Publikasjoner

The Power of the Draft: A Century of Changing Legitimacy of Norway’s Armed Forces

Identitet og politikk: En utredning om kollektive selvbilder i politikken

Denne rapporten går igjennom og diskuterer sentrale bidrag i dagens studier og teorier rundt kollektive selvbilder og identiteter. Det argumenteres for et perspektiv som bygger pa Benedict Andersons og Fredrik Barths vektlegging av de subjektive aspektene ved en felles identitet. Identiteter er dessuten i sin natur politiske, ettersom det alltid innebærer å trekke grenser mot ulike Andre. Dette gjelder også nasjonal identitet, der blant annet utenrikspolitikken bidrar til dette. Videre diskuteres Norges historiske og samtidige Selv- og Andre-bilder. Det påpekes at man i dag, blant annet grunnet intemasjonaliseringen og den økte kommunikasjonen, ser tegn til at stadig flere identitetskategorier er løsrevet fra en territoriell base. Vi opplever med andre ord ikke bare statsforvitring, men ogsa nasjonsforvitring. Samtidig blir stadig flere politiske felt inkorporert i et intemasjonalt nettverk som gjør anerkjennelse av politikken viktig. En fremtidig utenrikspolitikk og “norgesprofilering” bør derfor etter all sannsynlighet matte ta større hensyn til denne internasjonaliseringen og kulturelle fragmenteringen.

Intet nytt under solen?

Artikkelen er et tilsvar til Øyvind Østeruds a angrep på det han kaller “den postmoderne fagkritikken” innen samfunnsfag og humaniora. Artikkelen tar hovedsakelig fatt på påstanden om at postmoderne innsikter ikke bringer noe nytt, men kritiserer også argumentet hans om at relativismen er det viktigste fellesstrekket hos postmodernistene.

Forsvar og identitet: de norske friskusverdiene

Dette kapitlet diskuterer forholdet mellom norsk nasjonal identitet og norsk forsvarspolitikk. Det argumenteres for at forsvarets legitimitet etter 2. verdenskrig har hvilt på et sett uuttalte verdier som var sentrale i ettertidens tolkning av, og fortellinger om, krigen i Norge. Disse krigsmytenes styrke ligger i deres fremstilling av historien i avpolitiserte og «naturlige» former. Mytene fremhever et sett verdier som ikke kan relativiseres, og som regnes som evige i norsk kultur. De er dermed sentrale verdier i norsk identitet generelt. Derfor har de vært viktige i ettertidens tolkning og legitimering av motstandskampen under krigen, men også for oppbygningen av det moderne forsvaret i Norge. Teoretisk forsøker artikkelen å vise det konstruktivistiske poenget at alt sosialt er historisk betinget. Det finnes intet essensielt, universelt og evig gitt i det sosiale. Selv de mest inngrodde «sannheter» har en historie, og er i stadig endring selv om vi ikke merker det. Imidlertid er nettopp en tilsynelatende inngrodd «sannhet» et eksempel på hvordan makten fungerer i moderne samfunn; den skaper og begrenser politiske handlingsrom.

Norske svar på internasjonale utfordringer: Retorisk endring, stabilitet i tiltak

Norsk utenrikspolitikk omtales ofte som preget av konsensus og stabilitet, hvor kobling til NATO og USA, støtte til FN, og en aktiv europapolitikk er hovedelementer. Inspirert av innsikter fra institusjonell teori om «organisert hykleri» – altså hvordan organisasjoner ofte må frikoble tale og handling – analyserer vi norsk utenrikspolitikk. Vi finner at det er tendenser til slikt integrert flertydighet, som ikke er overraskende gitt de motstridende krav og forventninger som preger våre omgivelser. Vi peker på hvordan et slikt perspektiv kan bidra til kritisk refleksjon rundt effektivitet i ulike virkemidler, og diskuterer også hvordan dette preger tilnærmingen til «Norden», som del av den utenrikspolitiske verktøykassen.

Introduksjon: Nordiske svar på geopolitiske utfordringer

Denne artikkelen introduserer et temanummer om hvordan de fem nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – fremstiller og responderer på geopolitiske utfordringer i sine omgivelser. Nordens strategiske beliggenhet – i Europas nordlige utkant, med grense mot Russland på den ene siden og store havområder på den andre – gjør at endringer i sikkerhetspolitikken og i maktbalansen mellom stormaktene er av umiddelbar relevans. Artiklene drøfter hovedtrekk ved de nordiske landenes nåværende utenrikspolitikk, hver for seg, men til dels også sammen, sett i lys både av historiske linjer og nåværende geopolitiske rammebetingelser. Med særlig vekt på de enkelte lands relasjoner til stormaktene USA, Russland, EU og Kina, og til sikkerhetsinstitusjonene FN og NATO, fremhever bidragene noen særtrekk ved den hjemlige utenrikspolitiske debatten i de enkelte land, og kartlegger hvilke ressurser og virkemidler det enkelte land typisk velger å ta i bruk i møte med ulike utfordringer.

Inside Russia’s Imperial Relations: The Social Constitution of Putin-Kadyrov Patronage

I denne artikkelen (Slavic Review) analyserer seniorforsker Julie Wilhelmsen hvordan Moskva har klart å få kontroll over utbryterrepublikken Tsjetsjenia siden slutten på den andre Tsjetsjenia-krigen i 2002. Wilhelmsen argumenterer for at Moskvas kontroll er tuftet på en personlig relasjon mellom Vladimir Putin og Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov som er sterkt preget av tsjetsjenske slektskapstradisjoner. Formelle føderale institusjoner og aktører har liten eller ingen jurisdiksjon i denne russiske republikken. Moskvas særegne og svake styre over Tsjetsjenia er ikke bare veldig forskjellig fra Moskvas styre over de andre republikkene i Russland, det reiser også spørsmål rundt muligheten for å kontrollere Kadyrovs Tsjetsjenia i fremtiden

Colonized Children: Chechnya in Russia

This chapter explores how kinship relations have functioned as a source of social power in Chechnya and, since the end of the second post-soviet Chechen war, constituted a bond between Moscow and Grozny that allowed Russian governance over Chechnya.

Conclusion: Military rapid response—from institutional investment to ad hoc solutions

The track record of military rapid response mechanisms, troops on standby, ready to be deployed to a crisis within a short time frame by intergovernmental organizations, remains disappointing. Yet, many of the obstacles to multinational actors launching a rapid and effective military response in times of crisis are largely similar. This book is the first comprehensive and comparative contribution to explore and identify the key factors that hamper and enable the development and deployment of multinational rapid response mechanisms. Examining lessons from deployments by the AU, the EU, NATO, and the UN in the Central African Republic, Mali, Somalia and counter-piracy in the Horn of Africa, the contributors focus upon the following questions: Was there a rapid response to the crises? By whom? If not, what were the major obstacles to rapid response? Did inter-organizational competition hinder responsiveness? Or did cooperation facilitate responsiveness? Bringing together leading scholars working in this area offers a unique opportunity to analyze and develop lessons for policy-makers and for theorists of inter-organizational relations. This work will be of interest to scholars and students of peacebuilding, peacekeeping, legitimacy and international relations.

Tangled up in glue: Multilateral crisis responses in Mali

The track record of military rapid response mechanisms, troops on standby, ready to be deployed to a crisis within a short time frame by intergovernmental organizations, remains disappointing. Yet, many of the obstacles to multinational actors launching a rapid and effective military response in times of crisis are largely similar. This book is the first comprehensive and comparative contribution to explore and identify the key factors that hamper and enable the development and deployment of multinational rapid response mechanisms. Examining lessons from deployments by the AU, the EU, NATO, and the UN in the Central African Republic, Mali, Somalia and counter-piracy in the Horn of Africa, the contributors focus upon the following questions: Was there a rapid response to the crises? By whom? If not, what were the major obstacles to rapid response? Did inter-organizational competition hinder responsiveness? Or did cooperation facilitate responsiveness? Bringing together leading scholars working in this area offers a unique opportunity to analyze and develop lessons for policy-makers and for theorists of inter-organizational relations. This work will be of interest to scholars and students of peacebuilding, peacekeeping, legitimacy and international relations.