• Hva er forskjellen på tusenårsmålene og bærekraftsmålene?
• Hvordan skal man måle resultatene?
• Hva blir de største utfordringene?
• Og kommer vi til å klare å nå de ambisiøse målene?

«We can be the first generation to succeed in ending poverty; just as we may be the last to have a chance of saving the planet», heter det i FNs såkalte 2030-agenda. Som sitatet viser, hviler det et stort ansvar på verdenssamfunnet i årene som kommer, og både myndigheter, organisasjoner og private  Aktør i det globale Nord og Sør må være med på å dra lasset om vi skal komme i mål.

Fra MDG til SDG

FNs bærekraftsmål , eller Sustainable Development Goals (SDG), ble vedtatt av  FN - De forente nasjoner Generalforsamling i 2015 og har som mål om å veilede verdenspolitikken i en mer helhetlig og  Berekraftig utvikling retning fram til 2030. De 17 bærekraftsmålene utgjør et globalt veikart for nasjonale og internasjonale aktører, og etablerer tiltak som tar sikte på å utrydde ekstrem fattigdom, sikre en inkluderende bærekraftig utvikling og fremme velferd, fred og rettferdighet for alle. Målene er universelle, noe som vil si at de gjelder for alle land – både de som yter og de som mottar  Bistand - utviklingshjelp .

Bærekraftsmålene erstatter og viderefører tusenårsmålene, eller Millennium Development Goals (MDG). De åtte tusenårsmålene blir ofte feiret som en av de mer omfattende og vellykkede internasjonale innsatsene for fattigdomsbekjempelse noensinne. Kritikerne mente målene var for ambisiøse og vage, men MDG-ene har vært en suksess. Der verdenssamfunnet tidligere fremstod som fragmentert med forskjellige aktører som fremmet ulike og ofte motstridende mål, så viste tusenårsmålene at det var mulig å mobilisere og koordinere på tvers av land og aktører. Suksessen inspirerte til å ta steget videre, og i 2012 ble det igangsatt en FN-ledet prosess som skulle lage et globalt utviklingsrammeverk. Resultatet ble bærekraftsmålene.

• Les også: Utfordringar etter krig

Fattigdom og sult

Selv om bærekraftsmålene skal være en totalpakke, kan man framholde at det første målet om å bekjempe fattigdom ikke bare er det vanskeligste og mest ambisiøse, men også det viktigste. De resterende 16 målene kan forstås som midler for å «utrydde alle former for fattigdom i hele verden» innen 2030. Mennesker som lever i ekstrem fattigdom er i bærekraftsmålene definert som dem som har under 1,9 dollar (cirka 15 kroner) å leve for om dagen. Til tross for at tusenårsmålene hadde et liknende mål, er ikke fattigdommen i verden blitt utryddet. Men delmålet i MDG-ene om å halvere andelen mennesker som levde under fattigdomsgrensen, ble stort sett nådd. I dag regner man med at omtrent 767 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen, noe som er mer enn en halvering fra tusenårsmålenes startår 1990, da 36 prosent av verdens befolkning levde i ekstrem fattigdom.

Med en fattigdomsgrense på 1,9 dollar dagen gir det lite mening å snakke om fattigdom i for eksempel Norge. Men fattigdom eksisterer også her – det være seg blant hjemløse eller familier som ikke har anledning til å sende barn på samme aktiviteter som sine venner. De aller fleste har imidlertid mer enn 15 kroner dagen å leve for. Bærekraftsmålene tar heldigvis høyde for en slik subjektiv forståelse av fattigdom ved at et av delmålene knyttet til fattigdomsreduksjon handler om å minst halvere andelen barn, kvinner og menn som lever i fattigdom forstått utfra en nasjonal definisjon.

Hvordan måle resultatene?

Sammenligner man MDG- og SDG-ene blir det tydelig hva som er nytt, men også hvilke potensielle utfordringer man kan støte på fram mot 2030. Bærekraftsmålene er brede og relativt vagt definerte, men de vage definisjonene har vært nødvendig for å etablere global enighet og tilslutning til dem.

Verdenssamfunnet har investert mye i å nå tusenårsmålene. For land i Sør, som har mottatt pengestøtte, knytter det seg selvsagt en viss prestisje i å nå målene, samtidig kan det å ikke gi positive resultater bety at man får utbetalt nye finansielle bidrag. Både MDG-ene og nå SDG-ene har utfordringer med å vurdere hvorvidt målene blir nådd eller ikke, og statistikk blir ofte brukt kreativt av de forskjellige partene for å tiltrekke seg mer støtte eller for å feire suksesser.

Et eksempel gjelder hvordan kategorier og forskjell på prosenter og absolutte tall brukes for å legitimere resultatene. Det hevdes for eksempel at andelen underernærte i verden nesten er halvert siden 1990. Det er jo unektelig positivt, men merk her at det er forskjell på hva kategoriene sult og underernært betyr. Det er også forskjell på om man bruker prosentvis endring eller endring i absolutte tall: I 1990 var verdens befolkning 5,5 milliarder, hvorav omtrent en milliard (eller 18,6 prosent) levde i sult. I 2012 var vi 7 milliarder mennesker på jorda, hvorav 875 millioner (eller 12,5 prosent) levde i sult. I absolutte tall betyr dette en reduksjon på «kun» 125 millioner (tilsvarer 15 prosent). Det relative, prosentvise tallet er mer imponerende, siden nedgangen fra 18,6 til 12,5 prosent tilsvarer nesten 33 prosent. En slik blanding og bruk av kategorier, tall og statistikk viser hvordan det er vanskelig å definere og måle MDG- og SDG-ene, og at hvordan man rapporterer måloppnåelse også kan brukes politisk ved at man benytter seg av de svake tallene for å øke innsatsen og pengebruken, og at man bruker de gode tallene for å legitimere den samme innsatsen og pengebruken.

Bærekrafts- og tusenårsmålene involverer og har involvert store og komplekse prosesser som ikke alltid er like lette å måle. Eksempelet over er bare en illustrasjon på hvordan tallmateriale kan brukes for å fremme sin egen interesse – det være seg å få utbetalt ekstra midler eller å legitimere sin egen innsats. Men selv om slik statistikk kan leses på flere måter, så rokker det ikke ved det faktum at MDG-ene, og nå også SDG-ene, har hjulpet mennesker med grunnleggende behov. Flere har fått det bedre.

• Les også:En verden av mistillit 

Ikke bare utviklingsland

For å kunne måle framskritt i gjennomføringen, er målene brutt ned i flere delmål. Der de åtte tusenårsmålene bestod av 21 delmål, satser de 17 bærekraftsmålene på hele 169. Kritikerne hevder det er en stor utfordring at målene og delmålene er for mange, komplekse og tidvis motstridende. Dette kan, mener de, bidra til å undergrave selve gjennomføringen. Flere kritikere har også hevdet at bærekraftsmålene mer er et resultat av at forskjellige myndigheter og interessegrupper har lobbet for sine interesser og verdisyn, enn at målene er et resultat av behovene til dem SDG-ene faktisk gjelder.

Andre mener imidlertid det er positivt og at det ligger muligheter i at bærekraftsmålene er mer omfattende og ambisiøse enn tusenårsmålene, ved at man nå også tar for seg  Urbanisering ,  Infrastruktur og klimaendringer – temaer som ikke er begrenset til det globale Sør, slik tilfellet var med tusenårsmålene. Mens tusenårsmålene hovedsakelig var knyttet til utviklingspolitikk og land i Sør, så krever bærekraftsmålene endring og handling også her hjemme. For eksempel er det fokus på klima og miljø, biodiversitet knyttet til livet på land og under vann, ren energi og ansvarlig forbruk og produksjon. Dette betyr at vestlige aktører ikke lenger kun skal finansiere aktiviteter ute, i tradisjonelle utviklingsland. Bærekraftsmålene er universelle så allerede utviklede land må ta grep og gjør de nødvendige omstillingene som skal til også på hjemmebane.

