Publikasjoner
The potential and limits of peace agreements: Colombia and Mali
In most cases, political solutions to armed conflicts are professed by a plethora of local, regional and international actors. In practice, however, durable political solutions – typically symbolised through peace agreements – are scarce. While peace agreements may be signed, political willingness, as well as the ability to implement them, is often in short supply. Hence, many peace agreements remain words on paper, not actions in the field. This is also the case in Africa, where many conflict areas see peace agreements being signed, violated and forgotten. This article examines the 2015 peace agreement in Mali and the case of the 2016 peace agreement in Colombia. The 2015 Bamako Agreement for Mali – despite hopes to end armed violence and provide a framework for peace – has had little impact on the ground and serves to illustrate some of the limitations of peace agreements. Does the commonly considered successful case of Colombia shed light on the struggling Malian peace process? This article suggests that the Colombian peace process does provide useful insights into the challenges in Mali. This is discussed in the context of what, with whom and when to negotiate. Following this analysis, some lessons learnt are identified, along with concluding remarks on how these two cases illustrate both the potential and limits of peace agreements.
For the greater good?: “Good states” turning UN peacekeeping towards counterterrorism
The usual suspects of middle power internationalism—small and middle powers such as Canada, Denmark, Norway, the Netherlands, and Sweden—have all contributed to the UN peacekeeping mission in Mali (MINUSMA). This article argues that while these and other Western countries’ contributions to MINUSMA may still be characterized as investments into UN peacekeeping reform and a rule-governed world order, the liberal underpinnings of that commitment are withering. Instead, these countries seek to enhance their own status. This is done by gaining appreciation for their contributions, primarily from the US; strengthening their bids for a non-permanent seat on the UN Security Council; and self-interested contributions to reformUNpeacekeeping by efforts to enable it to confront violent extremism and terrorism. Paradoxically, the article concludes, when moving the UN towards counterterrorism and weakening the legitimacy of the organization, Western states undermine a cornerstone of their own security.
Norwegian exports in global value chains
This study analyses the participation of the Norwegian economy in global value chains in 2000-2014, following the gross exports decomposition framework in Koopman, Wang and Wei (2014) and using the World Input-Output Database (WIOD). The analysis shows that Norway increased its participation in global value chains through both backward and forward linkages, but the latter is more dominant and re ects Norway's endowments in natural resources. Moreover, the study reveals that services exports increased substantially during the period analysed and are even higher than manufacturing exports if measured in value-added terms rather than gross terms. This highlights the key role of services in global value chains as well as the relevance of measuring trade in value-added terms.
Kampen om Europa
EUs idéhistoriske fundament ble bygget etter andre verdenskrig for å unngå en slik krig for all fremtid. Den franske utenriksministeren Robert Schuman startet EU-prosjektet ved å samordne de militært relevante europeiske kull- og stålindustriene, og innsatsen var allerede fra starten motivert av ønsket om fred og sikkerhet på kontinentet. Det var også for rollen som fredsprosjekt at EU fikk den kontroversielle fredsprisen i 2012. Selv om sikkerhet har vært sentralt i tenkningen om EU, har sikkerhets- og forsvarspolitikk vært «den stygge andungen» i forsøkene på tettere integrasjon. EU er gradvis blitt mer integrert gjennom traktater, men sikkerhetspolitisk samarbeid er blitt nedprioritert. Det har sin naturlige forklaring i at saksområdet har vært krevende å samordne. Sikring av ytre grenser og forsvar av territorium har vært kjernen av hva det vil si å være en suveren stat. Europa er et nasjonalstatens kontinent, tross EU.
Territorialstatens tilstand i dagens Midtøsten
Hvordan forstå Midtøsten i dag? Til tross for et enormt litterært landskap som forsøker å belyse denne komplekse regionen, er dette et spørsmål man ikke bør ta lett på. Dette bokessayet diskuterer hvordan de tre bøkene Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme (Butenschøn & Maktabi 2018), Fra opprør til kaos: Midtøsten etter den arabiske våren (Nordenson 2018) og Israel: Historie, politikk og samfunn (Heian-Engdal 2018) bidrar til vår forståelse av Midtøsten i dag. Selv om bøkene har ulike hovedfokus, har de til felles at de beskriver og analyser tilstanden til en rekke av regionens territorialstater. Selv om begreper som suverenitet og territoriell integritet ikke nødvendigvis gir mening i regionen i dag, redegjør bøkene for hvorfor det likevel ikke ser ut til at vi kommer til å se noen endringer i eksisterende statsdannelser i tiden som kommer.
Farlige forbindelser?
Den påståtte koblingen mellom franske høyrenasjonalister og Kreml er overdrevet. Men de felles interessene er der.
Taliban i Moskva og Doha
Forrige uke møttes en delegasjon fra Taliban og sentrale afghanske politikere til samtaler i Moskva. Møtet var det mest omfattende av sitt slag siden 2001, året da USA gikk til krig mot Taliban. Møtet kom like etter at Taliban har vært i banebrytende forhandlinger med USA i seks dager i Doha, Qatar. For første gang ble Taliban og USA enige om et utkast til et mulig rammeverk for fred.