Publikasjoner
The Intercity Origins of Diplomacy: Consuls, Empires, and the Sea
Bydiplomati er et ganske nytt tema i studiet av diplomati, og mange vil hevde, et ganske nylig empirisk fenomen. En kontrast til dette kan gjøres være å peke på hvordan den påståtte opprinnelsen til diplomati i gresk antikk var bysentrert, på samme måte som de tidligste formene for renessansediplomati i Italia. I denne artikkelen ønsker vi å undersøke forbindelsene mellom byer og diplomati gjennom å problematisere det som har blitt regnet som diplomati. Vårt utgangspunkt er at byer alltid har hatt betydning for hva vi kan analytisk referere til som diplomatisk praksis. Med utgangspunkt i begrepsmessig flertydighet, starter vi dermed ikke fra en spesifikk definisjon av "bydiplomati", men fra en overbevisning om at byer har betydning og fortsetter å ha betydning for diplomatisk praksis.
Russia's Neighborhood Policy and Its Eurasian Client States: No Autocracy Export
Driver autoritære regimer med aktiv eksport av sine egne politiske systemer? Eller er de først og fremst opptatt av å ivareta geopolitiske interesser? Denne artikkelen utforsker disse spørsmålene ved å undersøke Russlands politikk overfor Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria. I alle disse tre de facto-statene er Moskva fullt i stand til å diktere utfallet av lokale valgprosesser dersom de skulle ønske det, men vi finner at Moskva i økende grad har avstått fra direkte innblanding. Disse klientstatene har ikke mulighet til å vende Russland ryggen, og gitt at Moskvas geopolitiske interesser er sikret, virker russiske myndigheter villige til å gi dem et visst slingringsmonn. Vi spør deretter om disse funnene kan ekstrapoleres til Russlands politikk overfor klientstater mer generelt, og diskuterer Moskvas reaksjon på forsøkene på regimeendring i Armenia og Hviterussland.
Bennich-Björkman, Li & Sergiy Kurbatov, eds. When the Future Came: The Collapse of the USSR and the Emergence of National Memory in Post-Soviet His...
Perestrojka, de skjebnesvangre årene da Mikhail Gorbatsjovs planer for en omstrukturering av den sovjetiske økonomien endte med Sovjetunionens sammenbrudd, er for mange av oss et selvopplevd minne. Men hvordan huskes perestrojka i dag i statene som reiste seg fra Sovjetunionens aske? Og hva kan dette fortelle oss om nasjonal selvforståelse i de sovjetiske etterfølgerstatene? Dette er utgangspunktet for Li Bennich-Björkman og Sergiy Kurbatovs redigerte bind When the Future Came: The USSR's Collapse and the Emergence of National Memory in Post-Soviet History Textbooks. Boken består av fire casestudier av historiebøker som brukes i skoleverket og på universiteter i fire av de tidligere unionsrepublikkene - Russland, Hviterussland, Moldova og Ukraina - og en nærlesing av hvordan disse dekker perestrojka som en del av deres nye, "nasjonale" historie.
Climate change and violent conflict in Mali
Siden mai 2020 har voldelig konflikt drept 2070 mennesker i Mali. Usikkerhet har tvangsflyttet mer enn 300 000 mennesker, hvorav 56 prosent er kvinner. Drivkreftene for Malis flere konflikter er ikke uvanlige. Meningsfylt dialog om fattigdom, marginalisering, begrensede levebrødsmuligheter, svak styring, politisk ustabilitet og mer kan åpne dører for å delta i samfunnets militser og væpnede grupper som opererer i landet.
Geir Flikke: Russlands rebeller: Protest og reaksjon i Putins Russland (2011–2020)
Basert på en gjennomgang av et omfattende kildemateriale beskriver Geir Flikke hvordan Aleksej Navalnyj gradvis har bygget seg opp til å bli en av den russiske opposisjonens fremste profiler, en prosess som kulminerer med Navalnyjs (mislykkede) kampanje for å bli registrert som kandidat i presidentvalget 2018. Flikke gir en inngående og detaljrik gjennomgang av strategier, slagord og protestrepertoar. Både «rebeller» og regime bruker stadig vekk mer kreative metoder – opposisjonen for å nå frem, myndighetene for å kvele alle tilløp til det man gjerne refererer til som en mulig «fargerevolusjon».
