KRONIKK: Kina balanserer på en tynn line

Denne kronikken ble først publisert i Bergens Tidende 22,03,22.

Det er naturlig at mange nå retter et skarpt søkelys mot Kina. Landet er Russlands største handelspartner, og knapt noen stormaktsledere har møttes oftere enn nettopp Vladimir Putin og Kinas leder, Xi Jinping. Kina kan ikke stoppe Russlands invasjon, men kinesisk press kan påvirke situasjonen.

Hvorfor gjør ikke Kina mer? Det er mange grunner til det.

Generelt har Kina en tradisjon for ikke å blande seg inn i andre land sine forhold eller konflikter som ikke direkte angår dem selv. At Kina avstår fra å stemme i Sikkerhetsrådet og andre FN-organ, er ikke nytt eller spesielt. Det går imidlertid mange grenser for hva Kina vil passivt tolerere, ikke minst i spørsmål om land sin suverenitet. Derfor utgjør Putins angrepskrig et dilemma for Beijing.

Kina har mye å tjene på et varmt forhold til russiske ledere, men kinesiske interesser spenner hele kloden. Russland er én av mange brikker i Kinas globale og økonomiske puslespill, og kinesiske styresmakter balanserer derfor på en stadig mer krevende line mellom motstridende interesser.

Kina strekker seg allerede langt for å respektere Putins interesser, anerkjenne Ukrainas suverenitet og unngå unødvendig provokasjon av vestlige land. I motsetning til Russland er Kina en raskt voksende supermakt, og EU, USA og andre Nato-land forblir særdeles viktige for kinesisk handel og internasjonalt samarbeid.

Beijing har dessuten uttrykt forståelse for russiske sikkerhetshensyn og repetert en felles motstand mot et større og sterkere Nato. Kinesiske ledere snakker om en krise, noen ganger om en krig, men har så langt ikke brukt begrep som invasjon eller angrep.

De gir humanitær bistand til Ukraina, men protesterer mot sanksjoner og vil ikke bremse handelen med russiske varer eller stoppe lån eller investeringer. Så vil Kina gjerne bidra til fredssamtaler, men uten å presse noen parter, selvfølgelig.

Forklaringen på den svimlende balansegangen er at Russland er viktig for kineserne, og at kostnadene av å sjonglere videre er mindre enn det de risikerer ved å innta mer tydelige standpunkt eller roller. Vi skal merke oss at ikke bare Kina, men også India, Egypt, Sør-Afrika og mange andre ikke-vestlige og store utviklingsland navigerer nokså likt.

Kinas internasjonale posisjon er imidlertid vesentlig større, og både sanksjonsregler, ukrainske menneskeliv og farene for bruk av atomvåpen blir vurdert fra dag til dag og fra time til time også i Beijing.

I debatter om Kina og Russlands styrkede relasjoner blir deres felles front mot Nato, amerikansk hegemoni og europeisk mas om demokrati og menneskerettigheter ofte trukket frem som viktige faktorer. Mange forskere peker på at Kina faktisk tjener på Putins aggressive politikk, i den forstand at den drar USAs ressurser bort fra Asia, der Kina får mer alburom, samtidig som Kina lar russiske aktører sjonglere fritt i Midtøsten.

Det er imidlertid vanskeligere å se at en militær opprustning og styrking av Nato, slik vi nå ser mange steder i Europa, skal tjene Kina eller Russland på noe lengre sikt.

Det er enklere å rasjonalisere de strategiske, om enn vinglete, veivalgene til Kina, enn det er å se fornuften bak Putins angrepskrig. Men selv forsker jeg på kinesisk politikk og lar det være opp til andre å finne den russiske logikken.

Naboskapet til Russland forblir avgjørende for kinesisk utenrikspolitikk, uansett hva som skjer fremover. Den lange fellesgrensen og Russlands rike energiressurser gjør det nødvendig og ønskelig å samarbeide, også om Putins regime skulle kollapse og Russland beveger seg i en mer demokratisk retning.

Jeg har liten tro på at kinesiske ledere ser noen langsiktig gevinst i at Putin blir sittende, dersom han kjører Russland til grunne. Kinas forsøk på å holde en slags nøytralitetslinje gjennom krigen handler mest om å unngå at de støter et Russland fortsatt styrt av Putin fra seg.

Oppvarmingen av det kinesisk-russiske forholdet går tiår tilbake. Allerede i 1997 underskrev landene en deklarasjon om å jobbe for en multipolar verden, der ingen land eller militære allianser dominerer. I årene etter har de inngått stadig flere og mer omfattende avtaler, nå sist i februar, i forkant av vinter-OL i Beijing, da Putin og Xi erklærte at samarbeidet deres har ingen grenser.

Akkurat det opptrinnet og ordvalget tror jeg kinesiske politikere nå gjerne skulle strøket fra historien. Alle signaler peker på at Kina ikke var forberedt på en krig i Ukraina eller på de skarpe reaksjonene og omfattende sanksjonene som mange land nå innfører. De vil ramme både kinesisk og internasjonal økonomi. Mange kinesiske banker og foretak med internasjonal virksomhet har allerede gjort tilpasninger for å unngå å bli truffet av sanksjoner.

Russland er så viktig for Kina at det skal mye til før kinesiske ledere rykker ut eller beveger seg inn i en mer aktiv rolle i Ukraina-krigen. Men de balanserer allerede på en tynn line, og det går en grense for hvor lenge Kina vil tolerere en russisk angrepskrig, hvis de humanitære lidelsene blir enorme eller faren for bruk av atomvåpen virker mer reell.

Jeg tror ikke noen vet eksakt hvor den grensen går, men Kina viser heller ingen tegn til at grensen nærmer seg.