I en norsk kontekst så betyr det at bærekraftsmålene ikke bare er relevant og førende for utenriks- og utviklingspolitikken. Andre politikkfelt, og spesielt dem med en internasjonal orientering som olje og energi, klima og miljø, næring og handel, er også sentrale. Utfordringen er å skape sammenheng mellom politikkfeltene, men også å balansere nasjonale egeninteresser med globale fellesinteresser der disse skulle komme i konflikt med hverandre. Samstemt politikk er ikke bare en utfordring internt i Norge, men også internt i de fleste andre land – noe som gjør samstemt politikk mellom land blir enda mer utfordrende.

Tross stor enighet om at dette er både riktig og viktig, så er det også en kilde til bekymring. Det har tradisjonelt vist seg lettere for vestlige land å finansiere og hjelpe andre land med å gjøre endringer enn å skulle endre egen politikk. Spørsmålet blir dermed hvorvidt vestlige og spesielt ny-industrialiserte mellominntektsland er tilbøyelige til å imøtekomme kravene til bærekraftsmålene og begrensningene som ligger til grunn for å oppnå en bærekraftig utvikling.

En global bærekraftig utvikling

Det er naturlig nok begrepet «bærekraftig utvikling» som ligger til grunn for bærekraftsmålene. Dette begrepet ble først lansert i rapporten «Vår felles framtid» fra 1987, lagt fram av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Kommisjonen er også kalt Brundtland-kommisjonen, siden den ble ledet av Gro Harlem Brundtland. Ifølge rapporten er bærekraftig utvikling en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Bærekraftsmålene krever at all økonomisk, sosial og miljømessig utvikling skal være bærekraftig.

Mens de 16 første bærekraftsmålene omhandler forskjellige politikkfelt, så handler det siste og 17. målet om hvordan de foregående målene kan realiseres gjennom å vekke til live et globalt partnerskap for bærekraftig utvikling. For å nå de ambisiøse målsetningene, så baserer et slikt partnerskap seg på omfattende og koordinert samarbeid mellom myndighetsaktører, sivilsamfunnet, privat sektor, FN-systemet og andre relevante aktører. Til tross for at koordinering mellom aktører med forskjellige interesser og mandater er vanskelig, så har SDG-ene så langt hatt en mobiliserende effekt både på samarbeid og på finansiering.  

Det er for tidlig å si noe om resultater, den generelle effekten eller gjennomføringen av bærekraftsmålene. Ambisjonene er store, og fallhøyden tilsvarende. Men selv om det skulle vise seg vanskelig å gjennomføre alle målene over alt, så vil forhåpentligvis visjonen om å utrydde fattigdom og sult komme dem som trenger det aller mest til gode. For å sikre og overvåke fremdriften, så leverer FNs generalsekretær årlig en omfattende redegjørelse om status basert på de siste tilgjengelige dataene. Her blir både oppnådde resultater og utfordringer løftet frem for å sikre at den globale innsatsen kontinuerlig tilpasses innen 2030.

• Les også:Verden som en pyramide

Klarer vi å nå målene?

Det var som nevnt tidligere stor internasjonal skepsis til tusenårsmålene da de ble lansert, men da sluttstreken ble satt i 2015, var resultatet overraskende positivt for mange land. En tilsvarende skepsis merker man i dag tilknyttet bærekraftsmålene, men man må tillate seg å håpe at dagens kritikere vil bli svar skyldig i årene som kommer, liksom gårsdagens kritikere ble i 2015. Det er dog potensielle utfordringer. Myndighetene som er ansvarlig for å implementere bærekraftsmålene, kan oppfatte dem som for mangfoldig, omfattende, fragmentert og tidvis motstridende. Men bærekraftsmålene har unektelig hatt en mobiliserende effekt og samlet et mangfold av aktører rundt et felles, globalt prosjekt – og fasiten på hvorvidt vi har lykkes vil vi først få i 2030.