Se Norsk utenrikspolitisk konferanse 2021
DEBATT: Siste del av konferansen var viet til samtale og debatt mellom utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og leder for stortingets utenriks- og forsvarskomité Anniken Huitfeldt (Ap), ledet av NUPI-direktør Ulf Sverdrup.
Personer
- For 1 av 5 velgere i Norge er utenrikspolitikk viktigst når de skal velge. 1 av 3 mener utenrikspolitikk burde spilt en viktigere rolle i valgkampen, sa NUPI-direktør Ulf Sverdrup da han refererte til en spørreundersøkelse NUPI nylig har fått utført i sin innledning til Norsk utenrikspolitisk konferanse.
På konferansen sto sikkerhetspolitiske utfordringer og muligheter på agendaen, med særlig fokus på fire søyler som alltid har vært blant de strukturerende elementene i norsk utenrikspolitikk:
- Det multilaterale systemet og den internasjonale rettbaserte orden
- Forholdet til Europa
- Det transatlantiske samarbeidet og USA
- Nordområdene, herunder forholdet til Russland
- På disse fire områdene har det skjedd store og raske endringer som avkrever behov for oppdatering, refleksjon og kanskje også nye veivalg og store og små justeringer for oss her i Norge, sa Sverdrup, og la til:
- Samtidig er det tre andre store, tverrgående tema som preger vår tid: Digitalisering og teknologi, klima og Kina. Disse tre er også med på å strukturere innretningen i de fire søylene og viktige tema i norsk utenrikspolitikk.
Se hele konferansen her:
Stormaktenes vekst og fall
Første del av konferansen bestod av innlegg fra fem forskere, etterfulgt av diskusjon ledet av Ulf Sverdrup. Deretter fulgte debatt mellom utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og leder for stortingets utenriks- og forsvarskomité og utenrikspolitisk talsperson for Ap, Anniken Huitfeldt. Ordstyrer var Ulf Sverdrup.
- Vil du få invitasjoner til seminarer, analyser og ny forskning rett i mailboksen? Meld deg på NUPIs nyhetsbrev her
Professor emeritus Rolf Tamnes (NUPI) satte først vår tid inn i en historisk sammenheng og snakket om de lange linjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I sin presentasjon, identifiserte han grunnlaget for norsk sikkerhet og drøftet hvordan stormaktspolitikken treffer oss på to scener, nemlig den globale og den nære. Han fokuserte særlig på USA og Kina.
- Les også: Kina endrer den multilaterale orden
- For n-te gang har vi nå en diskusjon om ‘the rise and fall of great powers’, sa Tamnes.
Se innlegget hans her:
- Ekstremt viktig skille
NUPIs forskningssjef Ole Jacob Sending snakket om endringer i det multilaterale systemet og dilemmaer og muligheter for Norge.
Som anbefaling til Norge, la han spesielt vekt på én:
- For det første er det ekstremt viktig å skille mellom interesser i en regelbasert internasjonal orden som sådan, og hvilke spesifikke interesser Norge har i ulike saker. Det man i hvert fall bør gjøre, er å prioritere noen organisasjoner mer enn andre. Norsk politikk i dag er i stor grad preget av at de aller fleste internasjonale organisasjoner får penger fra Norge, sa Sending.
Se Sendings innlegg her:
- Trenger EU vel så mye som NATO for sikkerhet
Pernille Rieker (forsker 1, NUPI) snakket om Europa og viktige endringer i Europas globale rolle i innlegget «EU som en tredje pol mellom USA og Kina og konsekvenser for Norge».
Skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk og skillet mellom utenrikspolitikk og sikkerhets- og forsvarspolitikk på den andre siden, er ikke lenger like tydelig som før. Og det er nettopp i det bredere sikkerhetspolitiske feltet at EU blir en viktig aktør, ifølge NUPI-forskeren.
- For Norge betyr det at vårt medlemskap i NATO, som fortsatt er helt avgjørende, kanskje ikke lenger er tilstrekkelig for å ivareta vår sikkerhet. For å trygge vår egen sikkerhet, trenger vi trolig EU vel så mye som vi trenger NATO.
Hun poengterte at det bare er gjennom fullt medlemskap vi i Norge kan dra full nytte av det brede sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU.
- Hvis det er ett multilateralt samarbeid det vil være naturlig å prioritere ut fra en sikkerhetspolitisk vurdering, er det nettopp EU.
Deretter flyttet Rieker fokus til dilemmaene.
- En tettere tilknytning til EU, må jo innebære medlemskap, og det er fortsatt et politisk ikke-tema i Norge. Men da er spørsmålet: Burde det være det – snart 30 år etter siste folkeavstemning? Enkelte politiske partier har blitt talsmenn for å finne en svakere tilknytning til EU. Men hvor er de politiske partiene som og politiske lederne som er tydeligere på at vi trenger en sterkere politisk tilknytning? Her mangler vi etter mitt syn visjonære og modige politiske ledere som tør å sette dette på agendaen til tross for at det kan skape utfordringer når det gjelder regjeringssamarbeid.
Se Riekers innlegg her:
USA «back again»?
Seniorforsker Karsten Friis’ innlegg handlet om det transatlantiske forholdet.
- USAs militære, økonomiske og demokratiske verdigrunnlag gjør USA til Europas viktigste partner og en helt avgjørende militært alliert – og dette vil ikke endre seg, sa han.
