Publikasjoner
Redd kulturlivet – planlegg en post-koronafest!
En debatt er på gang om hvordan norsk kulturliv skal reddes fra koronaen. Regjeringens redningspakke anses som helt utilstrekkelig. Derfor dreier diskusjonen seg om hvor mye som trengs, og hvem som skal få det. Det er forståelig, men debattens nedslående vilkår har gjort alle blinde for en enestående mulighet. Nå, når vi vet at vaksinen kommer, er det tid for å tenke større, mer kollektivt og langsiktig. Hvorfor ikke sette disse arbeidsløse kulturarbeiderne til å gjøre noe de er gode til: å arrangere en fest! Ikke bare en hvilken som helst fest, men en månedslang, statlig finansiert, landsdekkende serie av festivitas for å feire at koronaen er over. Akkurat som en slutten-på-verden-fest som tvert imot feirer at verden ikke er slutt. Den kunne spres utover offentlige steder akkurat som Edinburgh-festivalen, bare mindre eksklusiv, og være like stor som Olympiaden, men med mindre bruk av treningstøy. Om det virker sprøtt, så hør på meg. For det første besitter Norge en mengde latent fest-talent som består av uforskyldt arbeidsløse. Det betyr i praksis at Nav for tiden betaler profesjonelle eventorganisatorer for ikke å organisere events. Og staten betaler 60–80 prosent av inntektene til musikere, teknikere, skuespillere, teateransatte og mange flere som kunne bidra. Dermed kan vi anse dette hva-det-nå-er bidraget som regjeringen betaler dem nå, som en grunnsubsidie og bare toppe den, slik at de i stedet kan sette i gang en kjempefest. Ikke bare ville det være finansielt fornuftig. En post-koronafest ville også gi disse menneskene en mening og gi landet noe å se frem til midt i et år av depresjon og usikkerhet. Norge er faktisk helt uvanlig godt trent for akkurat en slik anledning – flere generasjoner av russ ville helt sikkert kaste seg over anledningen til å bli med på en buss igjen. Fra fotball til opera Nøkkelen til en vellykket post-koronafest er å inkludere. - For det første bør den finne sted i juli når skolene har ferie. - For det andre må festen spres ut over kommunene. - For det tredje må den innebære en bredest mulig definisjon av kultur, fra fotball til opera, fra komedie til skateboarding, fra kino til dukketeater. - For det fjerde må alle arrangementene være gratis å bruke, akkurat som helsevesenet. Kort sagt bør det være noe for alle som alle bør kunne ha råd til. Til syvende og sist vil arrangementet betale seg selv. Norge trenger uansett en stimulus for å kickstarte økonomien. En kjempefest vil være som en slags New Deal, bare med kultur i stedet for infrastruktur. For på samme måte som med infrastruktur vil det å investere i kultur produsere det økonomene kaller en multiplikatoreffekt, der penger som settes inn i økonomien, fostrer vekst langt utover den opprinnelige innsatsen. Og videre – om festen gjøres til en global event, vil den generere turistinntekter. Nordmenn kunne til og med bli overtalt til å ta ferien hjemme i stedet for i Syden. Foruten å bidra til å redde kulturen ville festen virke lutrende på borgerne. Den ville gitt et høyst tiltrengt frislipp etter en mørk periode. La oss være enige om at vi trenger en kjempefest etter å ha tilbrakt det siste året innendørs, fulgt reglene og avlyst julen.
Hvem har tid til å delta?
I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten. I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten. Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.
Grading greatness: evaluating the status performance of the BRICS
En imponerende portefølje av case-studie forskning har nå vist hvordan og gjennom hvilke midler BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) har siktet mot høyere sosial status. Dette forskningsfeltet mangler imidlertid systematiske midler for å vurdere denne statussøkingen. Denne artikkelen fyller dette tomrommet ved å tilby et rammeverk av varierte metoder som gjør det mulig for forskere å komme nærmere innpå og sammenligne individuelle staters relative statusprestasjon. Ved å bruke diplomatisk representasjon som en proxy for statusanerkjennelse og sammenligne den med et lands statusressurser (rikdom), indikerer rammeverket i hvilken grad landet har generert anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet. Funnene fremhever en betydelig variasjon i typen og varigheten av forskjellene mellom statusressurs og anerkjennelse, og antyder at i stedet for å behandle disse som anomalier som venter på korrigering, kan og bør de utredes gjennom case-studieanalyser.
