Ulf Sverdrup
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ulf Sverdrup var i perioden 2011-2023 direktør på NUPI. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Sverdrup har vært professor ved Handelshøyskolen BI, og forskningsprofessor ved ARENA ved UiO.
Sverdrup har ledet et regjeringsutnevnt utvalg som skal utrede langtidsperspektivene for Statens pensjonsfond utland, og han var sekeretariatsleder for Europautredningen (NOU 2012:2).
Han har publisert omfattende arbeid på en rekke tema innen internasjonal politikk, med spesielt fokus på europeiske anliggender og norsk utenrikspolitikk.
Ekspertise
Utdanning
2000 Dr. polit fra Arena/Instiutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1993 Cand. polit fra Universitetet i Bergen
Arbeidserfaring
2011-2023 Direktør, NUPI
2010-2011 Sekretariatsleder for Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU, Europautredningen
2000-2011 Seniorforsker ved Arena, Senter for Europastudier, UiO
2008-2010 Professor ved BI
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Styring av havet i ei tid med store globale endringar
Korleis kan vi sikre at hava blir styrte på ein sikker og berekraftig måte? Korleis kan kyststatar som Noreg bruke hava for å auke den økonomiske veksten sin? Velkommen til seminar og lansering av NUPIs nye senter for forsking på havpolitikk.
25 år med hardt EØS-arbeid
NUPI-direktør Ulf Sverdrup skriver om EØS og Norge i denne DN-kronikken.
Norden og det internasjonale
Hvorfor samarbeider ikke de nordiske statene mer på den internasjonale arena, når norske politikere så ofte utrykker vilje til å utvikle samarbeidet på dette feltet ytterligere? Dette prosjektet tar s...
Er NATO ein allianse for framtida?
NATO møter stadig nye, store utfordringar i dagens tryggingsmiljø. Kor godt er alliansen førebudd på desse utfordringane, og er NATO i stand til å møte dei?
Hvor går nordisk samarbeid?
I en tid med geopolitiske omveltninger snakker Nordens regjeringer med fornyet kraft om nordisk samarbeid. Men stopper det med fine ord, eller følges visjonene opp av konkrete handlinger?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
Norges nye Kina-strategi kan komme fra Brussel
Bare hvis Europa står sammen kan man ha tilstrekkelig makt til å motstå press fra Kina.
Ten Years On: Reassessing the Stoltenberg Report on Nordic Cooperation
Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. Generally well-received in the Nordic capitals, today, the report is regularly referred to in assessments of Nordic foreign and security cooperation, or when Nordic heads of government meet in public to discuss past and future accomplishments.
Frukostseminar: Frå Nord-Korea til Balkan og Irak – Korleis forhandle når tilliten er låg?
Christopher R. Hill var sjefsforhandlaren til amerikanarane då USA forhandla med Nord-Korea i 2005. Han er ein av USAs mest framståande ambassadørar, og blant anna til Irak, og forhandla i nokre av vår tids mest anstrengde konfliktar. Korleis forhandle mellom statar når tilliten er låg, og både innsatsen og spenninga høg? Det skal Hill snakke om når han gjestar NUPI.
Polen og Noreg – byrjinga på eit strategisk partnarskap?
I år er det 20 år sidan Polen blei medlem av NATO og 15 år sidan landet blei ein del av EU. 2019 markerer også at det er 100 år sidan diplomatiske relasjonar mellom Polen og Noreg blei etablert. Kva er Polens utanriks- og tryggingspolitiske prioriteringar i tida som kjem? Og korleis vil Polens forhold til Noreg utvikle seg?