Hva skal Forsvaret forsvare?

(Dagens Næringsliv): Valgkampen er i gang, og Forsvaret er gjenstand for debatt. Det er naturlig, gitt det endrede trusselbildet og tidvis uklare signaler fra vår viktigste allierte. Forsvaret av Norge opptar folk, men fokus så langt har vært mest på budsjett, baser og struktur. Men vi glemmer å diskutere det mest grunnleggende, nemlig hva slags trussel Forsvaret skal forsvare oss mot.

Hvordan bør Forsvaret skrus sammen for å forhindre krig, avskrekke Russland, og kunne respondere alene og med allierte?

Disse basale spørsmålene må besvares før myndighetene kan ta fornuftige avgjørelser om lokalisering, våpentyper, personell og avdelinger. Stadig flere partier slutter seg til målet om å bruke to prosent av bnp på Forsvaret, slik regjeringen har forpliktet seg til i Nato. Om vi ikke har en klar formening om premissene, er faren stor for at vi bygger et forsvar som ikke er optimalt, og i verste fall irrelevant for de potensielle truslene vi står overfor.

Langtidsplanen for Forsvaret som ble vedtatt i fjor beskriver de nye utfordringene knyttet til Russland. Men den går ikke i detalj om hva det betyr for Forsvarets doktrine, struktur og innretning. Problemet er at det ikke gjøres i andre dokumenter heller. Forsvarets gjeldende strategiske konsept er fra 2009, lenge før Russlands invasjon i Ukraina. Den fellesoperative doktrinen er heller ikke oppdatert etter at våre sikkerhetspolitiske rammer endret seg. Det er fraværet av slike overordnede konsept for Forsvaret som gjorde det nødvendig med en egen landmaktutredning. Regjeringen var redd for å investere i irrelevant utstyr for hær og heimevern.

Dermed slår vanetenkningen inn. Det er ikke så lenge siden den kalde krigen, så det er kanskje naturlig at man børster støv av noen av konseptene fra den gang. Forsvarsdebattanter snakker om avskrekking og beroligelse, terskelforsvar, basepolitikk og begrenset militær aktivitet i Finnmark. Samtidig argumenterer den nevnte landmaktutredningen for økt tilstedeværelse i Finnmark.

Er dette klok forsvarspolitikk eller kan det virke mot sin hensikt? Er basepolitikken avleggs? Burde vi hatt permanente NATO-baser i Norge? Kan våre egne langtrekkende missiler virke truende på Russland? Dette er bare noen av alle de grunnleggende strategiske spørsmålene som politikerne må besvare før de bygger opp Forsvaret i den ene eller den andre retningen.

Et naturlig sted å begynne er å kikke over grensen. Hva skjer i Russland? Hva er de redde for, og hva vil vi eventuelt stå overfor om det ble en konflikt? Et grunnleggende likhetstrekk med den kalde krigen er den strategiske betydningen av basene på Kola. Russlands kjernefysiske annenslagsevne – og dermed avskrekking mot Vesten – er i stor grad basert på ubåtene med base her. I tilfelle krig vil Russland selvsagt søke å beskytte Kola mot eventuelle vestlige angrep ved å nekte norsk og alliert militær bevegelse i Norskehavet og Norden. Imidlertid vil okkupasjon av Finnmark være lite sannsynlig i en slik kontekst. Russerne kan forsvare Kola til sjøs, i luften og ikke minst ved hjelp av langtrekkende presisjonsvåpen.

Disse våpnene alene snur opp ned på mye av tankegangen rundt forsvar og angrep. Med slike våpen kan militære anlegg og utstyr i Troms, Ørlandet, Haakonsvern, kritisk petroleumsinfrastruktur, kommunikasjonslinjer og (det etter hvert sentraliserte) regjeringskvartalet, slås ut i løpet av noen timer. Luftvern kan begrense skadene, men neppe beskytte oss mot dette. Dette betyr at vi kan lammes politisk og militært uten at en eneste fiendtlig soldat krysser grensen. Hva dette betyr for Forsvaret, for vår tilstedeværelse i ulike landsdeler, for våre våpenplattformer og planverk, er det imidlertid få som snakker om.

Primærformålet med Forsvaret må være å unngå at vi havner i en slik storkrig. Det betyr at vi må tenke nøye gjennom hvordan Forsvaret kan forsvare oss på en troverdig måte, uten samtidig å virke unødig truende på Russland. Det norske Forsvaret kan som en del av Nato bidra til sikkerhet og stabilitet i hele Europa, slik vi nå gjør i Baltikum og andre steder. Natos viktigste rolle må være å kunne løse kriser, dersom de oppstår, uten at de eskalerer til full krig.

I Norge må Forsvaret bidra til at mindre hendelser eller provokasjoner ikke eskalerer ut av kontroll. Et Russland etter Putin kan bli enda mer uforutsigbart. Vi må derfor kunne håndtere situasjoner der vi blir provosert og utfordret, der vi blir testet, og der den andre siden vil forsøke å legge skylden på oss for eskalering eller overdreven maktbruk. Hovedmålet vil i de fleste tilfeller være å kontrollere situasjonen, ikke bli provosert og gjenopprette kontroll. Såkalt eskaleringskontroll blir avgjørende.

Forsvarets klassiske målsetning om å «opprette en Artikkel 5-situasjon», altså sørge for at vi kvalifiserer til alliert støtte, vil derfor neppe være en klok taktikk i slike situasjoner. Forsvaret må kunne respondere på militære provokasjoner i hele landet, men kanskje spesielt ved viktige økonomiske og politiske sentra, og ved kritisk infrastruktur.

For å få til det må vi imidlertid først bli enige om hva Forsvaret skal prioritere å forsvare – og hvordan det skal gjøre det.

Denne teksten ble først publisert av Dagens Næringsliv 17. juli 2017: