Et nytt forsvarskonsept

Den pågående debatten om Forsvarets langtidsplan handler som vanlig mye om baser og kamp mot nedskjæringer, samt om å styrke Hæren.

Imidlertid unngår både langtidsplanen og kritikerne i stor grad det overordnede spørsmålet om hva Forsvaret skal forsvare. Hva slags type angrep er mest sannsynlig eller mest alvorlig, og hvilket forsvarskonsept kan best egnet til å forhindre eller motstå dette?

Uten å svare på dette blir debattene om basestruktur, våpensystemer og Hærens rolle relativt meningsløse.

Vi har opplevd ganske dramatiske sikkerhetspolitiske endringer i våre nærområder de siste par årene, og alle synes å være enige om at forsvaret av norsk suverenitet igjen har blitt en mer relevant oppgave. Langtidsplanen sier at den endrede situasjonen «aktualiserer eksisterende utfordringer knyttet til Forsvarets reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet».

Men listen over de ni oppgavene Forsvaret har er tilnærmet lik tilsvarende lister i tidligere langtidsplaner. Den første av disse handler om å avskrekke, mens den andre er «å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politisk handlefrihet». Disse må regnes som hovedoppgavene, altså det Forsvaret skal dimensjoneres for å oppnå.

Gjennom de siste tiår har vi gått fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar til et langt slankere innsatsforsvar.

På tross av at suverenitetssikring formelt har vært hovedoppgaven, har internasjonal krisehåndtering i praksis vært det styrende. Utfordringen er at nå som territorialforsvar igjen er blitt mer relevant, så mangler vi et konsept for dette.

Vi kan ikke gå tilbake til det gamle invasjonsforsvaret, det er både for dyrt og gammeldags, og ikke tilpasset dagens trussel. Hva skal vi da velge?

Vi må først se på trusselen.

Eksperter på forsvarspolitikk snakker ofte om to scenarioer: Det ene er en fullskala krig mellom Russland og Nato som oppstår på en annen flanke, men som sprer seg til våre områder, såkalt horisontal eskalering.

Frykten da er at Russland vil søke å beskytte sin strategiske base på Kolahalvøya mot angrep fra Nato. Dette kalles bastionforsvaret, og innebærer også en maritim blokade av farvannet mellom Grønland, Island og Storbritannia for å beskytte Kola.

I et slikt tilfelle blir Norge inneklemt bak Russlands forsvarslinjer, og man kan forvente at de vil søke å eliminere norsk militær slagkraft mot Kola og hindre mottak av allierte styrker i Norge.

Det andre scenarioet er en bilateral konflikt mellom Norge og Russland som er «for liten for Nato og for stor for Norge», som det ofte heter.

Dette kan være situasjoner i gråsonen mellom sivilt og militært ansvar, eller der voldsmakt utøves i et begrenset omfang, for eksempel mot Kystvakten. Svalbard nevnes ofte i sammenheng med slike scenarioer, men man kan også se for seg begrensede hybrid-operasjoner på fastlandsnorge.

Begge disse scenarioene har vært diskutert i forsvarskretser siden den kalde krigen. Det er en fare for at vi bruker den kalde krigens briller også i dag, og glemmer de viktigste forskjellene mellom dagens russiske forsvar og det sovjetiske. Dette er i alle fall tre ting:

1. Langtrekkende presisjonsstyrte missiler gjør at hele Norge i dag kan angripes fra et fartøy langt ute i havet.
2. Fra å være konvensjonelt overlegen Nato, er Russland i dag langt underlegen, med færre styrker i reserve.
3. Russland har fått flere lette og mobile styrker som kan flyttes raskt.

Hva betyr dette for Norge?

De første to punktene betyr at okkupasjon av Norge tilsvarende 1940 er helt urealistisk.

Russland har verken behov for eller kapasitet til å okkupere store landområder i Norge.

Vi behøver derfor neppe å frykte stridsvogner rullende inn gjennom Finnmark og Troms. De tyngre pansrede hæravdelingene de har på Kola vil de neppe ta vekk derfra, de trengs der de er. De har også begrenset med forsterkninger å trekke på. Det tredje punktet betyr at de mobile styrkene mest sannsynlig vil brukes i begge scenarioer.

Et eventuelt angrep på norsk landterritorium vil trolig komme via luft- eller sjølandsatte tropper.

Man kan se for seg at de vil søke å ta ut strategiske knutepunkter slik som sentrale militærbaser, regjering eller strategisk infrastruktur for å lamme oss. Mye av dette kan gjøres med missiler (i første scenario), noe vil muligens kreve bakkestyrker, men formålet vil være å ødelegge og nekte oss tilgang, ikke å okkupere.

Vi kan selvsagt ikke utelukke at de ville kunne ønske å befeste seg enkelte steder i Norge, for å opprette forsyningsbaser, operasjonsbaser og så videre på strategiske steder. Det vil i så fall kreve tyngre våpen og etterforsyning fra russisk side. Men det er vel ingen grunn for disse til å slåss seg gjennom Indre Troms når de kan kjøre båt rundt?

Det er selvsagt mange ukjente faktorer her, men Forsvarets viktigste svar må være mobilitet og tilpasningsevne – i tillegg til kampkraft over tid.

Om virkelig Russland en gang skulle ønske å okkupere en liten del av Norge, må vi kunne være kapable til å slåss imot, og true dem også etter at de er etablert. Da må alle enheter kunne flyttes raskt over hele landet, ha flere baser å støtte seg på, logistikkoppsett, fellesoperativ evne mv. Det er i et slikt lys Hæren og Heimevernet må vurderes.

Om mobilitet er nøkkelordet, er en tung mekanisert brigade det riktige svaret? Er Heimevernet for lite og for lett utstyrt?

Utviklingstrekkene åpner også for en rekke andre spørsmål om den totale forsvarsstrukturen (ikke bare landmakten), om organisasjon, konsept og doktrine. Forholdet mellom militær og sivil side i krise og krig blir også relevant. Må totalforsvaret revitaliseres?

Det er mange spørsmål – men uten en viss idé om hva slags type krise eller krig Forsvaret skal forberedes på, blir det vanskelig å si hva slags våpensystemer og struktur Forsvaret bør ha.

Vi må ha et konsept for dagens Forsvar som svarer på morgendagens militære trusler. Uten det risikerer vi nok en gang å investere i materiell vi ikke har bruk for.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen tirsdag 30. august 2016: