Global styring

For the greater good?: “Good states” turning UN peacekeeping towards counterterrorism

The usual suspects of middle power internationalism—small and middle powers such as Canada, Denmark, Norway, the Netherlands, and Sweden—have all contributed to the UN peacekeeping mission in Mali (MINUSMA). This article argues that while these and other Western countries’ contributions to MINUSMA may still be characterized as investments into UN peacekeeping reform and a rule-governed world order, the liberal underpinnings of that commitment are withering. Instead, these countries seek to enhance their own status. This is done by gaining appreciation for their contributions, primarily from the US; strengthening their bids for a non-permanent seat on the UN Security Council; and self-interested contributions to reformUNpeacekeeping by efforts to enable it to confront violent extremism and terrorism. Paradoxically, the article concludes, when moving the UN towards counterterrorism and weakening the legitimacy of the organization, Western states undermine a cornerstone of their own security.

Kampen om Europa

EUs idéhistoriske fundament ble bygget etter andre verdenskrig for å unngå en slik krig for all fremtid. Den franske utenriksministeren Robert Schuman startet EU-prosjektet ved å samordne de militært relevante europeiske kull- og stålindustriene, og innsatsen var allerede fra starten motivert av ønsket om fred og sikkerhet på kontinentet. Det var også for rollen som fredsprosjekt at EU fikk den kontroversielle fredsprisen i 2012. Selv om sikkerhet har vært sentralt i tenkningen om EU, har sikkerhets- og forsvarspolitikk vært «den stygge andungen» i forsøkene på tettere integrasjon. EU er gradvis blitt mer integrert gjennom traktater, men sikkerhetspolitisk samarbeid er blitt nedprioritert. Det har sin naturlige forklaring i at saksområdet har vært krevende å samordne. Sikring av ytre grenser og forsvar av territorium har vært kjernen av hva det vil si å være en suveren stat. Europa er et nasjonalstatens kontinent, tross EU.

Territorialstatens tilstand i dagens Midtøsten

Hvordan forstå Midtøsten i dag? Til tross for et enormt litterært landskap som forsøker å belyse denne komplekse regionen, er dette et spørsmål man ikke bør ta lett på. Dette bokessayet diskuterer hvordan de tre bøkene Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme (Butenschøn & Maktabi 2018), Fra opprør til kaos: Midtøsten etter den arabiske våren (Nordenson 2018) og Israel: Historie, politikk og samfunn (Heian-Engdal 2018) bidrar til vår forståelse av Midtøsten i dag. Selv om bøkene har ulike hovedfokus, har de til felles at de beskriver og analyser tilstanden til en rekke av regionens territorialstater. Selv om begreper som suverenitet og territoriell integritet ikke nødvendigvis gir mening i regionen i dag, redegjør bøkene for hvorfor det likevel ikke ser ut til at vi kommer til å se noen endringer i eksisterende statsdannelser i tiden som kommer.

Participatory Democracy and Evidence-based Decision Making at the Local Level in Ukraine