Vinn eller forsvinn for Europa

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 17.02.25.

Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München ble en berg-og-dalbane av politisk signalisering mellom USA og Europa.

Opptakten var president Donald Trumps telefonsamtale med Putin, der de ble enige om fredssamtaler om Ukraina mellom USA og Russland - men uten Ukraina og Europa, samt forsvarsminister Pete Hegseths uttalelse om at Ukraina må regne med å gi fra seg territorium og glemme NATO-medlemskap.

Europeiske og ukrainske representanter ble sjokkerte og reagerte kraftig. Budskapet fra president Zelenskyj var klart: «Ingen forhandling om Ukraina uten Ukraina».

Så kom visepresident J. D. Vance med sin MAGA-Europa-tale på fredag, der han hevdet at «trusler innenfra» var en større bekymring enn Russland og Kina.

Slike trusler var altså europeiske reguleringer og begrensninger på hatefulle ytringer, falske nyheter, samt domstolsavgjørelser og annet som Europa har gjort de senere år - som ifølge Vance undergraver ytringsfriheten.

Hans tale var ikke rettet mot forsamlingen i rommet, men til ytre høyre-krefter i Tyskland og Europa for øvrig. Det gikk dårlig hjem i Tyskland, som skal ha valg om kort tid, at USAs visepresident åpenbart støtter det høyreekstreme, Russland-vennlige AfD-partiet.

Selv om Vances tale er den som vil huskes best fra årets konferanse, var den egentlig irrelevant for de store diskusjonene som nå pågår om Ukraina og om det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet.

Talen signaliserte riktignok verdikonflikter som kan få utslag også i sikkerhetspolitikken på sikt, og varslet et USA som ikke går av veien for å gå i klinsj med sine allierte om det føles opportunt. Men den berørte ikke sikkerhetspolitikk direkte.

Så hvor står vi etter alt dette? Er Vesten død?

Har virkelighetsoppfatningene og verdisettene fullstendig skilt lag mellom Europa og USA? Og har vi nå havnet i en «Jalta-verden», der stormakter tegner grenser på kartet og gir hverandre innflytelsessfærer?

Det er ikke umulig at Putin kan gå med på en våpenhvile, men da vil formålet være å bygge opp de militære styrkene igjen.

En ukrainer spurte syrlig i et panel jeg deltok i, om de er de siste romantiske forsvarerne av en illusjon om en regelstyrt verdensorden. Eller er det fortsatt håp for en slik verden?

Faren for en sikkerhetspolitisk skilsmisse mellom USA og Europa tror jeg er lav. Selv om signalene fra amerikanerne spriker i alle retninger, er min lesning at USA ser verdien av allierte, ønsker en bærekraftig slutt på krigen, og er beredt til å gjøre langt mer enn Biden-administrasjonen var, for å få det til.

Men mye avhenger av Europa. I hvilken grad klarer Europa å vise handlekraft og vise seg relevant?

Utsiktene til Ukraina-forhandlinger uten Ukraina og Europa var det temaet som engasjerte mest i München. En rekke europeiske statsledere fulgte Volodymyr Zelenskyj og understreket «ingenting om Europa uten Europa». Men her sliter Europa litt med å være overbevisende.

USAs spesialutsending til Ukraina, Keith Kellogg, sa rett ut at det ikke kan være for mange rundt bordet - og hvem kan egentlig forhandle på vegne av Europa?

Europa har vært alt for reaktive og trege til å hamre ut en egen strategi og plan for Ukraina. Det er støtte «så lenge det trengs», men ingen egentlig plan.

Danmarks statsminister Mette Fredriksen sa det tydeligst: Planen må være for Ukraina å vinne krigen. Alt annet blir nederlag for autoritære krefter og verdens rettsorden.

Mens det krangles over Atlanteren sitter nok Putin fornøyd og følger med. Å så vestlig splid er hans metode for å holde på makt og innflytelse, men nå kom den uten hans hjelp.

Det Moskva i stedet gjorde i opptakten til München-konferansen var å sende en drone inn i domen over Tsjernobyl-reaktoren - nok et eksempel på Putins vedvarende kjernefysiske sabelrasling. Det har ikke kommet noen signaler fra Moskva om genuin vilje til å forhandle.

