Publikasjoner

The Duty of Care for Citizens Abroad: Security and Responsibility in the In Amenas and Fukushima Crises

This article analyses the state’s duty of care (DoC) for citizens who fall victim to unforeseen catastrophic or violent events abroad. The DoC highlights the challenges, dynamics and relations involved in diplomatic practice that is aimed at protecting citizens outside of state borders and where traditional security concepts have little relevance. How has a globalized, more insecure world — with shifting relations and responsibilities among states, their subordinates and other carers — affected the provision of DoC? How do governments and private actors act on the DoC during and after crises? To illustrate, the article draws on the terrorist attack at a gas facility in Algeria in 2013 and the nuclear disaster in Japan in 2011, focusing particularly on the Norwegian framework and approach to protecting citizens abroad. In both crises, implementing the DoC required practical skills and measures beyond traditional diplomacy and institutionalized crisis mechanisms.

Strengthening the Peace and Governance Nexus within the African Union. Enhancing synergy between the African Governance Architecture (AGA) and the...

The vision of the African Union (AU) is to achieve “an integrated, prosperous and peaceful Africa, driven by its own citizens and representing a dynamic force in the global arena”. The attainment of that vision hinges on three foundational imperatives: democratic governance, peace and security, and sustainable development. The focus of this report is on the interlinkages between democratic governance on the one hand and peace and security on the other. The report examines the two overarching mechanisms that were established by the AU to strengthen democratic governance and attain peace and security; namely the African Governance Architecture (AGA) and the African Peace and Security Architecture (APSA).

Negotiating Brexit: what do the UK’s negotiating partners want? I contribute with a chapter

Brexit from Norway: a European Free Trade Association perspective

This report is part of larger comparative research project on how Brexit is percieved and approached in various European countries. In this paper I map out some aspects of brexit as it is viewed from Norway. See text here http://ukandeu.ac.uk/explainers/brexit-from-norway/

Franchised States and the Bureaucracy of Peace

This book examines a new type of state formation evoked by the rise of transnational rule, what Schia calls franchised states. Turning the UN into a field site and drawing on an anthropological fieldwork of the UN organization, he demonstrates how peacebuilding activities turned Liberia into an object of governing, whereby the UN, in seeking to build the state, also became the state. The sovereign state of Liberia here emerges as a franchise rather than a self-contained entity. Two implications follow: First, that international peacebuilding turns post-conflict countries into clients of the international community. Second, that “sovereignty” is no longer exclusively associated with the state: it is organized in and through specific practices of governing where a state actor is only one among a range of actors. With these findings, the book moves beyond previous work on peacebuilding by focusing on the unbundling of sovereignty. It contributes to the literature on the changing forms of sovereignty by showing the specific ways in which sovereignty is organized, packaged and enacted, often by actors working under international auspices. Others about the book: Thomas Hylland Eriksen (Professor of Social Anthropology University of Oslo, Norway): "This is a challenging and creative contribution to the anthropology of the state. By necessity basing his analysis on multisided fieldwork, Schia shows how the Liberian state is entangled in multiscalar transnational institutions, encounters, ambitions and misunderstandings. Of particular value are the concepts of "ownershipping" and "franchised state", which shed light on the vulnerability of the postcolonial state and the power exerted by non-state, supranational actors. By using these concepts Schia offers a fresh perspective on the African state and forces us to rethink the concept of sovereignty." Anette Nyqvist (Associate Professor of Social Anthropology, Stockholm University, Sweden): "With its unique insight of the bureaucratic processes at UN and in Liberia, this monograph is not just a study of peacebuilding in practice, but an innovative contribution to the anthropology of policy and to organisational anthropology. The book is essential reading for anyone interested in political anthropology and global processes of peace building." Séverine Autesserre, (Professor of Political Science, Barnard College, Columbia University, USA): "A very interesting ethnography of international intervention and state building in Liberia, with many useful insights for scholars and policymakers." Palgrave Macmillan: - Examines how peacebuilding has been turned into a series of management processes and the implications this has for the state. - Offers a fresh approach through looking at policy processes from the perspectives of both UN HQ and the case study country, Liberia. - Addresses an important gap in the literature – the gap between the operational and policymaking levels of statebuilding and peacebuilding.

Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det?

Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det? Ingen vet hvilken utenrikspolitikk president Donald Trump vil føre, men det finnes i alle fall to hovedperspektiver: Det første perspektivet er at Trump vil være en formidabel «disrupter». Allianser og historiske forhold synes å bety lite. Trump har vært kritisk til en verdibasert utenrikspolitikk og internasjonale institusjoner, og har vist liten respekt for internasjonale spilleregler. USAs snevre egeninteresser settes foran alt annet. Trump ønsker for eksempel forsoning med Russland, men har samtidig lagt seg ut med muslimer, kvinner, eliter, pressen og sin egen etterretningstjeneste. I utenrikspolitikken har han vært konfronterende med Kina, kritisk til EU, sådd tvil om Nato, ser på mulighetene for å stoppe finansieringen av FN, og han er uklar på klimaspørsmål. Mange tror også at Trump vil kunne endre utenrikspolitikkens form og fremgangsmåte. Snarere enn diplomatiske konsultasjoner med partnere, vil han foretrekke drama, overraskelser, tvetydigheter, støtte og avskrekking, og han vil tvitre kontroversielle synspunkter på nattetid. Det andre perspektivet gir mindre grunn til uro. Vi vet at historiebøkene er fulle av politikere med store reformambisjoner, men i møtet med realitetene vil ofte store bølger ende som små krusninger når politikken skal settes ut i livet. Innad i USA finnes det institusjoner og mekanismer som vil kunne utvanne og avslipte Trumps politikk. I høringen i kongressen kom det i tillegg frem at flere i hans kommende team har andre og mindre utradisjonelle syn på utenrikspolitikk enn Trump selv. ... forts

