Publikasjoner
Omverdenen som utfordring – imperieoppløsning og folkestyrets begrensning
Hvordan skal man som ny stat forholde seg til omverdenen? Dette var et av de spørsmålene som kom opp til tidlig og heftig debatt på Eidsvoll i 1814, og som delte forsamlingen på midten. Unionspartiet ville ha bred drøfting av forholdet til andre stater, mens selvstendighetspartiet foretrakk å overlate dem til Christian Frederik. I denne artikkelen settes argumentene fra debatten i 1814 inn i en bredere idéhistorisk kontekst. Fremveksten av det vi i dag kaller «utenrikspolitikk» forstås her i tett sammenheng med gradvis differensiering av politikkbegrepet og grensedragning mellom stat og samfunn. Utenrikspolitikk forstås dermed som det som skiller ikke bare mellom statens utside og dens innside, men også mellom stat og samfunn. Debatten i 1814 gir et øyeblikksbilde av denne utviklingen, med arven fra eneveldet så vel som nye ideer om folkelig deltagelse.
The formative years: Norway as an obsessive status-seeker
This chapter shows how status concerns were central to how Norway related to the wider world during the formative nineteenth century: status and identity were inextricably intertwined. It argues that Norwegian politics throughout the nineteenth century were deeply concerned with status and status seeking. When Norwegians started discussing foreign politics and foreign policy, it was in terms of peace, prosperity and status, with the people closely linked to all these phenomena. The many active NGOs as well as the constant references to duties and a Norwegian mission indicate that this explanation must be taken seriously. Even though the resources spent internally in the Ministry of Foreign Affairs have been modest, the sheer mass of public attention paid to peace issues has probably made it harder to discuss other matters in Norwegian foreign policy. Various Norwegian politicians have noted that peace activism has given them better access to great-power decision-makers.