- Vi har også hørt om USAs interne spenninger og angrep på demokratiet, og det er en utvikling som kan få negative konsekvenser hvis dette fortsetter. Vi vet jo ikke hva som kommer etter Biden. USA fokuserer stadig mer på Kina, og der er ikke Biden annerledes enn Trump. Den skjerpede tonen overfor Kina i NATOs sluttkommuniké, var et resultat av amerikansk press.
Friis trakk frem to utfordringer i USAs forhold til Kina som angår oss i Norge og Europa, og poengterte at hvordan vi skal forholde oss til den pågående stormaktrivaliseringen, er det overordnede spørsmålet for Norge.
- For det første: vil vi gradvis tvinges til en mer konfronterende linje overfor Kina, mer enn vi er komfortable med?
Potensielt kan dette skape splid i alliansen, forklarte han.
- Den andre utfordringen, er om USAs Kina-fokus kan gå på bekostning av vår sikkerhet. Altså som et slags nullsumspill. Vi vet jo at USA ikke kan kjempe to verdenskriger på en gang, men vil det politiske engasjementet i Europa også forsvinne, vil de bli mindre relevante for å håndtere mindre kriser? Jeg er ikke så bekymret for det siste, men det første skal vi nok følge med på, sa Friis.
Så hva betyr dette for Norge?
- Så lenge Russland oppfattes som en trussel av USA, vil vår del av verden være viktig for dem. Og for norsk sikkerhet er det bra at USA øver og opererer i våre områder. Det bilaterale forholdet vi har til USA, er vel så viktig som NATO. Samtidig er ikke alltid USAs stormaktstrategi alltid på linje med naboskapspolitikken vi ønsker, sa Friis.
Det kan gå på bekostning av vårt handlingsrom overfor Russland. Men med en mer lydhør president i Det hvite hus og mer styrket State Department, kan man jo se på om det er mulig å forøke å påvirke USA i større grad enn før, poengterte han.
- Da kan man jo spørre om vi burde prøve å forplikte USA enda mer til sikkerhet i vår del av verden.
Se hele Karsten Friis’ innlegg her:
Utfordringer knytter til Russland og nordområdene
Paal Sigurd Hilde (førsteamanuensis, IFS), så i sitt innlegg nærmere på Nordområdene og forholdet til Russland.
- Den økonomiske betydningen av Arktis vil sannsynligvis øke i årene som kommer. Men i motsetning til noe av inntrykket man kan få i mediedekningen, er det ikke noe nært forestående Klondyke i regionen, sa han.
Ifølge Hilde har den viktigste konsekvensen av økt oppmerksomheten mot Arktis og nordområdene, vært at den trakk inn nye aktører, herunder særlig Kina.
- Det dårlige forholdet mellom Russland og Vesten, kombinert med den militære betydningen nordområdene har, har altså brakt tilbake den tradisjonelle militære situasjonen vi kjenner fra Den kalde krigen. Det vi står overfor i dag, er en slags hybrid blanding av litt gammelt og litt nytt i Arktis som sådan, men særlig da i nordområdene. Og dette gir både utfordringer og muligheter – og noen dilemmaer.
Se hvilke utfordringer, muligheter og dilemmaer Paal Sigurd Hilde trakk frem her:
Autoritære ledere, polarisering og ulikhet
Etter hovedinnleggene, fulgte en paneldisksjon med forskerne, ledet av Ulf Sverdrup.
Siste del av konferansen var viet til samtale og debatt mellom utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og leder for stortingets utenriks- og forsvarskomité Anniken Huitfeldt (Ap), ledet av Sverdrup.
Søreide beskrev pandemien som et forstørrelsesglass for trender og utfordringer som eksisterte før den gjorde sitt inntog.
- Allerede før pandemien så vi mange utfordrende utviklingstrekk, sa Søreide, og trakk frem økt uforutsigbarhet og kompleksitet.
- Så tror jeg kanskje særlig ett trekk har forsterket seg mye, og det er kombinasjonen av at autoritære ledere har brukt pandemien i stor grad til å tilrane seg makt og innflytelse og til å endre for eksempel vekten man legger på menneskerettigheter, også nært oss. Og det andre er at polariseringen har blitt større på mange områder. Og jeg tror at dette er noen av tingene vi må være mest på vakt overfor. Og i den sammenhengen må vi ikke nå tro at alt er utenrikspolitikk, faktisk er ganske mye også innenrikspolitikk, fordi vi har en jobb å gjøre i alle samfunn i vesten, i alle demokratier, med å bygge motstandskraft mot polariseringen og økt bruk av desinformasjon og mistillit mange steder.
Huitfeldt var særlig opptatt av ulikhet som langsiktig konsekvens av pandemien.
- Jeg er enig i det som blir sagt om autoritære regimer, men jeg var nok noe mer bekymret for det i begynnelsen av pandemien, for de som har kommet best ut er jo de som har håndtert dette med åpenhet. Å innføre en rekke autoritære tiltak har ikke akkurat vært nøkkelen til å slå ned pandemien. Men ulikhet er en klar konsekvens av pandemien. På mange områder hvor vi har sett at ekstrem fattigdom i verden har gått ned, så er det en jobb vi må gjøre på nytt. Så ulikhet er kanskje en mer langsiktig konsekvens av denne pandemien enn det vi får øye på nå.
Se hele debatten mellom Søreide og Huitfeldt her: