Handelspolitikken og interessekonflikter

I stortingsmeldingen om globalisering og handel, som nå ligger til behandling i Stortinget (Meld. St. 29), heter det at Norge er en handelsnasjon og at oppslutning om og avhengighet av åpen handel kjennetegner Norges internasjonale identitet.

I flere offentlige dokumenter kan man lese at det er bred enighet om de sentrale linjene i norsk handelspolitikk. Det er i bestefall upresist. Når vi ser nærmere finner vi spenninger og motsetninger.

Motstridende interesser

En klassisk interessekonflikt i handelspolitikken er den som gjelder mellom offensive og defensive interesser. Offensive og konkurransedyktige eksportnæringer ønsker en liberal handelspolitikk for å kunne slippe til i andre lands markeder, mens svakere eller og mindre konkurransedyktige næringer er defensive og frykter konkurranse og ønsker beskyttelse. I Norge har sjømatnæringen har vært offensiv og ønsker markedsadgang, mens landbruksnæringen har vært defensiv og ønsker beskyttelse.
 
For politikerne, men også for næringene og for konsumentene, vil det være vanskelig å ta hensyn til offensive og defensive interesser på en gang. Skal Norge arbeide for frihandel og fremme de offensive interessene, eller bør Norge gi de defensive interessene forrang? Hvordan skal de ulike interessene veies mot hverandre, og hvem bestemmer hvilke valg som tas?

Vanskeliggjør forhandlinger

I en ny bok "Interessekonflikter i norsk handelspolitikk" (Universitetsforlaget) redigert av Arne Melchior og Ulf Sverdrup, sammen med en rekke andre forskere fra Universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim NTNU, analyseres slike spørsmål. Sammen med andre økonomer, historikere og statsvitere viser forskerne også hvordan Norge de siste 50 år har unngått sakskoblinger som involverer landbruk, og at dette noen ganger har ført til et dårligere resultat for de offensive næringene.

I de siste tiår har det vært politisk vanskelig å koble fisk og landbruk i internasjonale forhandlinger, selv om dette skjedde hyppig tidligere. Det hjemlige politiske styrkeforhold forklarer dette: Sjømatnæringen har vært relativt svak politisk, mens landbruksnæringen har vært sterk.

Tid for nytenkning?

Det har derimot vært mer krevende å få forståelse for de norske posisjonene hos andre. Allerede i 1957 klagde daværende handelsminister Arne Skaug at det var vanskelig å få motparten til å forstå at «fiskeboller er en industrivare, mens kjøttboller er landbruksvare, at fiskeboller skal være med, mens kjøttboller ikke skal være med». Han mente at Norge ikke kunne holde sjømat og landbruk adskilt i lang tid.

Her tok han feil. Norge har nemlig i stor grad lyktes med å opprettholde skillet. I forbindelse med de siste WTO forhandlingene var den norske strategien fortsatt at Norge skulle framstå som «et konstruktivt land med ett viktig problem».
 
Spørsmålet er nå likevel om tiden er kommet for å tenke annerledes:

Endret bilde

Her hjemme er spørsmålet om markedsadgang for sjømat blitt stadig viktigere, i takt med at andre eksportinntekter blir relativt sett mindre viktige. Norsk eksport av sjømat belastes i dag med to milliarder i toll, halvparten i EU. Planer om vekst i sjømatnæringen i de neste årene vil forsterke trykket ytterligere. Over tid har vi også sett store endringer i produktiviteten i sjømatnæringen, mens sysselsettingen i landbruket faller. På sikt kan dette endre det politiske styrkeforholdet mellom de offensive og defensive interessene.
 
Internasjonalt er også bildet endret. EU er det viktigste markedet for sjømat. EU er de siste årene blitt noe mer koordinert  og er i enda større grad opptatt av eksport av landbruksvarer til Norge. Når Norge nå også forhandler med EU om både fisk og landbruk kan det komme press for å koble disse områdene.
 
Det globale handelssystemet er også i ferd med å ta en ny form. Doha-runden, som ville ha betydd betydelig tollreduksjon for sjømat er satt på vent, og WTO suppleres i økende grad av bilaterale handelsavtaler. Vi ser også fremveksten av såkalte «megalaterals» som TPP, som nylig ble signert, og den mulige avtalen mellom USA og EU om TTIP.

Norge og frihandelen

Norge står utenfor TTIP og mangler frihandelsavtaler med viktigste handelspartner som USA, Brasil, Japan og Australia. Avtaler med Kina og Russland er av ulike grunner satt på vent. Dersom Norge skal lykkes med å få frihandel for sjømat i slike eventuelle forhandlingene vil trolig økt markedsadgangen for landbruksvarer bli et sentralt tema overfor flere av landene.
 
Regjeringen har i sin melding så vidt satt døren på gløtt for å koble sjømat og landbruk. Det sies at landbruksinteresser vil bli tillagt nødvendig vekt, men at dette ikke i seg selv vil være grunn til å hindre innledning av forhandlinger. Det vanskelige politiske spørsmålet her hjemme er om vil dekke forhandlingsbordet med både fisk og landbruksvarer.

Bidrag til debatten

I handelspolitikken er det ofte et dilemma mellom offensive næringer som ønsker frihandel og best mulig tilgang til eksportmarkedene, og defensive næringer som ønsker beskyttelser
Den nye boken inneholder et omfattende materiale om Norges handelsforhandlinger fra 1800-tallet og fram til 2015. I historien har norsk fisk blitt byttet mot blant annet korn, konjakk og kanoner. Bør Norge nå droppe «ostetoll» for å fremme bedre markedsadgang for eksporten?

Denne boken viser hvordan koblinger har blitt brukt historisk, hvordan de benyttes i dag og hvordan de kan brukes i fremtiden. Den er ment som et faglig bidrag i et politisk viktig, men vanskelig debatt.

Se lanseringsseminaret for boken "Interessekonflikter i norsk handelspolitikkk" her:

Deler av denne teksten bygger på en kronikk som sto i Dagens Næringsliv 20.10 2015 (faksimile)

Les hele kronikken på Dn.no.