Publikasjoner
Krig i en verden av fremmed intelligens
Dette kapittelet diskuterer en rekke problemstillinger knyttet til den pågående debatten rundt kunstig intelligens og dets innvirkning på fremtidens geopolitikk og krigføring. Gjennom innsikter fra vitenskaps- og teknologistudier (STS) søker kapittelet å stille spørsmål ved vanlige antagelser i statsvitenskapen om forholdet mellom teknologi, krig og politikk. Det vil bli argumentert for at statsvitenskapens behandling av disse som uavhengige elementer og de påfølgende forenklede forestillinger om teknologisk og sosiopolitisk endring må endres til fordel for en mer inklusiv tankegang rundt sosiotekniske praksiser. Dette vil bedre vår forståelse av forholdet krig-teknologi samtidig som det gir bedre grobunn for å diskutere endringer i kjølvannet av utviklingen av kunstig intelligens.
The unsolicited rocket: a story of science, technology, and future wars
Denne artikkelen undersøker det forunderlige tilfellet med den uønskede raketten: et norsk forskningsinstitutt utviklet et våpensystem som ingen ønsket eller hadde bedt om, men som senere ble bredt implementert. Vi argumenterer for at «Terne»-våpenet ikke eksisterte fordi det var nødvendig basert på rasjonelle beregninger om effektivitet, men på grunn av narrativene, koalisjonene og konkurransedynamikkene som omkranset det og gjorde det nyttig. Konvensjonelt betraktes krig og teknologi ofte som distinkte "ting" med uforanderlige essenser, brukt som variabler for å forklare andre fenomener, i stedet for å bli undersøkt på deres egne premisser. I dette tilfellet fokuserer vi empirisk på konfigurasjonen av sosiotekniske visjoner, og handlingskapasitetene som oppstår fra disse. Ved å fokusere på sosiotekniske systemer er dette ikke et tilfelle av "militarisering" av det sivile samfunn og forskning i fredstid. Snarere, evnen til handling ligger i konkurransedyktige nettverk av narrativer og koalisjoner mellom teknologier, individer, profesjoner, teknologiske miljøer, militære organisasjoner og finansieringsorganer, som sammen former hvordan ideer og teknologier blir autoritative og dominerende.
Europeisk helsesamarbeid etter covid-19 pandemien
Covid-19 pandemien er en av de største krisene i verden etter 1945. I Europa ble nasjonale myndigheter og EU-systemet utfordret med tanke på hvordan krisen skulle håndteres. Særlig i de første fasene av pandemien var det stor variasjon i valgene av virkemidler. Landene innførte en rekke inngripende tiltak som fikk negative konsekvenser på tvers av landegrensene, blant annet for familiebesøk mellom land, arbeidsmobilitet, vareflyt, og forsyningssikkerhet. EU responderte i 2020 på krisen med å foreslå en styrking av helsesamarbeidet generelt, og beredskaps- og krisehåndteringskapasiteten spesielt. I dette notatet ser vi nærmere på EUs helsesamarbeid og mulige implikasjoner for Norge av arbeidet med å styrke dette samarbeidet i kjølvannet av pandemien.
Finland and Sweden’s Path Towards NATO
Mislykket avskrekking og krigsutbruddet i Ukraina bør være en vekker for de nordiske regjeringene. De bør skape mer robust og samordnet avskrekking og forsvar på tvers av regionen. For å sikre sikkerhet og stabilitet bør alle statene på den Russlands nordvestlige flanke bygge opp den regionale agendaen for samordnet taktisk og operasjonelt forsvarssamarbeid ytterligere, skriver Per Erik Solli og Øystein Solvang.
Den norske Atlanterhavskomité: Spranget inn i fremtiden
Europa er i krig. Putins overfall på Ukraina 24. februar 2022 utgjør et vendepunkt i europeisk sikkerhet. Krigen er også et foreløpig klimaks i russisk revisjonisme, som har aner tilbake til 1990 og som ble mer markant fra 2007 og 2014. Noen så krigen komme. Fra oktober 2021 ble innsiktsfulle analytikere og aktører i etterretnings- og beslutningskretser i USA, NATO Belgia og enkelte miljøer i Norge stadig mer sikre på at det gikk mot krig. De innerste sirkler hadde tilgang til svært god etterretning. Personer i posisjon med dyp innsikt i russisk historie så med stigende uro på at Russlands blodstenkte imperietradisjon gjenoppsto, brutal og usminket – denne utrivelige uvanen hos romanover og kommunister til å fortære naboer. Beleste personer i posisjon med bred kunnskap om styresett så at det autoritære russiske regimet gikk i totalitær retning og kapslet seg inn, noe vi gjenkjenner fra andre totalitære regimer. Eksperter i det offentlige rom så ikke krig som sannsynlig, med noen unntak. Det var ikke rasjonelt, liksom. De hadde heller ikke forestilt seg at Sovjet-imperiet ville rakne. Vi ser hva vi har sett før: At eksperter er best til å forklare i ettertid at slik måtte det nødvendigvis gå. Og til å klandre politikerne for at de ikke reagerte i tide. Ingen vet hvor lenge krigen vil vare og hvor lenge Putins Russland vil forbli en paria. Man registrerer at en rekke europeiske statsledere verker etter å skape fred, flere av dem på en slik måte at de selv kan skinne. Her skal vi skue bortenfor selve krigen og ha et særlig øye til tradisjonell makt- og interessepolitikk: Hva er de langsiktige utfordringer og trusler av betydning for Norge? Hvordan bør vi innrette vår sikkerhetspolitikk og vårt forsvar? Dette er en tid med store utfordringer, men også mange muligheter. Kriser skaper muligheter. Det finnes anledning til å gjøre Norge bedre rustet til å håndtere store endringer i geopolitikk og teknologi. Vi skal dvele ved omgivelsene, spesielt Russland og nord. Vi skal drøfte Norden i NATO som sikkerhetspolitisk prosjekt. Vi skal diskutere Forsvarets design, spesielt evnen til å tenke konsistent fra tanke til handling. Og vi skal til sist fremsette fem frimodige postulater, som overskrider konvensjonell tenkning, om hva Norge vil kunne prioritere i årene fremover.
Revisiting nuclear hedging: ballistic missiles and the Iranian example
Teknologiske endringer har gjort atomvåpenarsenaler mer sårbare. I denne artikkelen hevder Henrik Stålhane Hiim at det gir særlig stater med en såkalt «garderingsstrategi» sterke grunner til å utvikle ballistiske missiler. Stater som driver med kjernefysisk «gardering» - som Iran – ønsker å opprettholde evnen til å utvikle atomvåpen, men uten å krysse den kjernefysiske terskelen. Artikkelen analyserer Irans missil- og rakettprogrammer, og demonstrerer hvordan disse programmene er en sentral del av Irans garderingsstrategi. Flere av missilene Iran kan være velegnet til bruk i et kjernevåpenprogram.
RESOLVED: Japan Should Maintain Investments in Russian Oil and Gas Projects
In this issue of Debating Japan, experts assess Japan’s investments in Russian oil and gas and whether Japan should fully divest from Russian energy.
