Frykten for det norske barnevernet

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 06.03.2020. 

Jeg er et krigsbarn. Egentlig liker jeg ikke å definere meg selv som det, men den første halvparten av livet mitt har vært preget av krig og tap, så rent teknisk er jeg et krigsbarn. For 16 år siden tok foreldrene mine en viktig beslutning om at de ikke lenger kunne bo i krigsherjede Tsjetsjenia. Det tok nøyaktig en uke fra den beslutningen ble tatt til vi havnet i Moss, Norge. Jeg foraktet foreldrene mine for denne beslutningen lenge etter; i to år var jeg dypt deprimert. Ja, jeg kom unna bomber og konstant frykt, men 14 år gammel på det tidspunktet måtte jeg også forlate mine venner, min nærmeste krets, min første kjærlighet, og reise til det helt ukjente og fjerne Norge. Jeg trodde ikke at livet skulle bli bedre nå, selv om vi forlot den mest ødelagte byen i verden, Groznyj (ifølge FN i 2003), hvor hver 100 meter var bevoktet av tungt bevæpnede tsjetsjenske sikkerhetsstyrker. 

I dag, 16 år senere, er jeg selv mor og forstår veldig godt den beslutningen. Jeg er mine foreldre utrolig takknemlig for den. Vi kom til Norge og fikk beskyttelse på humanitært grunnlag av norske myndigheter representert ved UDI. En trygg havn var nådd. 

Integreringsprosessen startet så og si med en gang. Foreldrene mine begynte på introduksjonsprogrammet. Jeg og lillebroren min ble kastet inn i norske klasserom - jeg i åttende klasse, han i tredje. Jeg hadde allerede fullført åtte års skolegang da vi forlot Tsjetsjenia, så kunnskap om russisk litteratur, språk, matematikk, kjemi, biologi og alt annet satt godt i meg. Jeg kjente til mitt folkeslags kulturelle skikker, snakket og leste morsmålet mitt, tsjetsjensk, og kunne til og med danse tsjetsjensk dans. 

All den kunnskapen har jeg bevart (vel, ikke dansen, dessverre), noe som gir meg en sterk identitet, en følelse av hva jeg kan og hvem jeg er. Jeg er norsk statsborger, men jeg er etnisk tsjetsjener. Jeg er definitivt godt integrert, det hører jeg stadig vekk fra mine nære norske venner og kollegaer. Det norske samfunnet og den norske staten har tatt imot meg og min familie på en såpass fin, varm og ansvarlig måte at jeg nok aldri vil komme over mitt behov for å "betale tilbake". Norsk kultur og tradisjon er ikke lenger ukjente og fjerne, de er en naturlig del av hverdagen. Men når alt kommer til stykket er jeg kun godt integrert, ikke assimilert. For meg er det viktig å beholde min etniske tilhørighet. Og det samme er sant for veldig mange andre tsjetsjenere, både i Russland og i Europa. 

For et folkeslag på 1,4 millioner mennesker, som har vært utsatt for krig og forfølgelse flere ganger gjennom historien, er tilhørighet særdeles viktig. I dag, når omkring 200 000 tsjetsjenere bor i emigrasjon i Europa, som følge av krig og forfølgelser, er nok en gang samtalen om identitet og tilhørighet brennaktuell. Hvem er vi i en europeisk, vestlig kontekst? Hvor mye av de vestlige og liberale verdiene og normene skal vi ta innover oss, mens vi samtidig ønsker å beholde vår etniske og religiøse tilhørighet? Og i helt motsatt ende av dette, hvor mye av vår kultur og tradisjoner skal vi bevare og hva trenger vi å kvitte oss med? Hvor langt skal integreringen gå før assimileringen begynner?

