidig ikke å bli enige om innholdet, og grunnlovsforhandlingene ble forlenget. Det var særlig politisk uenighet mellom den islamske og den sekulære siden rundt spørsmålene om kvinners rettigheter og hvilken rolle islam skulle spille i samfunnet. Etter at to sekulære politiske motstandere, Mohamed Brahmi og Chokri Belaid, ble drept i henholdsvis februar og juli i 2013 oppsto det en politisk krise som ledet til store sivile demonstrasjoner.

Det sekulære opposisjonspartiet Nidaa Tounes mistenkte at islamske ekstremister sto bak attentatene på Brahmi og Belaid, og anklaget også islamist- og regjeringspartiet Ennahda for å stå i ledtog med disse militante ekstremistgruppene. Ennahda tok avstand fra disse beskyldningene; likevel oppsto sterke politiske gnisninger. 

2013: Kvartetten etablerer forumet Nasjonal dialog

På bakgrunn av det store presset fra det tunisiske sivilsamfunnet klarte de politiske partiene til slutt å sette ulikheter til side. Forumet Nasjonal Dialog ble etablert i regi av de fire frivillige organisasjonene som utgjør Kvartetten. Fagbevegelsen UGTT spilte en særlig vellykket rolle som megler mellom de politiske partiene, og forhandlingene endte med enighet om de nødvendige skrittene mot et nytt parlaments- og presidentvalg.

Den Nasjonale Dialog klarte å frambringe nødvendig enighet om hvordan grunnloven skulle ferdigstilles, i tillegg til å få Ennahda til å overgi makten til en teknokratisk regjering. Ved å sørge for at islam fikk en plass i grunnloven, selv om det var en mer begrenset plass enn Ennahda egentlig ønsket, godtok Ennahda å overgi styret til en teknokratisk regjering.

At Ennahda støttet disse vidtrekkende kompromissene med opposisjonen, reddet trolig Tunisia fra en ny revolusjon. På slutten av året ble partene også enige om å utarbeide en handlingsplan. Et interessant resultat av denne politiske maktkampen var at ungdomsgrupper, næringslivsorganisasjoner, fagforeninger og andre sekulære krefter følte seg representert i de politiske prosesser som oppsto etter at Ben Ali-regimet ble veltet. Denne inkluderingen av unge og det sivile samfunn i politikkutformingen etter revolusjonen – ofte de som hadde gått i spissen i starten - var fraværende i de andre landene som forbindes med den arabiske våren, særlig Egypt.

Etter måneder med konflikt mellom islamistiske og sekulære krefter, ble den nye grunnloven endelig vedtatt i januar 2014 med 200 stemmer for, 12 avstående, og bare fire mot. Slik ble loven også et tydelig signal om en stabil politisk utvikling.

Grunnloven anses i utgangspunktet for å være meget demokratisk og  menneskerettighetsvennlig. Den sikrer blant annet grunnleggende  Menneskerettigheter - menneskerettar og likestilling mellom kvinner og menn i alle lovgivende forsamlinger. Den utøvende makten er for øvrig delt mellom statsministeren og presidenten. Statsministeren vil ha størst innflytelse, mens presidenten har ansvar for utenriks- og forsvarsspørsmål. Grunnloven nevner ikke islam som lovgivende, men forbyr «angrep på det hellige», noe som kan tolkes bredt. Den har imidlertid fått kritikk fordi den ikke forbyr dødsstraff og fordi den har elementer som innskrenker ytringsfriheten. Dette viser at Tunisias nye grunnlov har sine svakheter. Likevel råder det bred enighet om at den sikrer menneskerettigheter og et mer demokratisk styresett i landet. Grunnloven framheves også som et bevis på at demokrati er forenlig med islam og kan forankres i den arabiske verdenen.

I tråd med de tidligere forhandlingene overga Ennahda makten til en teknokratisk regjering, med Moncef Marzouki i front som midlertidig president. I mars 2014 opphevet Marzouki unntakstilstanden som hadde ligget over landet siden opprøret i 2011, og i mai ble det vedtatt en ny valglov. Den slår fast at det nye parlamentet skal velges ved forholdstallsvalg og at presidenten skal velges gjennom flertallsvalg.