Noen ordentlig fredsavtale har jeg lite tro på. Men en våpenstillstand som gir ukrainerne både sikkerhet og pusterom til gjenoppbygging burde være mulig.

Ikke bare fortsetter de krigføringen, men de signaliserer også at målet fortsatt er å ødelegge det ukrainske demokratiet og gjøre landet til en russisk vasallstat.

Det er ikke umulig at Putin kan gå med på en våpenhvile, men da vil formålet være å bygge opp de militære styrkene igjen for igjen å kunne true Ukraina eller NATO i fremtiden. Noen genuin vilje til å gi opp hans imperialistiske ambisjoner ser vi ikke.

En mulig våpenhvile er derfor også farlig dersom den ikke kombineres med en sikkerhetsgaranti for Ukraina. Europeiske eller internasjonale styrker på bakken har vært foreslått, men om de skal ha noen effekt må de ha mandat til å skyte dersom Russland bryter våpenhvilen. Til det kreves det mer slagkraftige styrker enn Europa alene kan mønstre.

Et forslag er at ukrainerne selv tar seg av bakkestyrkene, mens Vesten bidrar med luftmakt og monitorering. Men det vil kreve amerikansk støtte.

En annen modell som ble foreslått i helgen var at et brudd på våpenhvilen umiddelbart skulle utløse NATO-medlemskap for Ukraina. Dermed virker det avskrekkende. Ideene florerer, og da er det mulig å påvirke prosessen.

Europeiske ledere sier de har forstått meldingen fra USA. De må komme på banen, snakke mindre og handle mer, som Finlands president Alexander Stubb formulerte det. Han foreslo å utnevne en europeisk spesialutsending for Ukraina.

Men ukrainere jeg snakket med mente det var for lite. Det beste Europa kan gjøre, sa de, var å konfiskere midlene fra den russiske sentralbanken som er frosset i europeiske banker. Da vil Putin forstå at Europa er seriøse.

Deretter bør disse midlene gis til Ukraina, men brukes på å kjøpe amerikanske våpen. Dermed blir Trump fornøyd - og Europa har vist handlekraft overfor både Moskva og Washington.

Norges enkleste og raskeste virkemiddel er å øke den økonomiske støtten til Ukraina så kraftig at det legges godt merke til i Moskva, Brussel og Washington.

Jeg har sans for forslaget - selv om det er blitt advart mot at det kan sette internasjonal presedens. Men det finnes ingen risikofri måte å vinne denne krigen på. Presset på Putin må økes. Ettergivenhet blir en felle, som Kaia Kallas, visepresident for EU-kommisjonen, sa.

De neste ukene og månedene blir viktige.

Det mest optimistiske scenarioet er at Ukraina, USA og Europa blir enige om en plan som stanser kamphandlingene, men bevarer Ukrainas suverenitet. Da må Putin tvinges av amerikanske trusler om kraftig økning av sanksjoner kombinert med massiv våpenstøtte til Ukraina.

Det mest pessimistiske scenarioet er at Trump blir rundspilt av Putin og gir etter på hans krav om de facto kontroll over Ukraina, at all amerikansk Ukraina-støtte kanselleres og sanksjonene mot Russland oppheves.

Putins imperialistiske ambisjoner gjør sannsynligheten for kompromiss liten. Noen ordentlig fredsavtale har jeg lite tro på. Men en våpenstillstand som gir ukrainerne både sikkerhet og pusterom til gjenoppbygging burde være mulig.

Lik det eller ikke; men Trump har laget et momentum som Biden aldri klarte. Så er det opp til Europa selv å vise at de kan bidra og påvirke Trump til å utvikle en felles plan med Ukraina som stanser Putins aggresjon og voldsbruk.

Om ikke Europa klarer å mobilisere nå, klarer man det aldri. Norge er helt nødt til å bidra i denne skjebnetimen, og regjeringens enkleste og raskeste virkemiddel er å øke den økonomiske støtten til Ukraina så kraftig at det legges godt merke til i Moskva, Brussel og Washington.

Jeg gjetter på at finansminister Jens Stoltenberg ikke er helt fremmed for den tanken.