Forsker
Karsten Friis
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Karsten Friis er forsker 1 i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.
Hans forskningsområder er sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa, med vekt på NATO, Norden, Arktis, transatlantiske relasjoner, etterretning, cybersikkerhet og Vest-Balkan. Han har publisert og ledet flere større prosjekt på disse temaene. Friis er også en hyppig brukt formilder og kommentator i det offentlige ordskiftet - ikke minst knyttet til Russlands krig mot Ukraina.
Friis er statsviter med PhD fra Universitetet of Groningen, Cand. Polit fra Universitetet i Oslo og MSc fra London School of Economics. Friis har vært tilknyttet NUPI siden 2007. Før det var han politisk rådgiver for OSSE-sendelaget i Serbia (2004 til 2007), OSSE i Montenegro (2001) og i Kosovo (1999). Friis var også en del av EUs forhandlingsteam for folkeavstemning om uavhengighet i Montenegro i 2006. I tillegg har Friis jobbet flere år i Forsvaret og tjenestegjort for NATO/KFOR i Kosovo.
Ekspertise
Utdanning
2018 PhD, University of Groningen
1998 Cand Polit, statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1995 Master, Internasjonale relasjoner, London School of Economics
Arbeidserfaring
2007- Seniorforsker/seniorrådgiver/rådgiver, NUPI
2004-2007 Politisk rådgiver, OSSE Serbia
2001-2004 Rådgiver, Forsvaret
2000-2001 Politisk rådgiver, OSSE Montenegro
1999-2000 Analytiker/E-off, NATO/KFOR HQ, Kosovo
1999 OSSE Kosovo Verification Mission
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreHvorfor er vi redde for Huawei?
Har du sett tallet 5 og bokstaven G poppe opp øverst på mobilen din i det siste? Episode to av Utenrikshospitalet ser sammen med seniorforsker Kar...
Angst i Athen: En forskerspires frykt for å feile
Møt Claudia Aanonsen, doktorgradsstipendiat ved NUPI, som for første gang skal delta på en internasjonal forskerkonferanse. Hun gruer seg, og er e...
Hvordan avgjøres krigen i Ukraina?
Ett år har gått siden Russland angrep Ukraina. Hva har skjedd? Og hva tror vi vil skje videre? Krigen avgjøres heller ikke bare på slagmarken. Hvo...
Digitalisering og internasjonal politikk
Hvilke sikkerhetspolitiske valg og dilemmaer representerer den nye digitale hverdagen for Norge og resten av verden? Kampen for å påvirke hvordan internett skal fungere er godt i gang. Utbyggingen av 5G-nettverk har blitt en global dragkamp der land presser hverandre til å velge bort bestemte leverandører, og private selskaper i den digitale sektoren får stadig større økonomisk og politisk makt. Internasjonale aktører som FN og NATO strever med å finne sin plass i det nye landskapet. I FN pågår det en intens strid om hvilke internasjonale normer som skal gjelde i det digitale rom, og NATO har definert cyber som et eget domene på linje med land, luft og sjø. Alt dette tilsier at digitalisering vil være med på å definere internasjonale konfliktlinjer i lang tid fremover. Men hvordan? I denne boken samler Håkon Bergsjø og Karsten Friis ulike perspektiver fra ledende fagmiljøer på hvordan digitalisering påvirker internasjonal politikk og konfliktdynamikk.
Innledning. Fokus: Krigen og forskningen
Russlands angrep på Ukraina 24. februar kom overraskende på mange. Det medførte flere debatter i media, der forskere kritiserte hverandre for å ikke ha sett hva som var på gang, for å ha vist for stor forståelse for Putin-regimets posisjoner, og for å la sine politiske holdninger farge analysen. I denne Fokus-spalten vil vi forsøke å løfte disse diskusjonene opp på et akademisk nivå. Ikke for å fordele skyld, men for å ta faglig lærdom. I denne innledningsteksten vil jeg blant annet peke på behovet for mer analytisk bredde, for å fokusere på både språk og materialitet, og for å være ekstra bevisst på egne holdninger når man beveger seg inn i en normativ politisk debatt.
NATO and Transatlantic Security Relations
NATO regnes som den viktigste institusjonen i det transatlantiske sikkerhetsforholdet. Organisasjonens historie er preget av kontinuitet, motstandskraft og bevisst tilpasning til et stadig skiftende og mer komplekst sikkerhetsmiljø. Dette kapittelet søker å vurdere noen av de viktigste historiske vendepunktene for å belyse hvordan NATO har klart å forbli relevant gjennom alle disse årene, og spesielt hvordan har de siste turbulente årene i Washington D.C. og de fornyede spenningene med Russland påvirket organisasjonen. Forfatterne hevder at en kombinasjon av sterkt amerikansk engasjement og lederskap med en bredt delt trusseloppfatning blant allierte (primært mot Russland) er kombinasjonen som fortsetter å gjøre NATO til en betydelig legemliggjøring av transatlantiske sikkerhetsrelasjoner.