KRONIKK: Kan Norge oppleve et cyberangrep i dag?

Denne kronikken ble først publisert på Tv2.no 26/02/2022.

Russland, den tidligere supermakten som klarte å gjenoppbygge sine militære kapabiliteter og bruke dem flere ganger mot sine naboer.

Ukraina, Europas nest største land i territoriell utstrekning med mer enn 40 millioner innbyggere.

Denne krigen kan ha uante konsekvenser. Både for de to landene som er direkte involvert i pågående kamphandlinger, men også for resten av Europa og verden.

Det er mange grunner til at denne konflikten blusset opp akkurat nå. Dette handler om både geopolitikk, maktrivalisering, identitet, tilhørighet, verdier, normer og måten europeisk sikkerhetsarkitektur skal organiseres.

Man bør heller ikke glemme at denne konflikten også dreier seg om økonomiske samarbeid og de økonomiske gevinstene et slikt samarbeid kan frembringe.

Norge er foreløpig ikke direkte berørt av denne konflikten, men man må regne med at det også kommer til å få konsekvenser for Norge. Norge vil måtte lære seg å leve i den strategiske skyggen av vår store nabo i øst som gang på gang har vist både evnen og viljen til å bruke militær makt mot sine naboer.

Norges grense mot Russland er ikke lengre enn 198 km, men den går kun ca 10 mil fra en av de viktigste russiske militære baser på Kola halvøya, som russiske beslutningstagere omtrent betrakter som landets livsforsikring.

I disse Kola basene har Russland omtrent to tredjedeler av sin sjøbaserte gjengjeldelse kapasitet. Dette vil si styrker som skal svare på et mulig atomangrep mot Russland. Dette gjør den norsk-russiske grensen til en spesiell grense i en strategisk sammenheng.

Men Norge er viktig for Russland også i andre sammenhenger. Som nabo som sees fra Moskva som NATOs utkikkspost i Nord, og som en viktig konkurrent på det europeiske energimarkedet.

Interessekonflikt

Norge og Russland som eksporterer store mengder energi til Europa har til dels sammenfallende, og til dels motstridende, interesser. Begge to er selvsagt interessert i å få riktig pris for sine energiforsyninger til det europeiske markedet som fortsatt er det viktigste for begge.

Men det er forskjeller mellom hvordan de må forholde seg til det europeiske markedet når det gjelder olje- og gassforsyninger. Mens olje selges og kjøpes på det globale markedet, er mesteparten av den norske og russiske gassen sendt til det europeiske markedet gjennom et nokså kostbart og rigid nettverk av rørledninger.

Det betyr at verken de norske eller de russiske gassforsyninger lett kan omdirigeres til andre markeder. Dette gjør begge to avhengige av å få tilgang til akkurat dette markedet, som samtidig tar sikte på å gjøre seg mindre avhengig av fossile brensler, og på lang sikt fjerne de helt fra sin energimiks.

Som store gassprodusenter, hvor begge er knyttet tett til det europeiske gassmarkedet, må både Norge og Russland regne med at deres posisjon på dette markedet kan påvirkes av politiske beslutninger. Dette må de ta hensyn i sine langsiktige planer.

Kan ikke dekke Europas behov alene

Norge sees på som en pålitelig energileverandør i Europa, og Europas avhengighet av den norske gassen oppfattes som helt uproblematisk. Men Norge har begrensede ressurser og kan ikke dekke Europas behov for gass på egen hånd.

Det kan derimot Russland, men problemet er at mange i Europa ser på energiavhengighet fra Russland som en sikkerhetspolitisk utfordring. Denne frykten for å gjøre seg avhengig av Russland ble større snarere enn mindre etter at Russland har gått til fullskala krig mot sin nabo Ukraina.

Mange i Europa lurer derfor i dag på hvordan man kan gjøre seg mindre avhengig av russisk gass for å gjøre seg mindre utsatt for mulig russisk utpressing.

Man vurder også innføringen av sanksjoner som kunne ramme den russiske energisektoren eller begrense dens tilgang til det meget lønnsomme europeiske energimarkedet. En slik beslutning ville ha store økonomiske konsekvenser både for Europa og for Russland, og energiforsyninger fra Norge som er den nest største energileverandøren ville blitt enda viktigere.

Kan bli møtt med russiske mottiltak

Man ville måtte regne med at innføringen av slike omfattende sanksjoner mot den russiske energisektoren ville bli møtt av russiske mottiltak. Russland pleier å bruke forskjellige virkemidler for å markere sin misnøye og straffe disse som de mener påfører Russland en skade.

Avanserte cyberangrep er en viktig del av den russiske strategiske verktøykassen. Norge har opplevde mange cyberangrep i det siste, og noen av disse ble attribuert til Russland – det vil si at man mente at de kom fra dette landet.

Man må regne med at Russland kan reagere på innføringen av sanksjoner mot dets energisektor ved å sette i gang med en form for gjengjeldelse, det vil si tiltak som kan ramme forsyninger av energi til Europa fra andre kilder. I og med at Norge er den nest største energileverandør til Europe det å ramme norsk energiinfrastruktur kan stå høyt på listen av mål for en mulig russisk gjengjeldelse.

Kan påføre store skader

Fordi kritisk energiinfrastruktur i Norge er digitalisert, kan det være fristende å gjennomføre et cyberangrep mot denne infrastrukturen.

Et cyberangrep kan gjennomføres for å oppnå forskjellige mål. Man kan angripe infrastrukturen i det digitale rommet for å skaffe seg tilgang til sensitiv informasjon, og bruke den for å styrke egen posisjon på markedet eller få tilgang til ny teknologi.

Man kan også gjennomføre et cyberangrep i det digitale rommet for å påvirke opinionen eller spre falske nyheter eller oppnå andre informasjonsrelaterte målsetninger.

Men hvis noen er interessert i å bruke et cybervåpen for å gjengjelde og skape store problemer i verdikjeder, for eksempel ved å påvirke energiforsyninger, kan man tenke seg at et slikt cyberangrep skal gjennomføres for å påføre store skader i infrastrukturen og for å stoppe produksjon eller transport av energiressurser.

I den situasjonen man har i dagens Europa bør Norge derfor ta sine forholdsregler for å styrke evnen til å stå imot slike angrep – vi kan ikke lenger håpe på det beste, nå er tiden inne for å forberede seg til det verste.

Dette handler ikke kun om Norges velbefinnende, men også om velbefinnende til flere millioner europeere som er helt avhengig av våre energiforsyninger.