Publikasjoner
UNITAMS Mandate Renewal Study: Fostering a Process of Trust and Inclusivity
The United Nations Integrated Transition Assistance Mission in Sudan (UNITAMS) was established on 3 June 2020 under UN Security Council (UNSC) Resolution 2524 to support Sudan during its transition to democratic rule and it was renewed the following year through SC 2579(2021). UNITAMS was conceived of and designed to respond to new and long-standing issues in Sudan: the political transition process that began with the December 2018 revolution and the legacy of armed conflicts. The Mission’s mandate explicitly recognises the adverse effects of climate change on the stability of Sudan and stresses the need for appropriate risk assessment and risk management strategies. Yet, since the adoption of the Mission’s mandate in June 2020 and its renewal in June 2021, Sudan’s political, security and economic situation has deteriorated significantly. An attempted military coup in September 2021, followed by a successful coup d’état on 25 October 2021, has further worsened Sudan’s political crisis, increasing insecurity, undermining the economy, and resulting in the interruption of bilateral and international funding—all amidst the continuing global pandemic. This fast-changing political, security and economic context has placed UNITAMS in a very delicate position in relation to the host government. It has required UNITAMS to focus a significant portion of its attention on good offices and diplomacy so that, together with the African Union (AU), Intergovernmental Authority on Development (IGAD), and other international partners and Sudanese stakeholders, it can support a process aimed at bringing Sudan’s transition back on track. While the UNITAMS mandate remains relevant and adequate, the Mission must continue to be allowed the flexibility to adapt its focus to the fast-changing dynamics on the ground. UNITAMS’ good offices’ role should remain at the centre of the Mission’s efforts during the next mandated period, helping Sudanese to find an inclusive political settlement that can secure a transition to democratic rule in the medium to long term. At the same time, the Mission should continue its work in support of its other objectives and priorities, including the protection of civilians, the implementation of the peace agreement, and advisory and capacity building, particularly related to the rule-of-law sector. The Mission should strengthen its focus on and ability to integrate climate-related security risks into its analytical work, especially as it relates to supporting local conflict prevention, mitigation and reconciliation efforts to prevent inter-communal violence. While there has been significant progress in strengthening collaboration among the UN, AU and IGAD, maintaining and sustaining the partnership must remain a key priority in the Mission’s work to promote regional stability.
Who could replace Sudan’s PM Abdalla Hamdok?
Andrew E Yaw Tchie from the Norwegian Institute of International Affairs discusses the resignation of Sudan's Prime Minister Abdalla Hamdok and how the country can move forward.
Networked territoriality: A processual–relational view on the making (and makings) of regions in world politics
Denne artikkelen foreslår et prosess-relasjonelt perspektiv på regionsdannelse og hva slags effekt dette har på global politikk. Artikkelen tar for seg begrepene regionalisme (‘regionalism’) og regionalisering (‘regionalisation’) for å grave dypere i de relasjonelle mekanismene som ligger under disse arketypiske veiene til regional fremvekst. Regionalisme refererer til regioners avgrensning – deres innside og utside – og hvilke aktører som faller innenfor eller utenfor. Regionalisering betegner regioners sammenbinding; sammenslåingen av relasjoner rundt et delt territorium. De Paes argumenterer i denne artikkelen for at regioner påvirker global politikk når de oppstår, gjennom grenser som trekkes opp og relasjoner som skapes i prosessen. Forfatteren bruker nettverksteori og analyse for å komme opp med et rammeverk for å studere dannelsen av regioner. Regioners sammenbinding og avgrensning har røtter i meklingsdynamikk som opprettholder klynger av relasjoner som er tettere innenfor en regional grense enn utenfor, og tillater enkelte aktører å kontrollere interaksjonene på tvers av denne grensen. De Paes illustrerer dette rammeverket med en case-studie av fremveksten av Amazonas som en region i global politikk. Han analyserer interaksjonsnettverk innen miljøforhandlinger på FN-nivå som involverer dette økosystemet. Analysen viser hvordan dannelsen av Amazonas har handlet om å bevare Amazonas-statenes stilling som hovedmeklere som snakker for og handler på vegne av regionen.
