Publikasjoner

Policy Brief summarizing perception studies in Afghanistan

Perceptions about the EU crisis response in Iraq – a summary of perception studies

How the EU is facing crises in its neighbourhood: Evidence from Libya and Ukraine

The EU's Crisis Management in the Kosovo-Serbia crises

Best practices in EU crisis response and policy implementation

This report has two aims. First, to take stock of how the Europen External Action Sercvice (EEAS) and the Commission have institutionalized lessons-learned mechanism. Second, to discuss the extent to which these mechanisms and practices incorporate the EU’s ambitions for a ‘conflict-sensitive’ and ‘comprehensive’ crisis-response approach. In this sense, this report will serve as a point of departure for case-study research to be undertaken within the framework of Work Packages 5–7 of the EUNPACK project, on whether there is a gap between policy and practice with regard to institutional learning.

Understanding the EU’s crisis response toolbox and decision-making processes

Hvor går nordisk samarbeid?

I en tid med geopolitiske omveltninger snakker Nordens regjeringer med fornyet kraft om nordisk samarbeid. Men stopper det med fine ord, eller følges visjonene opp av konkrete handlinger?

Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.

Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.

Norges nye Kina-strategi kan komme fra Brussel

Bare hvis Europa står sammen kan man ha tilstrekkelig makt til å motstå press fra Kina.

Comparing Cyber Security. Critical Infrastructure protection in Norway, the UK and Finland.

Cyber security and protecting critical infrastructures from digital harm are of increasing importance for governments around the globe. Tackling this issue is challenged by two distinct features of cyber security in Western states: Firstly, the transnational nature of digital risks and threats necessitates cooperation and engagements beyond the state, through international and regional organizations and institutions. Secondly, the considerable extent of private ownership forces states to rely on and engage with private companies, through regulation or public–private partnerships (PPP). Through comparative analysis of the approaches taken to PPP and European cooperation for energy and telecommunication in Finland, Norway and the UK, this report examines how states engage with these issues. The greatest difference is found to lie between the two Nordic states and the UK. This is not the result of divergent national perceptions and understandings, but of the more centralized and intelligence-centred approach taken by the UK in contrast to the whole-of-society trust-based approach of the Nordic states. Both approaches entail distinct benefits and drawbacks. The major concern in the Nordic states is the lack of public resources and capacity, as well as the fragmentation of responsibility and capabilities. Realizing the importance of culture, context and history in shaping how public authorities respond to cyber-security concerns is of vital importance for enabling better policies. This report concludes by presenting a set of best practices identified in the three case countries.