KRONIKK: Krigens fire fronter

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 18.12.22

Hvordan vil Russlands invasjon av Ukraina ende? Vil Ukraina frigjøre de okkuperte landområdene, eller vil Russland klore seg fast og demonstrere overfor Ukraina og Vesten at rå maktbruk betaler seg? Utfallet av krigen vil sette dype spor i Europa ̶  og verden ̶  for generasjoner fremover. Derfor er det viktig for oss å forstå at denne krigen ikke bare foregår på bakken sør og øst i Ukraina. Den utkjempes på minst fire fronter, som alle kan være avgjørende for krigens utfall.

Den første og mest åpenbare er selvsagt fronten på slagmarken. Etter ukrainernes vellykkede mot-offensiver i Kharkiv og Kherson har bevegelsen på frontene blitt mindre de seneste ukene. Det kalde været forklarer noe, men tilgang på ammunisjon og annen logistisk støtte har også betydning for begge sider. Eksterne eksperter er uenige om utviklingen fremover. Noen er optimistiske og sier at Ukraina vi frigjøre Krim innen sommeren, andre advarer mot å undervurdere Russland. Vi kan nok anta at Ukraina ønsker å opprettholde momentum og ikke la okkupasjonsmakten grave seg alt for godt ned. Russland, på sin side, trenger tid til å trene opp nye rekrutter, bygge opp nye avdelinger og produsere mer ammunisjon og annet materiell. Russland kan nok på sikt se seg tjent med «frosne» kontaktlinjer, altså at Ukraina ikke klarer å ta tilbake mer land. Ukraina er på sin side fast bestemt på full frigjøring, men er helt avhengig av fortsatt vestlig våpenhjelp for å vinne. Så langt ser den ut til å fortsette selv om vestlige lagerbeholdninger begynner å tynnes ut.

Den andre fronten er det ukrainske folket. Den russiske strategien de senere ukene har vært å terrorbombe sivil infrastruktur slik at den ukrainske befolkningen lider i vintermånedene. Tanken må vel være at ukrainerne i frustrasjon skal gi opp kampen, eller klandre egne myndigheter. Kanskje Putin også håper å skape nye flyktningebølger i Europa. Så langt er det lite som tyder på at denne strategien fungerer. Folk slutter fortsatt opp om kampen mot invasjonsmakten. Imidlertid har vi sett enkelte tegn til uenighet mellom elitene, mellom president Zelensky og ordføreren i Kyiv for eksempel. Ukrainsk politikk har lenge vært konfliktpreget, så slike utslag er kanskje ikke så overraskende. Men det har så langt på ingen måte skapt store sprekker i den overordnede kampen. Det er heller ingen tegn til krigstrøtthet og ønske om fredsforhandlinger, for eksempel. Å innlede fredssamtaler nå ville ha betydd å avgi territorier til Putin, og der er verken det ukrainske lederskapet eller befolkningen i dag.

Den tredje fronten er Vesten og vestlig samhold. Russland har forsøkt å splitte vesten helt siden den første invasjonen i 2014. Påvirkningsoperasjoner, digitale operasjoner, bruk av økonomiske virkemidler, drap, press og løgn har vært en del av repertoaret. Til tider har dette vært ganske vellykket. Imidlertid har Europa og USA vært mer forent enn noen gang siden februar i år. Biden-administrasjonen gjorde en formidabel innsats blant allierte i fjor høst, både ved å varsle om det forestående angrepet og ved å sy sammen en felles sanksjonspakke som rammet Russland kort tid etter at krigen begynte. Verdenshistoriens mest omfattende sanksjoner mot et land kommer ikke på plass av seg selv, men ble til gjennom omfattende samarbeid mellom de allierte. Russland har forsøkt å knuse dette samholdet, gjennom bruk av naturgass som energipolitisk våpen, gjennom tilforlatelige forslag om forhandlinger, og diverse diplomaske utspill. Men så langt har det ikke lyktes. Ungarn, med sin Russlands-vennlige politikk, er EUs ensomme, sorte får. Samtidig er ikke det vestlige samholdet helt problemfritt. I USA har både ytre høyre og ytre venstre uttrykt skepsis til Ukraina-støtten. Flere europeiske land sliter med politisk radikalisering, og det demonstreres mot høye strøm- og gasspriser i mange steder. Putins håp er at høye gass- og strømpriser vil skape populisme og press fra grasrota som igjen skal tvinge de politiske lederne til retrett. Jo lenger krigen trekker ut, med høye energipriser, økonomisk resesjon og inflasjon, jo vanskeligere blir det for politiske ledere i Europa å opprettholde samholdet. Samtidig har de vist overraskende stort samhold så langt.  

Den fjerde fronten er Kreml og Moskva.  Sanksjonene biter kraftig på russisk økonomi som er i betydelig resesjon. Putin kritiseres nå åpent – selv om kritikken primært kommer fra hauker som vil ha tøffere tak. Befolkningen blir stadig mindre positive og støttende til krigen, og særlig den delvise mobiliseringen i høst ble negativt mottatt. Putin vill ikke klare å spinne denne krigen som en suksess – til har den allerede kostet mer enn den smaker. Men gangen fra økonomisk misære og misfornøyd befolkning til politiske omveltninger kan være lang og uforutsigbar. Det er ingenting som tyder på at Putins posisjon er truet, verken fra gata eller internt i Kreml. Så kan vi kanskje finne håp i den som engang sa at «autoritære regimer er stabile helt til de plutselig ikke er det lenger».

Utfallet av Russlands blodige invasjon av Ukraina kan avgjøres på alle disse fire frontene. Kollapser ukrainske folkets motstandskraft og kampvilje, vil de tape på slagmarken også. Om vesten slår sprekker vil Kreml tjene og Ukraina kunne tape den livsviktige støtten. Og om Putin faller vil det trolig også medføre at Russland taper krigen. Samtidig er det som skjer på slagmarken fortsatt det viktigste, også for utfallet på de andre frontene. Taper Ukraina på den viktigste fronten spiller det liten rolle om vesten er samlet eller om den ukrainske kampviljen består. For å unngå dette er fortsatt vestlig samhold og våpenstøtte – ikke minst i form av tunge og langtrekkende våpen  ̶  helt avgjørende for utfallet av krigen.