MONUSCO’s 2021 Mandate Renewal Transition and exit
I desember 2021, i sammenheng med økende politiske spenninger og økende usikkerhet i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DRC), vil FNs sikkerhetsråd (UNSC) avgjøre om mandatet til FNs stabiliseringsoperasjon skal fornyes i Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO). Beleiringstilstanden som ble erklært av president Tshisekedi i mai 2021 har ennå ikke stabilisert provinsene der den har blitt implementert. Den politiske koalisjonen ved makten er fortsatt skjør, og sosiale og identitetsbaserte konflikter øker. Alle uttrykker behov for stabilitet, men effektive strategier og avgjørende handlinger mangler fortsatt. Den felles overgangsplanen utviklet av FNs team med deltakere fra byråer, fond og programmer, og DRC-regjeringen anerkjenner kompleksiteten av stabilisering og gir en helhetlig plan for langsiktig stabilitet og fredsgjenoppretting. Denne planen går utover tradisjonelle fredsprosesser og utvider rekkevidden til sosiale og økonomiske spørsmål. Selv om det er veldig ambisiøst, tilbyr det et nødvendig dristig skritt mot en ansvarlig overgang med klare referanser og en tidsramme. Denne overgangsplanen taler til kongolesernes forventninger til MONUSCO, med prioritet til sikkerhetssituasjonen i det østlige DRC og utryddelsen av væpnede grupper, basert på tre fokusområder: behovet for institusjonelle reformer, vekt på helhetlig fredsbygging, og en menneskesentrert tilnærming til stabilisering. Sikkerhetsrådet vil måtte bestemme hvordan de skal styrke og støtte disse mangfoldige reformprosessene ved å sikre at de er avpolitiserte og objektive. Reformer av sikkerhetssektoren, administrative reformer og rettferdig omfordeling av utbytte fra naturressursutnyttelse vil være sentralt for effektiviteten av institusjonelle reformer. Det kommende mandatet bør også se på hvordan ustabilitet er forårsaket/drevet av ikke bare vold og væpnet konflikt, men også av sosioøkonomiske faktorer (ulikheter, konkurranse) og den svake sosiale kontrakten. For eksempel, til tross for den estimerte arbeidsdeltakelsen på 64,07 prosent, utgjør den vedvarende høye fattigdomsraten (80 prosent, ifølge 2019 UN Human Development Index Report) ett element med potensial for sosial ustabilitet. Et eksempel på den svake sosiale kontrakten er regjeringens kamp for å tilby viktige tjenester som gratis utdanning. Siden begynnelsen av skoleåret 2021/2022, i oktober 2021, har mange barne- og ungdomsskolebarn, og deres lærere, protestert mot mangelen på statlig støtte for å gi finansiering til offentlige skoler. Disse protestene kommer i tillegg til andre innen sektorer som helsevesen og kollektivtransport. Alle disse elementene gir næring til sosial og institusjonell ustabilitet, og påvirker i sin tur utsiktene for en bærekraftig fred. Det er viktig at vilkårene og rammene for mandatet og logistisk støtte til DRC utvides til å inkludere disse områdene som nøkkeldeterminanter for stabilitet. Det er behov for en menneskesentrert tilnærming for å definere stabilisering, som må eies og drives lokalt. Mens FN-oppdraget støtter DRC i å gjenopprette fred, forblir MONUSCO en outsider i denne settingen: det er opp til kongoleserne og DRC-regjeringen å lede prosessen: lokale stemmer og tilpasning til lokale kontekster og strategier må tas i betraktning- asjon og inkludert. MONUSCO kan bare nå sine mål hvis de fokuserer på å sikre lokalt eierskap til fredsprosessen. Sikkerhetsrådet kan gi oppdraget fullmakt til dette, gjennom et mer reflektert og kontekstsensitivt mandat.
