Menneskerettigheter er noe alle individer har uavhengig av hvor de bor, kjønn, etnisitet eller religion. Alle mennesker har samme menneskeverd og blir sett som likeverdige i menneskerettighetstenkningen.

Menneskerettighetene bygger på prinsippene om like rettigheter og ikke-diskriminering. Det er mange måter å inndele menneskerettighetene på. Den vanligste er å skille mellom

• sivile og politiske
• økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Staten skal eksempelvis verne retten til liv og ytringsfrihet; til politisk deltakelse; til arbeid; til understøttelse og retten til undervisning. Det andre settet må ses i forhold til en stats ressurser. Det er umulig å kreve at en fattig u-landsstat skal ha samme nivå over ytelsene til borgerne som staten i et rikt i-land. Men dersom en fattig stat bruker uforholdsmessig mye til militære formål framfor til utdanning og helse, kan det åpne for kritikk.

I FN er dette nedfelt først i Menneskerettighetserklæringen (1948), siden i de to menneskerettighetskonvensjonene

• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter(1966)
• Konvensjonen økonomiske og sosiale rettigheter (1966)

Det nye med Menneskerettighetserklæringen var at det for første gang i historien på et globalt nivå ble stadfestet at menneskerettighetene gjelder for alle, uansett hvor i verden de bor. Menneskerettighetene sies dermed å være universelle.

Menneskerettighetene er regler for hvordan staten skal behandle enkeltmennesker og grupper. De forplikter staten til å avstå fra bestemte handlinger – tortur, ikke begrense religionsutøvelse osv. De kan også forplikte staten til å gjøre noe, bistå, ved å legge forhold til rette slik at folk for eksempel har et arbeid å gå til.

Et viktig spørsmål i vår tid er om det internasjonale samfunnet - først og fremst etter vedtak i FNs sikkerhetsråd - kan gå inn i land der staten tillater eller selv bedriver omfattende, systematiske og vedvarende brudd på menneskerettighetene. Har vi et ansvar for ikke å tåle de overgrep som ikke rammer oss selv?