UN Peacekeeping Operations at a Crossroads: The Implementation of Protection Mandates in Contested and Congested Spaces
Beskyttelse av sivile er fortsatt et kritisk trekk ved FNs fredsbevarende operasjoner, og tilbyr unik støtte til befolkninger i faresonen i skjøre og sviktende stater, med fokus på langsiktig stabilitet og fred. Vertsnasjoner engasjerer imidlertid i økende grad støtte fra bilateralt utplasserte styrker og private militærkontraktører for å oppnå militære og sikkerhetsmessige mål, ofte på bekostning av eksisterende fred og diplomatiske prosesser og menneskerettigheter. Tilpasning og respons til disse skiftende miljøene er avgjørende for FN-oppdragene når det gjelder å beholde deres relevans og realisere deres pålagte beskyttelsesmål. Dette krever forbedret støtte og ressursallokering og forbedret utnyttelse av eksisterende ressurser. Med utgangspunkt i dybdeintervjuer og samtaler med representanter for FNs fredsbevarende operasjoner og FNs hovedkvarter, utforsker denne rapporten utfordringer og muligheter i implementeringen av beskyttelsesmandater for fire flerdimensjonale fredsbevarende operasjoner, nemlig MINUSCA, MINUSMA, MONUSCO og UNMISS. Det gir innsikt i kontekstuelle utfordringer som oppstår fra flyktigheten i miljøene de jobber i og interne utfordringer knyttet til den komplekse naturen av felles implementering av sivile, militære og politibeskyttelsesaktiviteter. Gitt korsveien FNs fredsbevarende operasjoner befinner seg ved, gir rapporten fremtidsrettede anbefalinger og oppfordrer til refleksjon og fleksibilitet for å støtte økt engasjement i sentrale beskyttelsesspørsmål som er integrert i internasjonal fred og sikkerhet.
Global networks in national governance? Changes of professional expertise in Amazon environmental governance
I 2019 fornyet skogbranner i Amazonas internasjonal bekymring for Brasils miljøpolitikk, ledet av Jair Bolsonaro. Som et av de største depotene for verdens biologiske mangfold, har Amazonas regnskog vært en kilde til bekymring i global miljøstyring. Gitt den fremtredende betydningen skulle man forvente at innenlandsk styring ville være sterkt gjennomsyret av fagfolk med internasjonal sirkulasjon, og at transnasjonale bånd ville være et sentralt mål for Bolsonaros populistiske nasjonalistiske politikk. I denne artikkelen søker jeg å forstå om og hvordan fagpersoner involvert i politikkutforming i det brasilianske miljødepartementet er koblet til nasjonale og internasjonale organisasjoner, ved å analysere nettverkene av karriereveier til høytstående ansatte i Rousseff-, Temer- og Bolsonaro-administrasjonene . Dataene viser en gjennomgående lav prosentandel av bånd mellom fagfolk og internasjonale organisasjoner. Imidlertid har typene internasjonal erfaring og kunnskap som anses som viktige endret seg betydelig under Bolsonaro. Denne publikasjonen er del av prosjektet Market for Anarchy.
Re-imagining African—Nordic relations in a changing global order
This study asks how the special relationship between countries in Africa and the Nordic region may be affected by a changing global order, that the African-Nordic cooperation can continue to evolve and remain relevant for both regions. The meeting in Helsinki on 14 June 2022 is the 20th meeting of the forum of African–Nordic Foreign Ministers. The forum was established in 2000 between five Nordic countries and ten African countries. It was intended to emphasize the political importance of Africa and to demonstrate that Africa–Nordic relations went beyond development cooperation. The forum meets alternately and rotates among African and Nordic countries and African hosts have included Benin, Botswana, Mozambique, Nigeria, South Africa and Tanzania. The number of African countries expanded over time and now numbers around 25. The annual meeting is an opportunity to consolidate the special relationship between African and Nordic countries and creates a space where political issues of mutual concern can be discussed. As such, it has helped to broaden the African–Nordic relations beyond development cooperation and towards a more politically-oriented and interest-based strategic partnership. Beyond the annual foreign ministers meeting, the other aspect the report looks into is what the sum-total of African-Nordic bilateral relations in the areas of trade, development, peace and security and multilateral cooperation reveals about the status of the overall relationship. Africa pursues strategic partnerships that helps it to develop and strengthen the continent’s economic potential, political identity, and its role on the global stage. In this study we pay particular attention to Africa’s relationship with China, Europe, India, Russia and Turkey. One of the dominant features of Africa’s international relations has been its non-alignment. African countries have been careful to seek partnerships with many different states and regions, without being pulled into any one alliance that may prevent it from also gaining support for its development from others. Therefore, in its strategic partnerships, African countries seeks engagements that will help it to grow its economies.