Forsker
Marianne Riddervold
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Marianne Riddervold er forsker I (bistilling) i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar hos NUPI. I tillegg er hun professor i statsvitenskap og internasjonal politikk ved Høgskolen i Innlandet og Senior Fellow ved University of California, Berkeley.
Riddervold er ekspert på transatlantiske relasjoner (inkludert forholdet mellom EU og USA), europeisk integrasjon, EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, NATO, forholdet mellom EU og NATO og EU og Norge. Hun jobber også med maritim sikkerhet og internasjonale relasjoner i rommet, og hun er interessert i teoriutvikling innen internasjonal politikk og europeisk integrasjon.
Ekspertise
Utdanning
2011 PhD, Universitetet i Oslo
1998 Cand Polit, statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Arbeidserfaring
2019 Forsker I, NUPI
2018 Professor, Høgskolen i Innlandet
2015 Senior Fellow, University of California, Berkeley, USA
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreTheoretical Approaches to Crisis: An Introduction
Dette kapittelet oppsummerer hovedargumentene i denne delen av håndboken. De ni kapitlene diskuterer essensielle tilnærminger til EU-integrering og internasjonale relasjoner og hvordan de studerer, forstår og forklarer krisens antatte innvirkning på EU: Liberal mellomstatlighet, klassisk realisme, nyrealisme, nyfunksjonalisme, institusjonalisme, organisasjonsteori, spaltningsteori, sosialkonstruktivisme , og Deliberativ teori. For dette formålet angir hvert kapittel teoriens grunnleggende antakelser før følgende spørsmål tas opp: (1) Hvordan forventer hvert teoretisk perspektiv at kriser vil påvirke EUs institusjoner og politikk? Hva er årsaksmekanismene for å forklare kontinuitet eller endring i offentlig politikk og styrende institusjoner? (2) I hvilken grad har perspektivet så langt vært i stand til å forklare endring eller kontinuitet i EU i møte med krise?
Brexit: An Introduction
Denne delen undersøker konsekvensene av Storbritannias beslutning om å forlate EU. Selv om kapitler erkjenner at det meste vil avhenge av resultatet av forhandlingene mellom Storbritannia og EU, da Brexit vil være et uforutsigbart tilfelle av differensiert desintegrasjon. Denne delen tilbyr bidrag som tar sikte på å stimulere debatten om hvordan Brexit kan forstås og analyseres. Vil Brexit føre til sammenbrudd, på vei fremover eller bare kontinuerlig forvirring? Saken om Brexit fungerer som et forskningslaboratorium der vi kan teste eksisterende teorier om europeisk integrasjon. Er de i stand til å forklare desintegrasjonsmønstre på lik linje med integrasjon, eller trenger vi nye teoretiske og konseptuelle verktøykasser for å forklare europeisk integrasjon i revers.
The Legitimacy Crisis: An Introduction
Denne delen undersøker hvordan krisen om demokratisk legitimitet former utsiktene for videre integrering. Alle forfatterne finner bevis for at EU har «rotet igjennom» som svar på legitimitetskrisen. Raube og Costa Reis viser hvordan Kommisjonen og Europaparlamentet tok trinnvise skritt for å starte overtredelsessak mot Ungarn og Polen som svar på brudd på rettsstaten fra folkevalgte populistiske regjeringer, men partiskhet undergravde EUs reaksjon. Holst og Molander diskuterer de demokratiske fallgruvene ved teknokratisk beslutningstaking som svar på krise og beskriver hvilke typer reformer som trengs for å øke ansvarlighet og deltakelse fra borgere som ikke er eksperter i politikk. De Wilde undersøker Eurobarometer-målingene etter nylige kriser som rammer EU og vurderer de lang- og kortsiktige effektene av krisen på offentlig tillit til EU-institusjoner.
The Migration Crisis: An Introduction
I 2015 slet EU og dets medlemsland med å koordinere, kommunisere og samarbeide om migrasjonskrisen som kapitlene i denne delen viser. Schilde og Wallace Goodman påpeker at mens grensesikkerhet inneholder eksempler på dypere integrering, har asylforvaltningspolitikken fulgt scenariene med å bryte sammen og rote gjennom. Alle forfatterne fremhever Dublin-konvensjonen som spesielt dårlig utformet og baner dermed vei for flyktningkrisen. Bosilca finner bevis for å bryte sammen i tillegg til minimale reformer av grensesikkerhetspolitikken som utgjør forvirring. Crawford argumenterer for at migrasjonskrisen gir bevis både på å rote gjennom og på vei fremover og er dermed mer optimistisk enn enten Schilde og Wallace Goodman eller Bosilca om utsiktene for EU-integrasjon på dette politikkområdet.
Not so unique after all? Urgency and norms in EU foreign and security policy
EUs globale strategi setter «prinsipiell pragmatisme» i kjernen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette har også blitt fremmet for å fjerne gapet mellom prat og handling. Likevel har konseptet blitt mye kritisert og tolket som borte fra å gjøre unionens "organiserte hykleri" mindre iøynefallende. Ved å utforske sentrale EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske strategier og politikk implementert det siste tiåret, antyder denne artikkelen at et visst mønster for når EU handler normativt og når det handler strategisk kan identifiseres. Mens den overordnede ambisjonen fortsatt er å fremme en mer normativ politikk, også når det kommer til en betydelig økonomisk kostnad, er det en grense for hvordan den er villig til å gå. Bevis tyder på at når EU står overfor en situasjon som oppfattes som presserende, blir EU mer utsatt for å implementere politikk som er i strid med EUs egne prinsipper.
NUPIs ekspertise på Ukraina-konflikten
UTSETT! Webinar: Nye politiske skiljelinjer og implikasjonar for europeisk integrasjon
Det siste tiåret har ein sett ei ny politisk skiljelinje i vestlege samfunn. Kva konsekvensar har det for nasjonal politikk og framtidig europeisk samarbeid?
The European Maritime Security and Defence Policy Architecture: Implications for Norway
Maritim sikkerhet står høyt på den internasjonale og europeiske sikkerhetsagendaen, og derfor har en rekke nye initiativer og handlinger utviklet seg innenfor EU, NATO og gjennom bilaterale/minilaterale avtaler. For å øke Europas felles kapasitet og sikre mer målrettede reaksjoner, er det behov for bedre koordinering mellom ulike organisasjoner og fora. NATOs 2022 strategiske konsept og EUs parallelle strategiske kompass tilbyr en mulighet til å gjøre dette. Bilaterale og minilaterale forsvarsgrupperinger kan styrke europeisk maritim sikkerhet ved å akselerere kapasitetsutvikling og fremme forbedrede nivåer av interoperabilitet. Norge bør videreutvikle sin politiske dialog og praktiske samarbeid med EU, og sikre deltakelse i store forsvarsinitiativer som EDF og PESCO, ulike programmer og samarbeidsordninger med EUsForsvarsbyråe (EDA). Norge bør forfølge ytterligere lederroller i NATO for å styrke både nasjonale interesser og transatlantisk sikkerhet innenfor det maritime sikkerhetsdomenet. Norge bør aktivt fremme forsterket EUNATO-samarbeid om maritime sikkerhetsspørsmål, inkludert nærmere samordning av strategisk tenkning, politikk og investeringer hos de to organisasjonene. Minilaterale’ strukturer kan tillate Norge å slå seg sammen med likesinnede nasjoner for å handle raskt i maritime spørsmål av felles betydning.
Understanding and Strenthening EU Foreign & Security Policy in a Complex and Contested World (JOINT)
JOINT-prosjektet analyserer denne dynamikken samtidig som det tar opp spørsmålet om hvordan EU og dets medlemsland kan gjøre sine utenriks- og sikkerhetspolitiske strukturer mer handlekraftige og bære...
Utviklingen av en ny europeisk sikkerhets- og forsvarsarkitektur og implikasjonene for europeisk og norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk (EURODEFENCE)
Målet med dette prosjektet er å undersøke hva nyere sikkerhetsinitiativer betyr i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk kontekst: Hvilke implikasjoner det har for Europas evne til å håndtere poten...