– Hver gang du kjøper en journalist, provoserer du en annen

Sammen med UiO-professor Jacob Høigilt har han undersøkt journalistikkens politiske rolle i Tunisia og Libanon. Funnene har blitt til boken Journalism in the Grey Zone: Pluralism and Media Capture in Lebanon and Tunisia.

– Medier og journalistikk spiller en viktig rolle i den arabiske verden, men er veldig lite forsket på, forteller Selvik.

Ytringsfrihet er ikke nødvendigvis levebrødet

Arabiske medier har i stor grad vært sterkt sensurert og kontrollert av autoritære ledere som bruker dem som propagandaapparat. Men når stater beveger seg i demokratisk retning, er det ikke gitt at journalistene fortsetter å være lakeier for regimene.

Da Selvik og Høigilt begynte forskningsprosjektet «Journalism in struggles for democracy: media and polarization in the Middle East», ønsket de derfor å undersøke journalistikkens politiske rolle i to av de frieste landene i Midtøsten: Libanon og Tunisia.

Forskerne analyserte mediesaker og intervjuet nærmere hundre journalister, politikere og aktivister i begge land. De undersøkte hvordan journalistene posisjonerte seg og hvilken rolle de spilte ved avgjørende hendelser, som i valg og under protester, blant annet under de enorme demonstrasjonene i Libanon i 2019.

De undersøkte også hvordan journalistene vektet sikkerhetsspørsmål mot ytringsfrihet. Altså i hvilken grad de problematiserte om terrorlovgivning og innskrenkede regler gikk utover rettssikkerhet og ytringsfrihet, blant annet etter terrorangrepet mot Bardo-museet i Tunis i 2015.

Da gikk mange av de toneangivende kommentatorene i den populære tunisiske TV-kanalen Elhivar ElTounsi langt i å støtte og legitimere nye lover som reverserte Tunisias demokratiske fremskritt.

– Vi hadde forventet at journalistene i større grad skulle forsvare ytringsfriheten, da vi antok at det er den de lever av. Men så er det ikke nødvendigvis ytringsfrihet de lever av.

Trompeter og idealister

– Når man hører om journalister utenfor Europa, er det ofte fordi de får unngjelde av undertrykkende regimer. Men realiteten er mer sammensatt. Noen journalister lar seg bruke av maktpersoner, uten å ha noen kvaler med det. Det er deres måte å skaffe seg et levebrød på, forteller Selvik.

Når pressen brukes som redskap for egen vinning – av den økonomiske eliten, politikere eller andre makthavere – kalles det medieinstrumentalisering. Det skjer overalt i verden, men ulike land har ulik evne til å stå imot.

­I både Libanon og Tunisia er det et tydelig skille mellom de såkalte «trompetene», de som blåser i hornet når makta taler, og journalistene som jobber for å styrke og forvare en uavhengig og profesjonell presse.

– Instrumentaliseringen er ikke komplett, den skaper hele tiden motstand. Hver gang du kjøper en journalist, provoserer du en annen, som misliker at andre får et bedre liv enn dem ved å ramme omdømmet deres og dra journalistikken ned i søla, forteller Selvik.

De kritiske journalistene finner også måter å praktisere yrket sitt på og utfordre myndighetene.

– TV-kanalene er mest innflytelsesrike, men har en tendens til å havne i hendene på korrupte eliter fordi de er så dyre å drive. I den andre enden av skalaen finner vi digitale medier, som ikke engang skal trykkes. De gir mulighet til å starte en mediekanal uten enorme ressurser. Radio er et sted i midten. Både Libanon og Tunisia har fått uavhengige medier som drives ut fra digitale plattformer.

Tunisias demokratiske tilbakegang

Selv om Libanon og Tunisia regnes blant de frieste landene for journalister i Midtøsten, er situasjonene i landene ganske ulike, noe som påvirker journalistene mulighet til å skaffe seg handlingsrom.

Mens sivilsamfunn og journalistfagforeningen jobber sterkt og aktivt i Tunisia, er det svakt og fullstendig korrumpert av myndighetene i Libanon.

– Libanesiske journalister forsøkte å opprette en uavhengig fagforening under protestene i 2019, de jobber vel fortsatt med saken. I Tunisia, derimot, er fagforeningen på banen hvis journalister undertrykkes, den rapporterer, demonstrerer og reagerer, forteller Selvik.

I kjølvannet av den arabiske våren i 2011 opprettet Tunisia også et imponerende institusjonelt rammeverk for at mediene ikke skal benyttes som politiske redskap.

– Under valg, for eksempel, sørget Myndigheten for audiovisuell kommunikasjon (HAICA) for at alle kandidatene hadde rett til like mye sendetid. Medieinstrumenalisering fantes likevel, men bare at en uavhengig mediemyndighet var på plass, utgjorde en stor forskjell.

I dag glir imidlertid Tunisia tilbake mot autokrati. På klassisk autokratisk maner, anklager president Kais Saied sine motstandere for å samarbeide med fremmede makter. Selvik forteller at stemningen blant tunisiske journalister var anspent da han nylig besøkte landet.

– Mange var bekymret og redde, ikke alle ville snakke med oss.