Dette er også noen av spørsmålene jeg prøver å finne svar på i regi av et forskningsprosjekt jeg jobber med på NUPI. I min søken etter svar på disse spørsmålene har jeg støtt borti et spesifikt problem som dominerer tsjetsjensk diasporas opplevelse av muligheten for å leve som tsjetsjenere i Norge og har med barnevernet å gjøre. Temaet har dukket opp i alle samtalene jeg har hatt med diasporaens medlemmer i forbindelse med forskningsprosjektet, som i utgangspunktet handler om noe helt annet: Frykten for det norske barnevernet overskygger og fortrenger andre problemstillinger. 

De håper at jeg kan "snakke deres sak" i den norske offentligheten. Det kan jeg ikke. Den saken er jeg ikke godt nok kjent med. Men jeg kan forstå deres side av saken, og jeg tror vi kan gjøre mer her i landet for å komme disse foreldrene i møte. Vold i nære relasjoner er - heldigvis - ikke akseptert her til lands. Og likestilling mellom kjønnene er en selvfølge. Men er det sikkert at det beste for barna er å miste kontakten med foreldrene, som i de ytterste tilfellene?

Ifølge de som representerer interesseorganisasjonen "Tsjetsjensk diaspora i Norge", har barnevernet overtatt omsorg for omkring femti tsjetsjenske barn. De innrømmer at tallet nok er høyere. Spørsmålet om hvorfor tsjetsjenske foreldre mister omsorgen for sine barn er vanskelig. Vrengebildet er at disse foreldrene er strenge og ofte voldelige mot sine barn. At det vestlige oppdragelsesrepertoiret løfter barnet frem og gir det all frihet, mens det ikke-vestlige (i denne sammenheng tsjetsjenske) knebler barnet som individ og at dets interesser og rettigheter ikke blir ivaretatt.

En annen måte å se det på, derimot, er at disse foreldrene har flyktet fra krig og forfølgelse, krysset lang og hav, kun for å ivareta sine barns interesser og gi dem en trygg oppvekst. De har etterlatt alt og alle for at barna deres ikke lenger skal være redde for bomber eller væpnede soldater. Og fortvilelsen er dermed stor blant disse foreldrene, når det som skulle være den trygge, norske staten tar fra dem det aller kjæreste de har.

Historisk er det tsjetsjenske samfunnet klanorganisert og har sine egne uskrevne lover og regler som holder samfunnet i sjakk. Når staten er svak og ikke egnet til å ivareta sine borgeres rettigheter og sikkerhet, blir disse borgerne tvunget til å finne en annen sikkerhetsmekanisme for å skaffe seg beskyttelse, avskrekke voldsbruk og opprettholde orden i samfunnet. Denne type sedvanerett har ikke tsjetsjenere som bor i Norge lenger behov for å utøve og opprettholde, fordi den norske staten i utgangspunktet er den mest rettferdige i verden og dekker det behovet. Dette er sant for dem helt til barnevernet kommer inn i bildet. 

I det siste er det blitt sagt mye om barnevernet generelt, spesielt i kjølvannet av dommene fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen; vi diskuterer hvilke hull det finnes i systemet og hvor stort rom det er for forbedring. Mange kommer også med gode forslag til forbedringer. Jeg vil melde meg på her og fremme en anbefaling om å øke kulturforståelsen. Når hvert fjerde barn i barnevernet har innvandrerbakgrunn, trengs det kompetanse for å unngå feilslåtte generaliseringer og fordommer. Hvis barnevernsansatte skal øke sin kompetanse på forvaltning, menneskerettigheter, norske lover og rettssystem, bør de også øke sin kunnskap om de forskjellige kulturene som i dag er representert i barnevernssaker. Eller i det minste bruke kulturtolker, men da stille strenge kompetansekrav til disse. Ansatte ved barnevernet er de som har det overordnede ansvaret og makten, og den må brukes med omhu. 

I rettssaker om omsorgsovertagelse av tsjetsjenske barn er det blitt brukt en sneversynt og ensformig rapport fra Alternativ til Vold, blir jeg fortalt. Den dreier seg om vold i tsjetsjenske familier, og det fastslås at vold er utbredt i disse familiene nettopp fordi de kommer fra en voldelig kultur. At "dersom det ikke opprettes gode tiltak for denne gruppen, vil de kunne få alvorlige konsekvenser i form av eskalering av vold med de konsekvenser det har for samfunnet". Rapporten bærer, slik jeg oppfatter den, preg av svak kulturforståelse - selv om det er nettopp kulturforståelse forfatterne er ute etter i utgangspunktet, godt hjulpet av til dels inkompetente kulturtolker. 

Ifølge diasporaen blir denne rapporten i domstolene vektlagt mer enn faktagrunnlaget i hver enkelt sak. Barnet havner i et fosterhjem og mister helt eller delvis sine røtter. Mens foreldrene befinner seg i en bitter kamp for å vinne barnet sitt tilbake vil det gå såpass lang tid at barnet ikke lenger vil se på seg selv som tsjetsjensk. For hvorfor skulle det gjøre det? Barnet er jo tatt ut av sin opprinnelige familie og sosiale sammenheng og har ikke lenger de samme kulturelle og etniske rammene å forholde seg til. Identitet og tilhørighet blir snudd på hodet. 

Jeg kan bare anta at dette er vanskelig for barna - ikke bare må de forholde seg til andre voksenpersoner enn sine foreldre, men de havner også i en annen kulturell virkelighet. Dette er naturligvis også svært vanskelig for foreldrene - ikke bare mister de barna, men selv når og hvis de klarer å få tilbake omsorgen for sine barn, kan det være for sent. Barna er for langt inne i assimileringsprosessen, og kampen for å bevare den etniske identiteten i disse barna er allerede tapt. For en veldig liten folkegruppe som har måttet kjempe for sin plass og sin identitet i flere århundrer, som har bevart alt av historisk minne i generasjoner, er dette utvilsomt sårt. 

Som et ledd for å motarbeide dette, har tsjetsjensk diaspora startet en kulturell skole i Oslo (og flere andre blit åpnet rundt omkring i landet) hvor tsjetsjenske barnevernsbarn kan komme og få gratis undervisning i tsjetsjensk språk, kultur og tradisjoner, samt undervisning i engelsk, matte og russisk. Problemet med dette, ifølge diasporaen, er at fosterforeldre eller barnevernet som omsorgsansvarlige ikke ser det nødvendig å benytte seg av tilbudet. Det er et stort gap mellom diasporaen og barnevernet, og det virker til å være mangel på dialog. Misforståelser, misoppfatninger og mistro gror, på begge sider. 

Naturlig nok finnes det to sider av enhver sak. Og jeg rettferdiggjør på ingen måte vold i nære relasjoner. Systematisk vold er uakseptabelt og barnevernet er et utrolig viktig organ som gjør en kjempejobb med dette. Men enhver sak i barnevernet er unik, og bør håndteres som det - ikke på bakgrunn av generaliseringer ut ifra kulturelle, tradisjonelle eller religiøse (mis)forståelser eller fordommer. Blir det foretatt tilstrekkelige undersøkelser av faktagrunnlaget i hver enkelt sak? Er andre hjelpetiltak forsøkt? Omsorgsovertagelse må være absolutt siste utvei. Ikke sant? Debatten om barnevernet etterlater et inntrykk av at det er tilfeldig hvilken behandling man får, avhengig av hvor man bor og hvilken saksbehandler man får. 

Når enkelte foreldre velger å reise tilbake til Tsjetsjenia med sine barn som en siste utvei for å beholde dem, bør varselklokkene ringe. Å frivillig reise til et sted som er preget av forfølgelser, av utenomrettslige henrettelser og med et diktatur verdenskjent for sin brutalitet, er en desperat handling. Vi må sørge for at dilemmaet i møtet mellom kulturer ikke løses på en måte som bryter med rettsstatlige og demokratiske prinsipper. Det er ikke greit at noen velger å dra tilbake til diktatur eller krig, bort fra sin trygge havn, kun fordi det er den eneste måten å beholde sine barn på.