Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations

Feltet for internasjonale relasjoner (IR) blir snurret rundt av et tilsynelatende uendelig antall "turns". Eksisterende analyser av dreiing er få i antall og hovedsakelig opptatt av de mest fremtredende nyere turns. Ved å grave ut den glemte historien til IRs tidligste turns fra 1980-tallet og spore utviklingen av turn-talk over tid, avslører denne artikkelen en avgjørende, men oversett internalistisk driver bak fenomenet: fremveksten av refleksivitet. I stedet for å dukke opp i det 21. århundre, begynte turn-talk på slutten av 1980-tallet som en serie vendinger bort fra positivisme og mot refleksivitet. Kumulativt ville denne første bølgen av turns denaturalisere IRs statssentriske ontologi, samtidig som refleksivitet er et kanonisk gode blant kritiske forskere. På midten av 1990-tallet hadde imidlertid disse metateoretiske kritikkene av positivismen gitt et betydelig tilbakeslag. Anklaget for å fremme en esoterisk dekonstruktivisme, satte en ny generasjon refleksiviste ut for å demonstrere gjennomførbarheten av post-positivistisk empirisk forskning. Som et resultat tok IRs turning også en annen form enn på 2000-tallet: mens den første bølgen av turns hadde satt i gang et epistemologisk og metodologisk angrep mot den positivistiske mainstream, begynte den andre bølgen å bringe nye ontologiske objekter under gransking av refleksivistiske forskere. Dette skiftet fra anti-positivistisk til for det meste intra-refleksivistisk turning ble tilrettelagt av institusjonaliseringen av kritisk IR som et viktig underfelt av disiplinen. Det er refleksivitets priviligerte posisjon blant kritiske IR-forskere som er betingelsen for muligheten for uendelig turning, fremhevet av økende press for å demonstrere nyhet i et stadig mer konkurransepreget miljø.