Future of UN Peace Operations: UN Support Offices to Regional Counterterrorism Operations?
United Nations peace operations and the prevention of violent extremism and counterterrorism agendas (PVE/CT) have been on converging paths since the launch of the UN Plan of Action to Prevent Violent Extremism in 2014. During this time, the UN Security Council has discussed various ways to strengthen operational assistance (which currently includes fuel, rations, medical evacuation, and engineering support) to the Group of Five Sahel Force (G5S Force), a cooperative counterterrorism operation between Burkina Faso, Chad, Mali, Mauritania, and Niger. These discussions continued last month during the renewal mandate of the UN Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali (MINUSMA).
International support for the effectiveness of the G5 Sahel Force
At the UN Security Council and in other forums in Africa and Europe, diplomats are debating different options for increasing international support to the G5 Sahel Force. The aim is to enhance its operational capacity and effectiveness to restore stability in the Sahel. Despite the presence of the UN Stabilization Mission in Mali (MINUSMA), the Group of Five Sahel (G5 Sahel) Force, as well as French and European Union missions, the security situation in the Sahel has significantly deteriorated over the last few years.
EUs grønne giv – implikasjoner for norsk europapolitikk
EU lanserte mot slutten av 2019 European Green Deal. Dette er en klimastrategi for å nå målene i Parisavtalen, men også en økonomisk vekststrategi, og forventes å definere EUs sentrale prioriteringer i årene fremover. Hvordan vil dette påvirke Norge, og norsk europapolitikk? En ny NUPI-rapport, forsøker å gi svar. Norge er tett koblet til EU via EØS avtalen og en lang rekke andre avtaler, herunder Klimaavtalen som definerer rammene for norsk klimapolitikk frem mot 2030. Når EU endrer sine mål og sin virkemåte, så vil dette også påvirke Norge i stor grad. Noen sentrale observasjoner i rapporten er at: • Det er en spenning i Norge mellom energipolitikken i form av fortsatt olje- og gassproduksjon, på den ene siden, og ambisiøse klimamål, på den andre. EUs grønne giv løfter klimapolitikken til politikkens elitedivisjon og kan gjøre det mer krevende å håndtere denne spenningen. Tradisjonelle allierte i EU - som Sverige og Danmark - har f.eks et annet syn på gass som del av løsningen enn det Norge har. • Grønn Giv innebærer at EU utvikler nye regler med potensielt stor betydning for Norge, men det forvaltningsmessige oppsettet for vurdering og håndtering av nye EU regler i Norge er ikke tilpasset en slik økning i volumet på nye regler. • Grønn giv er "sektorovergripende" og trekker EU Kommisjonen i retning av større integrasjon på tvers av ulike saksfelt. Norsk forvaltning er imidlertid definert av et sektor-prinsipp. Dette innebærer en betydelig økning av behovet for koordinering på tvers av ulike departementer og etater i Norge. • Fordi Norge står utenfor EU, har Norge størst mulighet til å påvirke innretting på nye regler og tiltak tidlig i prosessen, gjennom deltakelse i ekspertgrupper i en forberedende fase. Tempoet og omfanget av nye regler som nå utarbeides gjør dette arbeidet krevende. • Grønn giv innebærer en serie med endringer som potensielt griper inn i eksisterende konfliktlinjer i norsk politikk knyttet til EØS og suverenitetsavståelse. • Det er behov for økt kunnskap og dialog mellom forvaltningen, næringslivet, akademia og sivilt samfunn om hvilke muligheter og utfordringer EUs grønne giv innebærer. Et "grønn giv forum" kan være nyttig for å sikre at ulike norske aktører utnytter de muligheter som ligger i EUs grønne giv. • Grønn giv viser at EØS avtalen har sine begrensninger som det sentrale tilkoblingspunktet til EU. En mer institusjonalisert dialog på øverste politiske nivå mellom Norge og EU vil kunne bidra til å bøte på disse utfordringene. Rapporten er finansiert av Utenriksdepartementet.
Why the Nordic states maintain differentiated foreign policies
Artikkel for forskningsbloggen "Future of Europe".