Trump, global orden, og det liberale Vesten

– Kort sagt ser vi i dag tre delvis sammenfallende trender som utfordrer status quo i global politikk, sier seniorforsker Minda Holm, som står bak rapporten «A Postliberal Global Order? Challenge(r)s to the Liberal West», hvor hun ser nærmere på økt ideologisk og geopolitisk konflikt i internasjonal politikk, og hva dette betyr for det liberale Vesten.

Hun utdyper:

– For det første ser vi en bred samling i kritikk av liberale verdier i nasjonal og internasjonal politikk. Ønsket fra kritikerne er bredere ideologisk mangfold i global politikk, uten at de nødvendigvis er enige om hva som skal komme i stedet.

Ønsket om mer ideologisk mangfold samler både ikke-vestlige stormakter som Russland og Kina, og høyreradikale aktører i blant annet Europa og USA.

– Parallelt, men bare delvis overlappende, ser vi økt press om sterkere ikke-vestlig representasjon i internasjonale organisasjoner – altså geopolitisk mangfold. Disse to utviklingene kommer i tillegg til en tredje utvikling hvor den internasjonale rettsorden – folkerett – er under press fra både vestlige og ikke-vestlige stormakter, aktualisert og drastisk forverret med krigene i Ukraina og Gaza, sier Holm.

Disse tre trendene utfordrer altså det som på fagspråket gjerne kalles «den globale orden», eller «verdensordenen» som vi har hatt etter andre verdenskrig. Kort sagt handler global orden om hvilke institusjoner, relasjoner, verdier og regler som er stabile og førende til enhver tid i internasjonal politikk. Hva vi helt konkret legger i det begrepet kan være svært politisk og kontroversielt, noe Holm påpeker i rapporten hun nå har skrevet.

Skaper et kunstig skille

Etter en diskusjon om hva det er som egentlig er under press i dagens globale orden, og hvilken rolle det liberale Vesten selv har spilt i å undergrave verdiene og institusjonene de har ønsket å fremme, ser hun nærmere på det alternative transatlantiske verdi- og interessefellesskapet mellom det europeiske populistiske radikale høyre, og den nye Trump-administrasjonen.

Se Minda Holms innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2024: Hvilken internasjonal orden er under press?

– Dagens politiske og akademiske diskurs om en «Lliberal internasjonal orden» etter 1945, eller en «regelbasert orden», fanger ikke hvordan internasjonal politikk har endret seg siden etterkrigstiden. Begrepene skaper også et kunstig skille mellom Vesten og resten, og en feilaktig forståelse av hva det er som utfordres av hvem i dagens internasjonale politiske system.

Les også: 

• Vi forstår ikke verden ved å dele den inn i Vesten mot resten

I rapporten diskuterer Holm utviklingen av dominerende liberale idealer og praksiser fra 1945 til i dag, særlig opp mot de formelle grensene mellom det internasjonale samfunnet og den suverene staten. FN-pakten fra 1945 var for eksempel basert på et liberalt ideal som vektla mangfold og toleranse for ulike styresett i reguleringen av forhold mellom stater. Ikke-vestlige stater spilte også en helt sentral rolle i utviklingen av denne etterkrigsarkitekturen.

– Etter den kalde krigens slutt var det mye i internasjonal politikk som endret seg. Det formelle skillet mellom det internasjonale samfunnet og staten ble stadig mer utvisket. Både statsbygging og organisasjoners og staters promotering av brede liberal-demokratiske idealer ble en viktigere del av den globale orden. Ideen var at en «god stat» var en liberal-demokratisk, kapitalistisk stat. I tillegg fikk særlig menneskerettighetsnormer og humanitære prinsipper en mer sentral rolle i internasjonale organisasjoner som FN.

Nå er det stadig flere aktører som er imot denne utviklingen.

–  Det liberale demokratiet har mistet sitt ideologiske herredømme, sier Holm.

Stadig vanskeligere å drive menneskerettighetsarbeid

Ønsket fra kritikerne er mer kontroll over eget styresett. Både høyreradikale, vestlige partier og en rekke sentrale ikke-vestlige stater ønsker å reversere mye av utviklingen fra tiden etter den kalde krigens slutt.

– Det vil bli stadig mer utfordrende å drive særlig menneskerettighetsarbeid. Utsatte minoriteter – blant annet LHBTQ+-personer og flyktninger – blir ufrivillig konstruert som eksterne fiender. Prinsipper fra FN-pakten fra 1945 – om suverenitet, suveren likhet, og ikke-innblanding – blir stadig mer sentrale hos stater og aktører som ønsker å ha mer kontroll over egen innenrikspolitikk.  Dette var tross alt prinsipper som i siste instans – i det minste formelt – vernet om den suverene statens makt. FN-pakten og FN-systemet står dermed sentralt i retorikken til stater som Russland og Kina - selv om særlig Russland aktivt bidrar til å selv undergrave prinsippene som ligger til grunn. Ofte uttrykker mer illiberale og autoritære aktører et ønske om mangfold og toleranse for ulike styresett i global politikk – et mangfold og en toleranse som de ikke viser overfor egne borgeres ulike levesett. 