I oktober 2014 ble det holdt parlamentsvalg som det sekulære partiet Nidaa Tounes vant. Et par måneder senere ble Nidaa Tounes’ presidentkandidat, Beij Caid Essebsi, ny folkevalgt president i Tunisia og ble gratulert av avtroppende president Moncef Marzouki. Presidentvalget gikk ifølge internasjonale observatører fredelig og demokratisk for seg.

bilder av politiske lederfigurer i Tunisia

Politiske lederfigurer i Tunisia etter omveltningene. Alle foto: Creative commons | Rais 67, Ashoola | CC BY-SA 3.0 og CC BY-SA 2.0

Kvartettens rolle

Kvartetten har i utgangspunktet spilt to sentrale roller:

  1. De var sterke pådrivere for regimeendring, samtidig som de var med på å velte Ben Ali. Da det oppsto uklarheter rundt hvem som skulle styre landet, sørget kvartetten for at politiske motstandere i landet løste konflikter og uenigheter gjennom dialog. I så måte har det vært helt avgjørende for de politiske partiene å kunne samrå seg med kvartetten. Med andre ord har Den nasjonale dialogkvartetten sikret politisk dialog, og sørget for at ingen kuppet de demokratiske prosessene i Tunisia i makttomrommet etter Ben Ali-regimet. På denne måten har kvartetten hatt en avgjørende rolle i demokratiseringen av landet.
  2. Kvartetten har også vært folkets stemme i Tunisia, og kvartettens sentrale rolle under revolusjonen har illustrert hvor viktig det er at sivilsamfunnsorganisasjoner er godt forankret i samfunnet for å sikre og legge til rette for demokratiske prosesser.

Utviklingen i andre land i regionen

Tunisias utvikling i retning av å bygge et demokrati står i sterk kontrast til en rekke andre land hvor det også ble gjort opprør under den arabiske våren. I motsetning til den nylige utviklingen i Tunisia, har det vært store tilbakeslag i de demokratiske utviklingene i Egypt, Syria, Libya og Jemen. Opptøyene her har ikke ført til bedre demokratiske rammevilkår. I disse landene har de positive politiske endringene man håpet den arabiske våren ville medføre, stoppet opp, og i mange land har den politiske tilstanden forverret seg. Folkelig engasjement og optimisme er blitt erstattet med vold, konflikt og kynisk realpolitikk.

Egypt er tilbake til sitt autoritære utgangspunkt, eller verre, der militærregimet har full kontroll over statsapparatet. Domstoler, politi og utbredt frykt kveler all motstand, både den sekulære og den islamske. Egypt vedtok også en ny grunnlov, men i motsetning til Tunisia var dette en politisk manipulert og forhastet prosess med svak folkelig forankring.

Libya har hatt en tilsvarende utvikling. Alt som først så veldig lovende ut, med folkevalgt parlament og ny grunnlov, ligger nå i ruiner. I dag er det overhengende fare for at en ny borgerkrig bryter ut. I Irak brøt den skjøre politiske prosessen sammen da statsminister Al Maliki over lengre tid nektet å samarbeide med sunni- og kurdiske partier. I dette makttomrommet har IS vokst fram. I Syria er krigen et faktum, med store tap og enda større humanitære lidelser. På grunn av denne situasjonen har IS også etablert seg der. Også i land som Jordan, Algerie og Marokko er ikke-folkevalgte blitt sittende med den reelle makten.

Den arabiske våren evnet derfor ikke å velte autoritære styresmakter i Nord-Afrika og Midtøsten, og erstatte disse med mer demokratiske regimer. Mot dette bakteppet blir det ekstra viktig å se hva Tunisia har gjort riktig.

Dagens situasjon i Tunisia

Et relativt vellykket demokrati fører ikke nødvendigvis med seg økonomisk bedring for folk flest. Eksdiktator Ben Alis familie anslås å ha gjemt unna 130 milliarder kroner mens de satt ved makten. Nedgangstidene i Europa har også rammet Tunisias turistavhengige økonomi. Den høye arbeidsledigheten representerer en beslektet utfordring. Et relativt høyt utdanningsnivå har ikke forhindret at nesten halvparten av landets unge går arbeidsledige.

Tunisia er sikkerhetsmessig sårbart – klemt mellom Libya og Algerie. Samtidig har tunisiere har latt seg rekruttere til islamistiske  Terrorisme i Syria og Irak. Det antas at mer enn 5000 tunisiere har latt seg verve til IS, Al Qaida , Al Nusra-fronten og andre terrororganisasjoner som er særlig aktive i Syria og Irak. Blant gjerningsmennene i anslaget mot oljeanlegget  Algerie - Mali: konflikt og terror der flere Statoil-ansatte ble drept, var minst 11 tunisiere.

