• Hvordan foregår maktkampen i Ukraina?
• Hvor går motsetningene i landet?
• Hvilken rolle spiller historiske forhold?
• Hvordan stiller omverdenen seg til dramaet i Ukraina?

Situasjonen i byen og landet minner om det som skjedde mot slutten av 2004. Da ble den samme Janukovitsj anklaget for å vinne presidentvalget ved hjelp av fusk. Etter flere uker med omfattende protester, som ble omtalt som Oransjerevolusjonen, bestemte Høyesterett at det skulle holdes omvalg mellom de to fremste kandidatene til å bli landets nye president.

26. desember 2004 tapte Viktor Janukovitsj mot en av Oransjerevolusjonens helter, Viktor Jusjtsjenko, med klar margin – Janukovitsj fikk 44 mot 52 prosent for Jusjtsjenko. Oransjerevolusjonens folk vant - tilsynelatende, men landets politiske, sosiale og økonomiske problemer forble uløst.

Gamle og nye konflikter i Ukraina

I 2010 klarte Janukovitsj, som igjen stilte som presidentkandidat, å beseire Julia Timosjenko, den mest karismatiske av lederne for Oransjerevolusjonen. En viktig grunn til at Janukovitsj klarte å få støtte av nesten 49 prosent av Ukrainas velgere (Timosjenko fikk nær 45 prosent), var at mange ukrainere var misfornøyde med resultatene av politikken til Oransjerevolusjonens ledere.

De to viktigste av dem – Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenkogikk hadde gått i tottene på hverandre og ikke klart å forbedre den økonomiske situasjonen i landet. Jusjtsjenko som fikk sterkest støtte i Vest-Ukraina, satset på en mer nasjonalistisk og antirussisk linje. Timosjenko, som kommer fra Øst-Ukraina og har vært medlem av den ukrainske makteliten helt siden 1996, ble derimot raskt beskyldt for å være for russiskvennlig.

I tillegg er både Jusjtsjenko og Timosjenko meget sterke personligheter med store politiske ambisjoner og til dels forskjellige politiske interesser. Deres allianse mot Janukovitsj overlevde derfor bare til september 2005. Men det var også andre og økonomiske grunner til at situasjonen i landet tilspisset seg.

Ukraina ble hardt rammet av den økonomiske krisen fra 2008. Den førte til at landets økonomi krympet med 14 prosent i 2009. En viktig grunn til at økonomien kom på randen av et sammenbrudd, var at Ukraina måtte betale en mye høyere pris for gassen som landet var nødt til å importere fra Russland enn andre mer Russland-vennlige land i det tidligere Sovjet (som Hviterussland og Armenia). Prisen lå likevel under vanlig markedspris.

Mot slutten av 2008 beskyldte Russland Ukraina for å stjele av gassen som ble transportert gjennom gassrørledninger over ukrainsk område. Denne gassen skulle videre til europeiske markeder lenger vest, og 1. januar 2009 stoppet Russland sine gassleveranser
. Stansen rammet både Ukraina og europeiske gasskunder hardt.

Gasskrisen ble løst 18. januar 2009. De daværende statsministrene Julia Timosjenko, og Vladimir Putin signerte da en ny avtale om gassleveranser til Ukraina. Denne avtalen ble skjebnesvanger for Julia Timosjenko. I oktober 2011 ble hun dømt til sju års fengsel. I dommen heter det at hun «misbrukte sine fullmakter» da hun signerte gassavtalene med Putin. (Timosjenko ble sparket av Jusjtsjenko allerede i september 2005, men kom tilbake som statsminister i 2007 og beholdt denne posten til presidentvalget i 2010.)

Seinhøsten 2013: Det spisser seg til

Fengslingen av Timosjenko var en av viktigste sakene på dagsordenen under samtaler mellom ukrainske ledere og EU på EU-toppmøtet i Vilnius 28. og 29. november 2013. Disse samtalene var ment å føre til undertegnelse av en avtale om et tettere politiske og økonomiske samarbeid mellom Ukraina og EU. Da president Janukovitsj valgte å stoppe videre samtaler med EU og signaliserte at Ukraina likevel ikke ønsket å inngå denne avtalen, kom det til en ny politisk krise i Ukraina. Rundt en halv million demonstranter tok da til gatene i Kiev for å markere sin misnøye. De krevde regjeringens avgang, gjenåpning av samtaler med EU og «forbud» mot Ukrainas deltakelse i tollunion med Russland, Kasakhstan og Hviterussland.

President Janukovitsj dro riktig nok til EU-toppmøtet, men inngikk ingen bindende avtaler med EU. Den 30. november gikk Berkut, en spesiell avdeling av ukrainsk politi til et blodig angrep på demonstranter på Uavhengighetsplassen. Dermed ble situasjonen i Kiev og andre byer i Ukraina ytterligere tilspisset, og protestene tiltok i styrke.