Ecosystemic politics: Analyzing the consequences of speaking for adjacent nature on the global stage
Denne artikkelen foreslår et konseptuelt rammeverk for å analysere og sammenlikne de bredere eller utilsiktede effektene av samarbeid som er forankret i grensekryssende økosystemer. Artikkelen introduserer tre analytiske innfallsvinkler som er sentrale i studiet av policy-områder i internasjonal sosiologi, og demonstrerer bruken av disse gjennom ett spesifikt case, nemlig Arktis og Arktisk råd. De analytiske innfallsvinklene er: nettverk (hvem leder, og hvordan fungerer lederskapet?), hierarkier (hvem deltar, og hvilke forhold former feltet?) og normer for politisk atferd. Disse fanger opp sentrale konsekvenser av og dynamikker i økosystemforankret politikk på en konsis måte som er nyttig for sammenlikning på tvers av ulike caser. Arktis-caset fokuserer på hvordan ikke-arktiske aktørers nettverksposisjoner og roller endrer seg over tid, som en innledende utforskning av de bredere effektene av slike former for samarbeid. Funnene tyder på at de fleste ikke-arktiske aktører har blitt mindre sentrale i arktisk samarbeid, selv om Arktis har blitt gjenstand for mer global oppmerksomhet og antallet deltakere i Arktisk råd har økt. Videre komparativt arbeid på dette feltet vil sette oss bedre i stand til å vurdere hvorvidt det er bedre at stater som snakker for «sine økosystemer»– og i så fall, på hvilke måter – enn å søke felles løsninger på globale utfordringer.
Security and defence challenges after the coronavirus
Hva er implikasjonene av pandemien på forsvars- og sikkerhetspolitkken på kort, mellomlang og lengre sikt?
UN Peacekeeping and the Kindleberger Trap
I nærmere et tiår har FN vært under press på grunn av et stort antall fataliteter, samt press fra medlemsstater om å kutte kostnader, særlig fra USA. Siden 2013 har ikke FN iverksatt noen nye store fredsbyggingsprosjekter, mens større prosjekter har blitt avsluttet i Côte d’Ivoire, Darfur, Haiti, Liberia og Sierra Leone. På det afrikanske kontinentet gjenstår fire store prosjekt - i Den sentralafrikanske republikk (SAR, MINUSCA), Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo, MONUSCO), Mali (MINUSMA) og Sør-Sudan (UNMISS). Også disse er under press for å kutte kostnader.
Fitting the Pieces Together: Implications for Resilience, Adaptive Peacebuilding and Transitional Justice.
Denne bokens mål er å utforske hvordan resiliens, adaptiv fredsbygging og overgangsrett («transitional justice») kan hjelpe samfunn med å komme seg etter det som på engelsk kalles «collective violence». I boken undersøkes ulike samfunn i Afrika, Asia, Europa, Latin-Amerika og Midtøsten som har opplevd, og fortsatt opplever, vold. Gjennom åtte case-studiene- Bosnia-Herzegovina (BiH), Rwanda, Uganda, Bangladesh, Kambodsja, Colombia, Guatemala og Palestine – gir boken dybdeanalyser og empirisk analyse av resiliens og adaptiv fredsbygging i en rekke tilfeller som har overgangsrett til felles. Bokens siste kapittel, forfattet av forsker 1 Cedric de Coning, reflekterer over lærdommene fra tilfellene boken tar for seg. Kapitlet diskuterer særlig hvordan disse beriker vår forståelse av konseptene resiliens, adaptiv fredsbygging og overgangsrett, og hva de forteller oss om de komplekse måtene resiliens og adaptiv fredsbygging manifesterer seg i områder som har vært gjennom konflikt. Kapitlet begynner med en diskusjon om adaptiv fredsbygging og resiliens i overgangsrettkontekster.
Hvis ikke Norge går i bresjen for en grønn omstilling, hvem da?
Jo fortere Norge setter i gang med en ansvarlig, men hurtig avslutning på oljeeventyret, jo større vil de politiske, diplomatiske og kommersielle gevinstene være.
UN Security Council to Discuss Climate-Related Conflict, But What Role Should It Play?
I august kalte FNs generalsekretær den siste rapporten fra FNs Klimapanel (IPCC) "kode rød for menneskeheten", og bemerket at bevisene er ubestridelige: global oppvarming påvirker alle verdens regioner. Hans budskap er et som alle land etterhvert anerkjenner: klimaendringer er ikke kun en fremtidig risiko, men påvirker allerede alle aspekter av våre liv, inkludert vår evne til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.