Ønsker reform, ikke exit

Samtidig er det ikke dermed slik at disse aktørene markerer seg imot multilateralisme, altså samarbeid mellom land, som sådan, eller alt av utvikling etter 1989.

– Tross alt som er i endring, er det også mye som består. Selv om stadig flere utfordrer det liberale demokratiet, er det få av disse som utfordrer den globale kapitalismen. Ønsket hos både det populistiske radikale høyre, og aktører som Russland, Kina, og de andre fremvoksende økonomiene i organisasjonen BRICS+, er først og fremst reform, ikke utmelding, fra viktige internasjonale organisasjoner som FN, EU, WTO, IMF, og Verdensbanken, forklarer Holm.

De politiske konsekvensene er like fullt betydelige, da reform her vil innebære både en svekkelse av vestlig og amerikansk dominans, og en svekkelse av eksempelvis menneskerettighetsnormer.

Også spenninger innad blant utfordrerne

NUPI-forskeren peker videre på at det er vesentlige spenninger både innad og mellom det europeiske og amerikanske populistiske radikale høyre, og stater som Kina og Russland og aktører som de fremvoksende økonomiene i BRICS+, i hvordan de ser på internasjonal politikk. Men samtidig har de noen viktige fellestrekk i sine perspektiver. Med valget av Donald Trump, som Holm mener på mange måter går enda lenger i sin kritikk av status quo i global politikk, er det uunngåelig at vi vil se store endringer de neste årene.

– De siste årene har det vokst frem et betydelig alternativt høyreradikalt transatlantisk verdifelleskap. I forskningslitteraturen snakkes det om en ‘fjerde bølge’ av ytre høyre-politikk i særlig Vesten, hvor høyreradikale partier og høyreradikal politikk har fått mer makt i løpet av 2000-tallet. I årene siden Donald Trump først kom til makten, har de ideologiske og strategiske båndene mellom europeiske og amerikanske miljøer blitt mye sterkere. De aller tetteste båndene er mellom Viktor Orbáns Ungarn, og miljøer rundt den nye Trump-administrasjonen.

Vesten har undergravd seg selv

De høyreradikale partiene utfordrer både aspekter ved det liberale demokratiet, og viktige sider ved liberal internasjonal politikk. Denne utviklingen utfordrer også dermed ideen om Vesten som et enhetlig og samlet verdifellesskap.

– I vestlig politisk diskurs har det lenge vært en praksis med å definere seg selv som iboende liberal-demokratiske, og som forsvarere av både folkerett og multilateralisme. Gjennom 2000-tallet har dette selvbildet blitt stadig mer utfordret innenfra. På den ene siden handler det om at vestlige stater selv har undergravet noen av de verdiene og institusjonene de har ønsket å fremme, blant annet gjennom krigen mot terror, og nå senest i Gaza. På den andre siden handler det om at høyreradikale partier har fått mye mer makt.

Les også:

• Liberal eksepsjonalisme undergraver verdiene våre innenfra
• Det er ikke Norge som har spilt seg selv ut over sidelinjen

Med Trump blir spenningene innad i Vesten mer påtagelige, da han stiller spørsmålstegn ved både grunnleggende multilaterale praksiser og det tradisjonelle transatlantiske fellesskapet, og liberale verdier.

– Det er ikke lenger mulig å snakke om Vesten som et samlet liberalt «vi». Dette må vestlige stater ta innover seg og på alvor – heller enn å fortsette å snakke på refleks som om det er Vesten og dets organisasjoner som representerer alt fra folkerett til det liberale demokratiet; og som om truslene mot status quo i internasjonal politikk bare kommer fra ikke-vestlige og illiberale aktører. USA er den største elefanten i rommet, slik Trump minnet oss på tidligere i januar med uttalelsene om Grønland og Panama. For Norge blir jo da også det akutte spørsmålet: Hvordan skal vi håndtere økt spenning mellom våre sikkerhetspolitiske felleskap, og det som har vært vår langvarige interesse i en verden der alt fra internasjonal rett til multilateralisme og støtte til demokrati- og menneskerettighetsarbeid betyr noe? Er løsningen å se mer mot EU, og orientere oss litt vekk fra et ideologisk ustabilt USA? Eller må vi tenke mer nytt om vår rolle i verden?