Publikasjoner
Utenriks høyt på dagsorden (i valget)
Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen. For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger. For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene. Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill. I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater. Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode. Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige. Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme. Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA. Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner: Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver tredje velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak. Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken. Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema. (Forts...)
Surviving Brexit: twelve lessons from Norway
One year after the referendum, after losing its majority in the general election, the UK government is revising what Foreign Secretary Boris Johnson famously labelled the ‘Cake-and-Eat-It’ approach to Brexit. In this context, it might be worth asking if there is anything the UK can learn from Norway’s quarter of a century experience as a ‘quasi-member’ of the European Union. The first lesson is that no lessons apply. Tolstoy wrote that all happy families are alike, but each unhappy family is unhappy in its own way. Much the same can be said about European countries that opt out of the EU. Each has its own reason, and its own challenges. But with the exception of Greenland, all experience builds on states that have negotiated closer relations with the EU – not a departure. And back in 1982 it took Greenland three years to negotiate a deal with the far simpler pre-Single Market EEC. Having said that, Norway’s experience might still suggest some valuable lessons. The second lessons is that there is life outside the EU, and it can be quite good. But, non-membership should not be confused with non-integration and non-cooperation with the EU: Norway, Iceland and Liechtenstein are members of the Single Market through the European Economic Area; Switzerland take part by way of some 100 or so interlinked bilateral deals. If there is political will in the UK, access to the Single Market is feasible. Lesson three is a warning: The fact that both the UK and the EU are interested in free trade does not mean that this will be easy to achieve. Norway’s approach to participation in European integration without EU membership shows that it is easier to agree on policy than on politics and institutions. A stable and well-functioning relationship between the EU and the UK needs to be based on trust. In political life, trust is first and foremost guaranteed through institutions. The EU and its member states (including the UK) have always insisted that market access should be based on common rules, and that there must be some form of monitoring and dispute settlement mechanisms. It is inconceivable that the EU will accept agreements that dilute the role of the Commission in terms of oversight and the Court in terms of adjudication. The EEA system initially envisaged a joint court, but ended up with a regime that gives the EU institutions jurisdiction over joint cases. For Norway and Switzerland, institutional issues have caused delays and frictions. This is not surprising, as it goes right at the heart of the trade-off between market access, on the one hand, and national autonomy and self-determination, on the other. The UK should prepare itself for this delicate balancing act, and it should know where to look, as only the EEA-model, or some modifications thereof, meets the EU requirements. The Swiss model is by many seen as an ‘accident’, not to be replicated. The fourth lesson is therefore about the importance of implementation and adjudication. The EFTA Court and Surveillance Authority have jurisdiction in cases that only involve the EFTA states. Both institutions were purpose built for the EEA regime. (continue...)
Når dommer blir advokat. Presidenten i Efta-domstolen promoterer løsninger for britene, men er det i Efta-statenes interesse?
Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)
Sino-Nordic sub-regional diplomacy and the 5+1 model
During the last few years China has expressed a willingness to relate to the Nordic states in a more coordinated and structured manner, similar to how China has organized its relationhip with countries in East and central europe. In this paper, we discuss some of the issues related tp whether the Nordic states can ansd will develop a more unified approach to China, and some of the pitfalls and possibilities of a more structured cooperation.
Brexit og europeisk sikkerhet
Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken.
Norsk språk taper
Hvis vi fortsatt vil ha forskning på norsk om Norge, trenger vi en ny kurs i forskningspolitikken, skriver kronikkforfatterne.
Caring and Carers: Diplomatic Personnel and the Duty of Care
This article deals with the duty of care that states hold in relation to their citizens abroad — more specifically, the double role of diplomatic personnel, as both providers and recipients of care. The focus of discussion is states’ duty of care for diplomatic personnel, raising questions of how this care can be balanced with the duty of care for citizens and how far this duty stretches. The article first emphasizes the threats, before focusing on the means of protection: evacuation; physical structures; and psychological care. A tension remains, for as states fulfil their duty of care towards personnel through increasing security, they might at the same time reduce their personnel’s capacity to provide care for citizens. One solution for this tension — outsourcing and local personnel — tests the limits of care.
Studying Indian Politics with Large-scale Data: Indian Election Data 1961–today
There has been a major shift in how Indian politics is studied, as large-scale data has become easier to access and analyze. In this research note, we describe some useful techniques and tools used for creating and merging large-scale datasets. We also introduce two datasets: constituency-level datasets of Indian State Elections and General Elections from 1961 until today. We describe the process of creating these datasets, the efforts involved in cleaning the data, and how the data can be utilized. In conclusion, we offer some reflections on the limitations of over-relying on quantitative data in research on Indian politics.
Review: Japan’s Security Renaissance: New policies and politics for the twenty-first century, By Andrew Oros (New York: Columbia University Press...