17. desember 2013 dro president Janukovitsj til Moskva og mange fryktet at han skulle undertegne en avtale om at Ukraina skulle gå inn i tollunion med Russland. En slik avtale ble likevel ikke inngått. De to presidentene fortalte at Russland skal redusere prisen på gass  fra 400 dollar til 265 dollar per 1000 m³ og gi Ukraina økonomisk støtte i form av et lån på 15 milliarder dollar.

Enda steilere motsetninger

Dette gjorde lite inntrykk på demonstrantene. Innføringen av nye hastelover, som forbyr protester i Ukraina (16. januar 2014), førte til at de politiske frontene ble enda steilere. For å unngå full konfrontasjon ble det innledet samtaler mellom ledere for protestbevegelsen og de ukrainske styresmaktene. 25. januar 2014 kom Janukovitsj med et tilbud til opposisjonen – statsministerposten skulle gå til Arsenij Jatsenjuk og visestatsministerposten til Vitalij Klitsjko, to av de mest synlige protestlederne.

De avslo tilbudet fordi dagens politiske system i Ukraina gir presidenten nesten uinnskrenket makt, og de hadde fått lite spillerom. I stedet for å gå inn i regjeringen krevde opposisjonen at Janukovitsj måtte gå av. Eventuelt kunne de gå med på å framskynde neste presidentvalg i Ukraina, som etter planen skal avholdes i 2015. 28. januar 2014 valgte statsminister Mykola Azarov å gå av. Med det er utsikten til å finne en politisk løsning på krisen blitt enda blekere.

Ukraina har ingen regjering, presidenten er lammet og opposisjonen har ikke tilstrekkelig makt til å overta ansvaret for landet. Samtidig prøver viktige stormakter å blande seg inn i hvordan krisen i Ukraina skal løses. Situasjonen virker fastlåst.

Historiske årsaker

Hvordan krisen i Ukraina kommer til å utvikle seg, er et viktig spørsmål. Ukraina er det nest største landet i Europa med nesten 45 millioner innbyggere og med en sentral beliggenhet. Det som skjer der, kan påvirke situasjonen i hele Europa og forholdet mellom Vesten og Russland. For å kunne si noe om Ukrainas framtid er det derfor viktig å forstå noen grunnleggende årsaker til dagens situasjon.

• Ukraina et delt samfunn. Delingen gjenspeiles i alle valg i landet siden det ble uavhengig i 1991. Selv om nesten fire av fem innbyggere identifiserer seg som ukrainsk og litt i overkant av 17 prosent beskriver seg selv som russisk, deler de politiske skillelinjene landet i to nesten like store deler.
• Den vestlige delen støtter partier som er opptatt av å styrke ukrainsk identitet, av tilnærming til Europa og EU og mot et tettere samarbeid med Russland. Slikt samarbeid oppfattes som en mulig trussel mot landets uavhengighet. I den østlige delen av Ukraina, hvor mesteparten av Ukrainas etnisk russiske befolkning bor, er støtten til «europeisering» av Ukraina mye lavere. Der er støtten for en tettere integrasjon med Russland sterkere.

Todelingen av Ukraina kommer mest til syne ved landsomfattende valg: Knapt i noe presidentvalg etter 1991 har forskjellen mellom vinner og taper oversteget 8 prosent. Unntaket er valget i 1999 da Kutsjma slo den kommunistiske motkandidaten med en mye større margin.

Denne todelingen skyldes stort sett historiske forhold. Den vestlige delen av Ukraina var mellom 1654 og 1772 underlagt Polen. Så falt deler av dette området under østerriksk herredømme fram til 1918, og var deretter – mellom 1918 og 1939 – igjen innlemmet i Polen. Det var i dette området den ukrainske nasjonale oppvåkningen fant sted på 1800-tallet samt i mellomkrigstiden. Det første forsøket på å danne en moderne ukrainsk stat ble gjennomført i 1918.

Resten av det som i dag er Ukraina, ble i to runder – etter 1654 og etter 1793 – innlemmet i det russiske imperiet og utsatt for sterk russifisering.  Blant annet bidro dette til at nesten femti prosent av dagens ukrainere bruker russisk som første språk. Seinere led hele Ukraina store menneskelige tap, først som følge av politisk skapt hungersnød kjent som Holodomor i 1932 og 1933 – en følge av Stalins kollektiviseringspolitikk. Dernest under andre verdenskrig da flere millioner ukrainere mistet livet under tysk okkupasjon. Samtidig falt flere titusen ukrainere i kamp mot den «egne» sovjetiske statsmakten og i det de mente var kamp for et fritt, ikke-sovjetisk Ukraina.

Det er ikke bare  forskjellige historiske erfaringer som påvirker dagens situasjon i Ukraina. Også forskjellige tolkninger  av ukrainsk historie setter sine spor i dag. Lederen for Organisasjonen av ukrainske nasjonalister OUN Stepan Bandera hylles som en helt blant ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina. I østlige deler blir han stemplet som forræder og Hitlers medløper. I øst blir de som kjempet mot fascistene, hyllet som nasjonens beste sønner.

