Forsvar og identitet: de norske friskusverdiene
Dette kapitlet diskuterer forholdet mellom norsk nasjonal identitet og norsk forsvarspolitikk. Det argumenteres for at forsvarets legitimitet etter 2. verdenskrig har hvilt på et sett uuttalte verdier som var sentrale i ettertidens tolkning av, og fortellinger om, krigen i Norge. Disse krigsmytenes styrke ligger i deres fremstilling av historien i avpolitiserte og «naturlige» former. Mytene fremhever et sett verdier som ikke kan relativiseres, og som regnes som evige i norsk kultur. De er dermed sentrale verdier i norsk identitet generelt. Derfor har de vært viktige i ettertidens tolkning og legitimering av motstandskampen under krigen, men også for oppbygningen av det moderne forsvaret i Norge. Teoretisk forsøker artikkelen å vise det konstruktivistiske poenget at alt sosialt er historisk betinget. Det finnes intet essensielt, universelt og evig gitt i det sosiale. Selv de mest inngrodde «sannheter» har en historie, og er i stadig endring selv om vi ikke merker det. Imidlertid er nettopp en tilsynelatende inngrodd «sannhet» et eksempel på hvordan makten fungerer i moderne samfunn; den skaper og begrenser politiske handlingsrom.
Identitet og politikk: En utredning om kollektive selvbilder i politikken
Denne rapporten går igjennom og diskuterer sentrale bidrag i dagens studier og teorier rundt kollektive selvbilder og identiteter. Det argumenteres for et perspektiv som bygger pa Benedict Andersons og Fredrik Barths vektlegging av de subjektive aspektene ved en felles identitet. Identiteter er dessuten i sin natur politiske, ettersom det alltid innebærer å trekke grenser mot ulike Andre. Dette gjelder også nasjonal identitet, der blant annet utenrikspolitikken bidrar til dette. Videre diskuteres Norges historiske og samtidige Selv- og Andre-bilder. Det påpekes at man i dag, blant annet grunnet intemasjonaliseringen og den økte kommunikasjonen, ser tegn til at stadig flere identitetskategorier er løsrevet fra en territoriell base. Vi opplever med andre ord ikke bare statsforvitring, men ogsa nasjonsforvitring. Samtidig blir stadig flere politiske felt inkorporert i et intemasjonalt nettverk som gjør anerkjennelse av politikken viktig. En fremtidig utenrikspolitikk og “norgesprofilering” bør derfor etter all sannsynlighet matte ta større hensyn til denne internasjonaliseringen og kulturelle fragmenteringen.