International Relations Pluralism and History—Embracing Amateurism to Strengthen the Profession
This article approaches the possibility of achieving pluralist International Relations research through engagements with history/History. There are serious sociological and disciplinary challenges to achieving pluralism, most importantly related to the need to make a mark and a career in one specific discipline and the constant diversification of disciplines. Even so, drawing on the literature of amateurism, understood as engaging in an activity for the love of it, it is argued here that a spirit of engaged amateurism in dealing with history offers an important opportunity for exploring commonalities and fostering pluralism both within the discipline and across disciplinary boundaries.
Omverdenen som utfordring – imperieoppløsning og folkestyrets begrensning
Hvordan skal man som ny stat forholde seg til omverdenen? Dette var et av de spørsmålene som kom opp til tidlig og heftig debatt på Eidsvoll i 1814, og som delte forsamlingen på midten. Unionspartiet ville ha bred drøfting av forholdet til andre stater, mens selvstendighetspartiet foretrakk å overlate dem til Christian Frederik. I denne artikkelen settes argumentene fra debatten i 1814 inn i en bredere idéhistorisk kontekst. Fremveksten av det vi i dag kaller «utenrikspolitikk» forstås her i tett sammenheng med gradvis differensiering av politikkbegrepet og grensedragning mellom stat og samfunn. Utenrikspolitikk forstås dermed som det som skiller ikke bare mellom statens utside og dens innside, men også mellom stat og samfunn. Debatten i 1814 gir et øyeblikksbilde av denne utviklingen, med arven fra eneveldet så vel som nye ideer om folkelig deltagelse.
Benjamin de Carvalho
Benjamin de Carvalho er forsker 1 ved NUPI. Hans forskningsinteresse ligger mellom tre hovedområder: Han jobber med problemstillinger knyttet til...
Halvard Leira
Halvard Leira er forsker 1 og forskningssjef på NUPI.Hovedområder i Halvard Leiras forskning er utenrikspolitikk og diplomati, med særlig vekt på...
Nina Græger
Nina Græger er tilknyttet NUPI som forsker 1 i bistilling i Forskningsgruppen global orden og diplomati. Hun er også instituttleder ved Institutt...
Kari M. Osland
Kari Margrethe Osland (PhD) direktør ved NUPI.Oslands arbeid har fokusert overveiende på konfliktdynamikk, opprør, fredsoperasjoner og fredsbyggin...
Morten Skumsrud Andersen
Morten S. Andersen er seniorforsker og leder for Forskningsgruppen for global orden og diplomati. I tillegg til teori og metodologi, handler forsk...
Minda Holm
Minda Holm er seniorforsker i forskningsgruppen Global orden og diplomati.Hun jobber særlig sosial- og politisk-teoretisk med spørsmål knyttet til...
'Our entire people are natural born friends of peace': the Norwegian foreign policy of peace
What makes a peace nation? In this article it is argued that the Norwegian foreign policy of peace is rooted in an historical self‐understanding of Norway and Norwegians as particularly peaceful, an identity which was first articulated around 1890. Norwegians hold a strong liberal/meliorist belief that the world can become a better place, and that Norway has an important role to play in this process. However, this general belief in peace and a Norwegian peaceful exceptionalism has been expressed in different ways over the last 120 years. Around 1900, the ideal was a passive state and an active people working for peace, while from around 1920 it was accepted that the state needed to take more active part. Where international peace activism was associated in particular with UN peacekeeping during the Cold War, and peace mediation during the 1990's, increasingly a broader panoply of ‘good’ issues have been tied to an ever expanding notion of peace. The last two decades have also seen increased Norwegian participation in offensive military actions, couched at least partly in terms of peace. That the Norwegian attachment to peace remains strong while still allowing for support to military action suggests both that the Norwegian self‐understanding as a peace nation is deeply rooted and that it allows for a self‐righteous understanding of ‘peace through war’.
Kaperne kommer!
I en kommentar i Aftenposten i februar sammenlignet Inger Anne Olsen dagens sjørøveri utenfor Somalia med kapervirksomhet utenfor norskekysten under Napoleonskrigene, en praksis hun refererte til som «piratvirksomhet med statlig velsignelse». Sammenligningen er uheldig på mange nivåer, men ikke minst fordi den visker ut skillet mellom kaper og sjørøver, et skille som kunne bety liv eller død både for de mennene som bar karakteristikkene og for de som var om bord i skipene de bemektiget seg. Sammenblandingen er imidlertid forståelig; der de fleste har et relativt klart bilde av hva en sjørøver er eller var, tror mange fortsatt at man snakker om «kaprere» når man forsøker å diskutere kapere. Og selv forfatteren av boken om norske sjørøvere, som gjør et poeng av å skille mellom sjørøvere og kapere, faller for fristelsen til å omtale de norske kaperne under Napoleonskrigene som sjørøvere (Hetland 2008). Den første målsettingen med denne artikkelen er derfor å klargjøre hva en kaper var, og hvordan de skilte seg fra sjørøvere. I et norsk perspektiv er det påfallende hvor lite kunnskap som finnes om kapere. I kystbyer på Sør-Vestlandet finnes en levende bevissthet om kapervirksomheten under Napoleonskrigene, med kaperdager og lokale spel. I den nasjonale bevisstheten er det allikevel kaptein Sabeltann og sjørøvere som assosieres med Sørlandets private voldsmakt. Historisk sett har Norge som kystnasjon imidlertid vel så mye erfaring med kapere som med sjørøvere, og den andre målsettingen med denne artikkelen er å skissere kort hvilke erfaringer vi har med kapere i Norge og å antyde noen grunner til at kaperne har blitt glemt.