I hvilken retning skal integrasjon skje?

Todelingen gir seg også utslag i ukrainernes ulike holdninger til europeisk Integrasjon . Støtten for slik integrasjon er størst i vest som har en historisk erfaring med å være en del av Vesten. Derfra reiser mange til Polen, Tyskland, Østerrike og til andre deler av Europa for å spe på lave lønninger. Minst er støtten til integrasjon vestover i østlige deler av Ukraina. Der har folk alltid hatt tette bånd til Russland. Der bor også mange av Ukrainas «russere», og derfra velger mange å dra til Russland for å tjene mer enn i Ukraina.

Ifølge meningsmålinger i månedene før den siste krisen brøt ut, var det forholdsvis stor oppslutning om å styrke samarbeidet med EU. Mellom 40 og 49 prosent støttet denne ideen, mens omkring en tredel var imot. Oppslutningen var høyest i vestlige deler av Ukraina hvor 74 prosent var for. Minst var den i øst, hvor 29 prosent var for, mens hele 43 var imot.

Hvordan stiller omverdenen seg?

Det som skjer i Ukraina, tolkes derfor ikke bare som en kamp om politisk makt i Ukraina. Kampen ses også som en slags konflikt mellom politiske kulturer. Proeuropeiske ambisjoner i Ukraina støttes direkte og indirekte av EU og USA, mens antieuropeiske og prorussiske krefter støttes av Moskva. Både Vesten og Russland har interesser i Ukraina.

For Vesten dreier det seg om politisk og økonomisk stabilisering av EUs naboområder og «eksport» av europeiske politiske og økonomiske standarder (se fakta, Københavnkriteriene). Det ses som den beste måten å sikre positiv utvikling og stabilitet i landet. EU har foreløpig ikke stilt medlemskap i sikte til Ukraina, men lover å støtte landets tilpasning til europeiske standarder og krav. Mange i Ukraina mener dette vil få positiv betydning for måten landet skal styres på. Man kan si at EU ikke nødvendigvis tilbyr kortsiktige økonomiske gevinster, men langsiktige løsninger på Ukrainas styringsproblemer – et styresett preget av korrupsjon, lite åpenhet, fåmannsvelde, (se fakta, Oligarkenes ...)  mangelfull Rettsstat .

Russland har sterke økonomiske interesser i Ukraina, men mange, både i Ukraina og i Vesten, mistenker Moskva for å bruke økonomiske virkemidler for å få landet til å forbli i den russiske interessesfæren og dermed beholde politisk innflytelse i Ukraina Det finnes også sterke økonomiske aktører – såkalte klaner – i Ukraina som mener at Ukraina bør styrke de økonomiske båndene til Moskva snarere enn til Brussel fordi det vil tjene bedre deres økonomiske interesser. Det økonomiske samarbeidet mellom Moskva og Kiev er likevel ikke noen dans på roser.

Inntil 2012 gikk omkring 80 prosent av den russiske gasseksporten til Vesten gjennom Ukraina. Siden har det oppstått mange pris- og mengderelaterte konflikter mellom Gazprom, det russiske statseide gasselskapet og gasskunder i Ukraina. Tilliten til Ukraina som transittland er dermed blitt tynnslitt i Russland som derfor har satset på å bygge rørledninger som går utenom Ukraina. Samtidig ble Ukraina i flere perioder tvunget til å betale høyere gasspriser enn en del andre land som også var del av det tidligere sovjetimperiet, noe som har skapt store økonomiske problemer for myndigheter og vanlige ukrainere både i øst og vest.

Landets framtid på spill?

Uansett om styresmaktene i Ukraina velger et tettere samarbeid med Vesten, slik mange i protestbevegelsen vil, eller med Russland, slik mange i østlige deler i Ukraina mener er best, vil de måtte takle mange store politiske og økonomiske utfordringer. Landet står virkelig på randen av et politisk, økonomisk og demografisk sammenbrudd – også med støtten som er lovet av Russland. Det er åpenbart at måten land og politikk drives på, må forandres. Det kan se ut at det er nettopp behovet for å gjøre noe med styresettet som kan forene opposisjonen. I dag består den av flere forskjellige grupper med mange forskjellige interesser:

• ukrainske nasjonalister med Oleh Tjahnybok,
• et proeuropeisk parti UDAR ledet av Vitalij Klitsjko, tidligere verdensmester i boksing
• partiet til tidligere statsminister og presidentkandidat, nå i fengsel: Julia Timosjenko
• mange andre grupper som representerer nesten hele det politiske spekteret i Ukraina.

Mange tolker det som skjer i Ukrainas gater i dag ikke lenger som en kamp om valget mellom Moskva eller Brussel, men som kampen om Ukrainas overlevelse som et levedyktig land.