Terrorangrepet i turistbyen Sousse, hvor 20 turister ble drept, sommeren 2015 gjorde også enorm skade på en allerede vanskelig økonomisk situasjon, og mange land frarådet sine borgere fra å reise til Tunisia etter angrepet. Det har ført til tomme hoteller i Tunisia, og sårt trengte inntekter til turistnæringen har uteblitt. Videre er det frykt for at en forverret økonomisk situasjon vil føre til politisk misnøye. Likevel finnes det noen lysglimt: For eksempel har Tunisia en voksende IT-industri som kan være konkurransedyktig både i Midtøsten og i Europa.

Turistbyen Sousse var åsted for en terrorugjerning i 2015.

Foto: creative commons

I lys av dette – og av at regionen for øvrig ikke viser tegn til demokratisering – trengs eksempler på at demokratiske prinsipper lar seg forankre i arabiske land. Med tre demokratiske valg og en inkluderende grunnlovsprosess har Tunisia vist at dette er mulig.

I skyggen av den akutte humanitære krisen i Syria og Irak er det stor sannsynlighet for at Tunisias betydelig mindre utfordringer ikke blir prioritert av det internasjonale samfunnet. Men nettopp Tunisia trenger all hjelp det kan få. Å overlate landet til seg selv nå kan vise seg å bli en stor feil. På den andre siden vil investeringer i landet oppfattes som en anerkjennelse av reformene som har funnet sted.

Etter prisutdelingen

Etter at Kvartetten ble tildelt Nobels fredspris har den internasjonale responsen vært utelukkende positiv. Tunisias president Beji Caid Essebsi har sagt at prisen anerkjenner «veien mot enighet», og at Tunisia ikke har hatt noen annen løsning enn dialog på tross av ideologiske uenigheter. Lederen av Tunisias nasjonale advokatforening uttalte at prisen er et budskap til resten av verden, til alle land, og til alle mennesker som streber etter demokrati og fred. Også FNs talsmann Ahmad Fawzi uttalte seg og sa at «vi trenger sivilt samfunn for å hjelpe oss å fremme fredsprosesser». Obama, Merkel og den sørkoreanske statslederen har også uttalt seg positivt.

Tunisia kan være en nøkkel til videre regional utvikling. Den tunisiske grunnloven er et tegn på at det er mulig å få demokratiske reformer på plass til tross for religiøse motsetninger, økonomiske nedgangstider og ustabile naboland. Selv om Nobels fredspris er en påskjønnelse for å ha utvist fredsarbeid, kan også tildelingen være et ønske om å påvirke den videre fredssituasjonen i Tunisia, men også i andre land i Midtøsten.

Bildet viser dialogmøte i Tunisia i 2012.

NASJONAL DIALOG: - Årets nobelprisvinner gir et eksempel på en nasjonal dialogprosess som ser ut til å ha bidratt til å hindre en potensiell borgerkrig i Tunisia, sier seniorforsker Pernille Rieker. Bildet viser dialogmøte i Tunisia.

Foto: Magharebia / Creative Commons / CC BY 2.0

Arbeidsoppgaver

Temaer

  • Fredsoperasjoner
  • Humanitære spørsmål
  • Styring

Personer

Joachim Nahem
Tidligere ansatt

Fakta

Høydepunkter under overgangen til demokrati

  • Frie og rettferdige valg: den lovgivende forsamling i 2011, parlaments- og presidentvalg i 2014
  • Vedtok en progressiv og inkluderende grunnlov i januar 2014
  • Etablerte Sannhets- og Verdighetskomiteen og Komiteen mot Korrupsjon og Underslag.
  • Etablerte nasjonal dialog midt i en krise.
  • Navigerte seg gjennom og unngikk mange av fallgruvene under den arabiske revolusjonen i andre land, særlig Egypt.

Erfaringer -”lessons learned”

•    Hvordan bli kvitt autoritære regimer: behov for raske grep og endelig brudd.
•    Bruke god tid, slik at en inkluderende og framforhandlet overgangsprosess sikres – ikke forhastet slik som i Egypt med hensyn til Grunnloven.
•    Det sivile samfunn må være årvåkent: forbli engasjert gjennom hele overgangsperioden og holde de nye myndighetene som kommer til makt, ansvarlige.
•    Ennahda har vist at det er en mellomvei for islamistpartier til å forhandle, komme fram til et kompromiss og påvirke demokratiske prosesser.
•    Det internasjonale samfunn: være oppmerksom på utfordringer med tanke på troverdighet og ikke å undergrave nasjonalt eierskap over overgangsprosessen.
•    Behov for politisk lederskap: de politiske motstanderne Moncef Marzouki, Rashid Al-Ghannoushi og Beji Caid Essebsi har vist politisk lederskap og respekt for de demokratiske spillereglene.