KRONIKK: Etterretningstjenestene må reformeres
(Dagens Næringsliv): Forrige mandag publiserte Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) sine respektive årlige trusselvurderinger samtidig. Imidlertid klarer de ikke enes om å utgi en felles trusselvurdering. Dette vitner om et mer alvorlig samordnings- og koordineringsproblem.
Trusselbildet de tre tegner er alvorlig, og i rask endring. Det handler om angrep i det digitale rom, spionasje, militær aktivitet, påvirkning, utenlandsk etterretning og terror. Men hvem som har ansvar for hva i dette bildet kan ofte være krevende å avgjøre.
Dagens arbeidsdeling er omtrent som mellom Forsvaret og Politiet: En tar seg av ytre trusler (E-tjenesten), den andre de indre (PST). I tillegg kommer NSM med et mer snevert mandat, primært innenriks.
Utfordringen er at nær sagt alle dagens trusler har forankringer både innenlands og utenlands samtidig. En soloterrorist i Norge chatter på nett med folk i utlandet, en utenlandsk militær organisasjon bruker sivile aktører i Norge, mens alle digitale kommunikasjonsplattformer er både internasjonale og norske. Dette stiller langt høyere krav til koordinering, samarbeid og samhandling mellom tjenestene enn tidligere.
I en studie publisert i boken Strategisk ledelse i krise og krig i fjor, intervjuet vi av en rekke ledere og mellomledere i E-tjenesten og PST. Vi fant mye frustrasjon og irritasjon som vanligvis aldri når offentlighetens øre. Men vi fant også mange gode forslag til endringer og reform.
Utfordringer
Blant frustrasjonene fant vi at mange i E-tjenesten hadde en opplevelse av en manglende etterretningsfaglig kompetanse i Forsvarsdepartementet (FD) samt liten forståelse for E-tjenestens nasjonale – og sektorovergripende – beslutningsstøttefunksjon. I dag er E-tjenesten underlagt Forsvarssjefen, men er også Norges sivile utenlandsetterretningstjeneste. Dette innebærer en viss spenning med hensyn til prioriteringer av ressurser. Er det Forsvarets behov eller nasjonale behov som veier tyngst?
Samtidig er E-tjenesten budsjettvinner de senere år og utvilsomt den største og sterkeste tjenesten. Faktisk så stor at enkelte i FD føler at den har blitt krevende å styre og kontrollere. Fagmiljøene i E-tjenesten er langt større enn i departementet. Dette kan være en uheldig ubalanse.
- LES OGSÅ: Big Tech gjør staters jobb
Respondenter i PST uttrykte at «vi driver analoge tjenester i en digital tid». Særlig uttrykte flere at lovverket medfører en utilfredsstillende arbeidsmetodikk: Den tilsier at man må ha en mistenkt, et navn, som så kan registreres i noen måneder, mens man undersøker videre.
Derimot er det med dagens lovverk langt mer krevende å finne mistenkelige personer gjennom datasøk, på grunn av begrensningene knyttet til arkivering og bruk av automatiserte digitale verktøy på chattefora og sosiale medier.
Flere mente også at PST er preget av en tradisjonell politikultur og ikke har klart å utvikle en tilsvarende etterretningskultur, på tross av økningen av sivilt ansatte senere år. Etterforskning og påtale er med andre ord fortsatt en sentral aktivitet, altså en primært reaktiv tilnærming. Den mer proaktive og forebyggende etterretningen er ikke like godt etablert.
Hva kan gjøres?
Noen har argumentert for at vi bør endre til én sivil og én militær etterretningstjeneste slik at det ofte kunstige skillet mellom innenriks og utenriks forsvinner. Dette ville imidlertid kreve radikal omlegging som igjen ville skape nye utfordringer.
Imidlertid kunne man gjøre grep som setter de to tjenestene bedre i stand til å samarbeide – uten nødvendigvis å forrykke dagens grunnleggende organisatoriske arkitektur. Dette kunne for det første innebære en styrking av den etterretningsfaglige delen av PST, ved å overføre politi og påtalemyndighet til for eksempel Kripos. Det vil kunne gjøre PST i stand til å fokusere langt mer på nasjonal etterretning og sikkerhet av strategisk betydning, men som ikke vil lede til påtale. Sammensatte trusler fra statlige aktører er et eksempel.
For E-tjenesten kunne en løsning være å legge den direkte under FD som en egen etat. Dagens organisering er en etterlevning fra tiden da E-tjenesten var en ren militær etterretningstjeneste. Det er heller ingen grunn til at E-tjenesten må ha en militær sjef, så lenge tjenestens rolle i krise og krig er tydelig avklart. Dette, i kombinasjon med en styrking av FDs faglige engasjement med E-tjenestens operative aktivitet – i tett dialog med JD, UD og Statsministerens kontor (SMK), vil gjøre det enklere å påta seg oppdrag av nasjonal strategisk art.
Kompleksiteten i lovverk, mandat og organisasjon gjør det åpenbart at våre forslag vil måtte utredes nærmere. Det viktigste er at man bør se tjenestene samlet, og ikke hver for seg. Om vi skal ta det trusselbildet tjenestene selv beskriver på alvor, må tjenestene reformeres. Om ikke kan det gå galt.
Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 09.02.2021.