KRONIKK: Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 30.08.2024

Mye har skjedd i amerikansk politikk siden attentatforsøket mot Donald Trump 14. juli i år. Presidentkandidat Kamala Harris har på kort tid endret det demokratiske partiet fra intern uenighet til entusiastisk fremtidstro. Selv om utfallet av valgene i november er langt fra sikkert, synes det som om «Kamala-viben» ikke bare har smittet over på amerikanske velgere. Også i Europa puster de fleste ledere lettet ut over muligheten for at Trump kanskje ikke vinner presidentvalget likevel.

Men hva vil en president Harris bety for Europa? Hva vet vi egentlig om Harris’ utenrikspolitikk, og skiller den seg fra Trumps?

Kina er den største trusselen

Kort fortalt vet vi ikke veldig mye. Utenrikspolitikk har ikke vært i fokus for Harris så langt i hennes karriere. Men ut fra taler, hennes tid som visepresident og hennes valg av rådgivere finnes det noen forventninger.

Trolig vil Harris politikk ligne mye på president Joe Bidens. På noen områder betyr det at Harris ikke skiller seg så mye fra Trump som man kanskje skulle tro.

Uansett hvem som vinner valget, vil Kina anses som USAs største trussel og utfordrer. Eller som det heter i Bidens sikkerhetsstrategi fra høsten 2022: USAs viktigste sikkerhetspolitiske prioritet er utfordringen fra Kina i det indopasifiske området, deretter Russlands utfordring i Europa.

En del av årsaken er selvfølgelig at Kina vokser både militært og økonomisk, og at USA ikke ønsker kinesisk dominans i noen sfærer – hverken på det åpne hav, i verdensrommet eller i cyberdomenet.

Men det handler også om at USA ikke lenger uten videre kan utkjempe en krig på to fronter slik man kunne da den kalde krigen var slutt. Kravet om at Europa må ta en større del av egen sikkerhet vil derfor ikke forsvinne med Harris. Ei heller forventningen om at Europa følger USA i forsøket på å balansere kinesisk innflytelse.

Sikre amerikanske interesser

I motsetning til Trump vektlegger både Biden og Harris betydningen av internasjonalt samarbeid og allianser. Men utenrikspolitikk handler for dem alle tre om å sikre amerikanske borgeres interesser.

Trump kaller det «America first», Biden en «utenrikspolitikk for middelklassen».

Mens demokratene tradisjonelt har snakket om demokrati, fordeling og like muligheter, snakket Harris på demokratenes landsmøte vel så mye om frihet, lojalitet og patriotisme. Det er begreper som har vært vanligere på republikanske arenaer.

Kanskje vil Harris’ utenrikspolitikk om noe bli mer pragmatisk enn Bidens. Mens Biden har med seg et tankegods helt tilbake til den kalde krigen, har Harris så langt ikke videreført Bidens retorikk om skillet mellom demokratier og autoritære stater.

På områder hvor samarbeid trengs for å løse globale utfordringer som helse og miljø, vil dette dermed også inkludere Kina.

På andre områder, som teknologi og råvarer, vil hun fortsette å sette opp gjerder mot Kina.

Der det tjener amerikanske interesser, ønsker Harris fortsatt gode handelsforbindelser med sine tradisjonelle europeiske partnere. Og som Biden ser Harris nytten av sterke europeiske partnere i en verden med skjerpet konkurranse mellom USA og Kina.

I skarp kontrast til dette vil Trump innføre økt toll og avgifter ikke bare på varer fra land som Kina, men også fra USAs europeiske handelspartnere. Det vil få store konsekvenser for europeiske bedrifter og næringsliv.

Uforutsigbare Trump

Hva så med Ukraina og forsvaret av Europa? Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?

Den store skrekken i Europa er at Trump, hvis han vinner, vil trekke USA ut av Nato og stanse den amerikanske støtten til Ukraina. Begge deler er Europa helt avhengig av, og det vil ikke umiddelbart være mulig å erstatte amerikansk støtte.

Selv om de fleste observatører tviler på at Trump faktisk vil trekke USA ut av Nato, vil han trolig redusere amerikansk tilstedeværelse betraktelig.

USA vil beholde sine avskrekkende atomvåpen i Europa. Det vil være nok kapasitet til å kunne komme til unnsetning ved en krise.

Men mye av det konvensjonelle forsvaret vil trolig overlates til europeerne selv. Ukraina-krigen hevder Trump han vil få slutt på med én gang. Hva det betyr i praksis, er vanskelig å si med en så uforutsigbar president som Trump.

Han kan gå til Russlands president Vladimir Putin og si at han vil øke støtten til Ukraina hvis Putin ikke kommer til forhandlingsbordet. Og tilsvarende kan han true Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj med kutt i all støtte dersom Ukraina ikke er villig til å forhandle.

Kanskje vil en Trump-seier til og med innebære en kortsiktig styrking av Ukraina hvis Trump anser det nyttig i et større forhandlingsspill.

Hva som faktisk skjer, gjenstår (forhåpentlig ikke) å se.

Harris har tvert imot understreket at hun ønsker et sterkt Nato, et tett samarbeid med Europa, og at støtten til Ukraina vil vedvare.

Hun deler europeernes syn ikke bare på at Russland er en territoriell trussel, men at invasjonen av et naboland truer grunnleggende internasjonale regler.

Phil Gordon, Harris’ sikkerhetspolitiske rådgiver gjennom mange år, vil trolig få en viktig rolle i en Harris-administrasjon. Han har en sterk interesse for Europa, og dette gir også grunn til optimisme.

Kan ikke slappe av

Men muligheten for en seier til Harris betyr ikke at Europa kan lene seg tilbake. USA hverken vil eller kan ha et like sterkt fokus både på Asia og Europa. Det er det ikke nok ressurser til, selv om Harris vil være villig til å bruke mer på Europa enn Trump.

Og polariseringen av amerikansk støtte til Ukraina forsvinner ikke med en Harris-seier. Så også under Harris vil Europa måtte fortsette en forsterkning av europeisk forsvar, både i EU og gjennom et sterkere europeisk ben i Nato.

Og pengene til Ukraina, hvis fremtid også europeisk sikkerhet hviler på, vil måtte fortsette å komme.

Trolig vil også europeerne på en del områder måtte ta det vanskelige valget mellom å opprettholde sterke handelsforbindelser med Kina på den ene siden og følge USA som (junior)partner i forsøket på å balansere Kina på den andre.

Kamala Harris’ popularitet er positiv for Europa. Men det betyr ikke at vi kan slappe av.