Rakner det transatlantiske forholdet mellom USA og Europa?
NATOs nye strategiske konsept vedtas om en måned. Det må fortsette å holde USA tett på Europa, men samtidig presse europeerne til å bygge opp egen forsvarsevne.
Digital Sovereignty
Til tross for at «digital suverenitet» er et relativt nytt begrep, har det allerede rukket å etablere seg godt innenfor diskursen om styring og internett. Etter hvert som flere større cyberangrep finner sted, mener mange at nasjonal sikkerhet krever en stat som kan hevde sin suverenitet også i det digitale rom. Dette har en rekke implikasjoner, blant annet at digital sikkerhet i større grad blir et spørsmål om juridisk autoritet og håndhevelse av rettigheter enn et militært spørsmål.
Her skal Norden forsvares
Intervju om de viktigste stedene for forsvaret av Norden i VG.
Environment of Peace: Security in a New Era of Risk
Environment of Peace kartlegger det utviklende risikolandskapet og dokumenterer en rekke utviklinger som indikerer en vei til løsninger – i internasjonal lov og politikk, i fredsbevarende operasjoner og blant ikke-statlige organisasjoner. Den finner at to hovedveier må utvikles: (a) å kombinere fredsbygging og miljøgjenoppretting, og (b) effektivt ta opp de underliggende miljøproblemene. Den analyserer også potensialet til eksisterende og nye miljøvennlige tiltak for å forsterke risikoen for fred og sikkerhet. Funnene viser at bare rettferdige og fredelige overganger til mer bærekraftig praksis kan være effektive – og viser at disse overgangene også må være raske.
Identification and physical disconnect in Russian foreign policy: Georgia as a Western proxy once again?
Russlands offisielle omtale av Georgia summerer seg til en farlig sikkerhetisering av denne lille naboen i sør. Ikke fordi Kreml er så oppmerksom på Georgia, men fordi det fokuseres på vestlig engasjement i regionen. Etter en lang periode med diplomatisk tørke har ideen om Georgia som vestens stedfortreder befestet seg. Denne artikkelen utdyper en sosial forklaring av russisk utenrikspolitikk, men taler likevel til geopolitiske tilnærminger som vektlegger stormaktrivalisering og sikkerhet. Den viser hvordan en politisk enhet kan redefineres til en ‘stedfortreder’ ved å integreres diskursivt i en større, radikalt annerledes motpart. Artikkelen viser også hvordan bortfallet av diplomatiske møter bidrar til å styrke den offisielle retorikkens ekkokammer og forme utenrikspolitikkens innretning.
Making Sense of the European Side of the Transatlantic Security Relations in Africa
Denne artikkelen tar sikte på å undersøke transatlantiske sikkerhetsrelasjoner i Afrika: Hvordan kan de karakteriseres? Har de blitt svekket eller styrket i løpet av det siste tiåret? Hvordan kan denne utviklingen forklares? Ettersom NATO hittil ikke har vært tungt engasjert på det afrikanske kontinentet, synes det fornuftig å ta for seg forholdet mellom EU og USA. Afrika har vært et bekymringsmoment for EU (og dets medlemsland) i flere tiår grunnet geografisk nærhet og historiske bånd. Afrika har imidlertid siden 2001 fått økt sikkerhetspolitisk betydning for både Europa og USA, dette grunnet internasjonal terrorisme og (for Europa) hensyn til migrasjonsstrømninger. Frankrike har fra europeisk side vært den dominerende aktøren, noe som har gjort det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet i Afrika hovedsakelig om fransk-amerikanske relasjoner. Frankrikes ledende rolle i Europas sikkerhets- og forsvarsengasjement, med stadig økende tilslutning fra andre EU-land og tilknyttede ikke-medlemmer, medfører et bilateralt forhold som handler om mer enn bare samarbeid mellom to stater. Ved å anvende et rammeverk som tar høyde for EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, en prosess som i økende grad bærer preg av en differensiert og fleksibel integrasjon med fransk ledelse, må utviklingen av det fransk-amerikanske samarbeidet i Afrika forstås som et uttrykk for en bredere transatlantisk allianse i regionen.