Vi forstår ikke verden ved å dele den inn i Vesten mot resten

(Klassekampen): Dersom man følger debatter om internasjonal politikk, er det umulig å komme utenom diskusjoner om en «verdens­orden i krise». 

I korte trekk handler det om hvilke institusjoner, regler og verdier som styrer samhandling i global politikk. Mange snakker om en «liberal verdens­orden» i krise. Andre snakker om en «regelbasert verdensorden» i krise. 

Begge begrepene er tett vevd inn i ideologiske verdivurderinger.

Vil du dykke lenger ned i denne tematikken? Få med deg Norsk utenrikspolitisk konferanse 10. april 2024:

Avstand mellom idealer og praksis

Det har alltid eksistert en markant avstand mellom de formelle idealene for styring i global politikk og den faktiske praksisen. Under den kalde krigen stod prinsippene om suveren likhet og ikke-innblanding sentralt. Styringsform var ikke det internasjonale samfunnets ansvar. 

Parallelt var både Sovjetunionen og USA eksperter på å blande seg inn i andre staters valg og indre anliggender. Men formelt veide prinsippet om suverenitet tungt i mellomstatlige forhold – selv om de mektigste satte reglene til side ved eget ønske og behov.

Utvanna skille mellom nasjonal og internasjonal politikk

Med Berlinmurens og Sovjetunionens fall fikk et langt snevrere ideologisk statsideal dominere. Den gode stat var liberal-demokratisk, og for å få innpass i det gode fellesskap, med alle dets goder, måtte man tilpasse seg det idealet mest mulig. For mange var dette et sterkt ønske; status, håp, økonomisk makt og betingelser hang dog tett sammen. Skillet mellom nasjonal og internasjonal politikk ble stadig mer porøs; prinsippet om suverenitet ble stadig mer utvanna. Samtidig pågikk det da en ideologisk ensretting av etterkrigsinstitusjoner som hadde vært bygget på et mer pluralistisk prinsipp. 

Den ensrettingen får nå stadig mer motstand.

Bommer grovt

I dagens debatt om verdensorden er det en tendens til å ikke skille mellom etterkrigstiden og tiden etter murens fall. Dette gjelder særlig amerikansk debatt, men det er også synlig her hjemme.

Følgelig sidestilles kritikk av vestlig dominans og ideologisk ensretting med kritikk av «verdensorden» som sådan. Som politisk, retorisk grep kan det være svært virkningsfullt. Men som analytisk grep bommer det grovt: Hele den internasjonale arkitekturen fra etterkrigstiden mister sin særegne betydning. FN-pakten fra 1945 blir dermed de facto sidestilt med det snevre, liberale statsidealet fra tiden etter 1989.

Kamp om global styring, men ikke om «verdensordenen» 

Tendensen er kanskje aller tydeligst i debattene rundt Kina. Det er i dag et utbredt (men bestridt) perspektiv at Kina utfordrer verdensordenen: Politikere og akademikere snakker om en kamp mellom et illiberalt og et liberalt globalt hegemoni, om en ny kamp mellom det gode og det onde. Her står vestlige stater samlet på den ene siden, som representanter for det iboende gode: ytre høyre, ikke-vestlige stormakter – og da særskilt Russland og Kina – på den andre. Den norske etterretningstjenesten hevder endog at Kina ønsker «en ny verdensorden». 

Men i hvilken grad ønsker de noe helt nytt? 

Snarere enn noe radikalt annerledes ser vi i dag en kamp om viktige sider ved global politisk styring – men ikke «verdensordenen» som sådan. Kina vekter tross alt viktige sider ved etterkrigs­ordenen fremdeles formelt høyt – og da særlig prinsippene om suveren likhet og ikke-innblanding. FN står sentralt – ikke minst på grunn av den vetomakten Kina har i Sikkerhetsrådet. I Verdens handelsorganisasjon, WTO, er ønsket reform. Frihandel og den globale kapitalismens dominans har tjent dem svært godt.

Ønsker større definisjonsmakt

Kina deler her mye av det som har vært Russlands offisielle perspektiv. De to statene møtes i vektlegging av en pluralistisk verdensorden: Det skal være opp til den enkelte stat å bestemme sin styringsform. Men Russland har med sin fullskala invasjon av Ukraina spilt seg selv ut på sidelinjen. Lik Israel vil deres posisjon innenfor verdensorden være svært omstridt i årene som kommer. USA burde stå på sidelinjen, men har et evig frikort.

Det populistiske radikale høyre, som ofte fremstilles som en indre, vestlig trussel mot verdensordenen, utgjør på sin side heller ikke en radikal utford­ring for styrende prinsipper i global politikk. Selv om de ønsker mer statlig suverenitet, er de stort sett pragmatisk innstilte til eksisterende globale institusjoner. 

Erfaringen fra blant annet brexit har også bidratt til at flere EU-skeptikere har blitt EU-pragmatikere. De ønsker endring og større definisjonsmakt, men ikke radikal omveltning av global politikk. Generelt har da også mye av politikken deres blitt normalisert.

Elendig nytt for mange

Ingen av disse aktørene er godt nytt dersom man ønsker en verden der statlig makt kan tøyles av et internasjonalt samfunn. Deres makt er elendig nytt for demokrati, ytringsfrihet, minoriteter og utsatte befolkningsgrupper. Generelt er vi på vei inn i verden der det vil være betydelig mer omstridt hvem som besitter normativ autoritet: Det er mer uklart hvilke verdier som gjelder, hvem som har troverdighet, og hvorfor det betyr noe. Både Ukraina og Gaza er dystre uttrykk for dette.

Men Gaza har vært en grotesk påminnelse om at den normative verdikrisen også er vestens skyld. EUs behandling av flyktninger er en annen. 

For å forstå hvilken verdensorden vi er på vei inn i, og hvor de avgjørende kampene står, er det helt nødvendig at vi kaster til side det todelte verdensbildet: Ideen om at vi står i en kamp mellom to fullt ut motstridende verdensbilder, mellom Vesten og resten. 

Verden er langt mer sammensatt enn som så.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 6. april 2024.