60 år med EU - hva nå?

enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts

Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen

Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)

Investeringer og sikkerhet - Utenlandske oppkjøp og investeringer er også sikkerhetspolitikk. Hvordan skal Norge balansere mellom ulike hensyn

Utenlandske investeringer er i utgangspunktet et gode. Studier har vist at utenlandske oppkjøp og investeringer bidrar til økt produktivitet, kunnskapsoverføring og kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. For Norge er det viktig å være en attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Attraktiviteten kan blant annet økes ved å ha få reguleringer, lave terskler og enkle prosedyrer. Tilsvarende ønsker vi at det er åpenhet, likebehandling, sikkerhet og forutberegnelighet for de mange norske utgående investeringene til andre land. Men, ikke alle utenlandske investeringer er like ønskelige. Noen kan svekke nasjonal sikkerhet. Det er for eksempel viktig å sikre kontroll med kritisk infrastruktur, det vil si, de anlegg og systemer, fysiske eller virtuelle, som er nødvendige for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner. Investeringer og oppkjøp kan også på andre områder innebære en sikkerhetsrisiko. Dersom et oppkjøp skaper uheldige avhengigheter kan det påvirke nasjonal sikkerhet. Utenlandske oppkjøp kan også gi andre tilgang til teknologi eller kunnskap som kan virke negativt på nasjonal sikkerhet. Noen oppkjøp eller investeringer kan også muliggjøre overvåkning eller sabotasje, eller gi muligheter til å påføre samfunnet annen skade. For alle land gjelder det derfor å finne en god balanse mellom å sikre gode vilkår for økonomisk utvikling, samtidig som man skal ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Den internasjonale utviklingen har lenge gått i retning av liberalisering og lettere tilgang for utenlandske investeringer. Norge har lenge fulgt denne trenden. Tidligere hadde vi regler om eierskifte som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere, men disse bortfalt med inngåelsen av EØS-avtalen. Ervervsloven, som kom i 1995, skulle kontrollere eierskifte, men den ble fjernet i 2002. Danmark og Sverige har heller ikke noe omfattende regelverk, eller «screenings prosedyrer», som sikrer myndighetskontroll rundt investeringer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, mens land som Australia og USA har adskillig mer velutviklede systemer. Med økte geopolitiske spenninger synes pendelen å være i ferd med å snu, også i Europa. I Storbritannia har Theresa May i sitt valgmanifest varslet at hun ønsker å styrke kontrollen rundt utenlandske oppkjøp, det samme har også den franske presidenten Emmanuel Macron varslet. I Norge er det også en debatt. (forts...))

Geopolitikk og fornybar energi - hva betyr et grønt skifte for geopolitikken?

(Dagens Næringsliv): Storpolitikk har i lang tid vært knyttet til den strategiske betydningen av olje og gass. Kontroll med ressursene har gitt makt, avhengighet har gitt avmakt. Historien er full av militære kampanjer som har hatt som mål å få kontroll med petroleumsressurser, eller håndtere avhengigheten. Vil et stort innslag av fornybar energi endre storpolitikken? Dersom verden blir grønn, vil konflikter og globale spenninger bli borte, eller vil nye oppstå? Det finnes noe forskning omkring de sikkerhetspolitiske effektene av at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. De peker i retning av konflikt om knappe ressurser, som vann og mat, med nød og migrasjon som konsekvenser. Dersom havnivået stiger i den takt ekspertene tror, vil også verdens mange kystbyer stå overfor enorme utfordringer. Den finansielle risikoen er også formidabel. Vi vet også at å bremse klimaendringen vil stille store krav til internasjonale institusjoner og internasjonalt lederskap. Utfordringen er å fremme radikal endring fort, men samtidig gjøre det riktig og uten for mange negative bieffekter. Det kreves klare mål, regulering, samt en god dose tillit på tvers av landegrensene. Vi vil også måtte mobilisere offentlige og private ressurser for store og langsiktige internasjonale satsinger på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling. Selv om Trump har varslet at USA vil gå ut av Parisavtalen, skjer det mye annet positivt på dette feltet. Kanskje lykkes den globale klimakampen. Det er mye mindre forskning på hva den geopolitiske situasjonen vil være dersom vi faktisk lykkes med å få til et raskt og radikalt skifte. Kolleger ved NUPI ser derfor i samarbeid med universitetene Columbia og Harvard nærmere på denne tematikken i en ny rapport. Der drøfter de den litteraturen som foreligger, og ser på noen mulige konsekvenser av en overgang til fornybar energi. La meg trekke frem noen av observasjonene... forts...