EU climate and energy policy: new challenges for old energy suppliers
Climate policy will transform the EU energy demand mix. This has implications for the main suppliers of fossil fuels to the EU, foremost among which are Algeria, Colombia, Kazakhstan, Nigeria, Norway, Russia, Saudi Arabia and the USA. Norway has a better starting point for adapting to changing EU energy demand than the other energy suppliers and therefore represents a best-case scenario. Whatever Norway fails to do, the other countries are even less likely to achieve. The question is whether Norway has been quick enough to exploit the opportunities to play a proactive role in the EU’s energy transition. This chapter argues that it has not, dragging its feet on natural gas vehicles, Norwegian wind power, electricity interconnectors, green battery development and mixing of hydrogen into natural gas. Some possible reasons for the tardiness are Norway’s dual resource course of oil and hydropower, carbon lock-in, energy populism, resource nationalism and blind spots in the perception of Norway’s place in international climate and energy policy.
Great Powers and Arctic Politics (GPARC)
GPARC analyser hvordan stormakter (USA, Russland og Kina) forholder seg til maritim politikk i Arktis....
Mannen, myten og utenrikspolitikken: Putin som utenrikspolitisk aktør
I henhold til den russiske grunnloven tilligger utenriks- og forsvarspolitikk formelt presidentens domene. Etter at Putin nå i snart tjue år har vært med på å prege politikken, er det etter hvert vanskelig å skille mellom hva som er Putins personlige stil og påvirkning og hva som representerer grunntonen og de lengre linjer i russisk utenrikspolitikk. Men hvor står Putin ved inngangen til sin fjerde – og i henhold til grunnloven siste – presidentperiode? Hva kjennetegner ham som person og politiker? Og hva kan vi forvente fra Putin på den utenrikspolitiske arenaen i løpet av den neste seksårsperioden?
PODKAST: Mistillit i Midtøsten
Det er nedgangstider for tillit i verden, ifølge flere globale analyser.
EU-Supported Reforms in the EU Neighbourhood as Organized Anarchies: The Case of Post-Maidan Ukraine
How does the EU and its member states organize their support for reforms in the countries of the EU Neighbourhood? Building on organization theory research on reforms as sets of loosely coupled ‘garbage can’ processes, we conceptualize the ENP induced reform processes as an organized framework connecting the reform capacities of not only the EU institutions but also EU member-state governments. We apply this approach to Ukraine in the post-Maidan period. We focus on the interplay between EU-level reform capacities and the capacities of two member states highly active in Ukraine, namely Germany and Sweden. As this case illustrates, the current approach provides a complementary perspective to mainstream approaches to the study of the EU’s external governance as it offers partial explanations of how organizational processes may impact on the efficiency of reforms promoted by the EU and its member states in the neighbouring countries.
China and Multilateral Development Banks: Positions, Motivations, Ambitions
The evolving relationships between the People’s Republic of China (PRC) and the major multilateral development banks (MDBs) reflect China’s evolution as a prospering developing country and a major power. Why has China been nurturing strong interests towards MDBs? This report focuses on changing positions, motivations, and ambitions concerning China and multilateral development banking.
Norske svar på internasjonale utfordringer: Retorisk endring, stabilitet i tiltak
Norsk utenrikspolitikk omtales ofte som preget av konsensus og stabilitet, hvor kobling til NATO og USA, støtte til FN, og en aktiv europapolitikk er hovedelementer. Inspirert av innsikter fra institusjonell teori om «organisert hykleri» – altså hvordan organisasjoner ofte må frikoble tale og handling – analyserer vi norsk utenrikspolitikk. Vi finner at det er tendenser til slikt integrert flertydighet, som ikke er overraskende gitt de motstridende krav og forventninger som preger våre omgivelser. Vi peker på hvordan et slikt perspektiv kan bidra til kritisk refleksjon rundt effektivitet i ulike virkemidler, og diskuterer også hvordan dette preger tilnærmingen til «Norden», som del av den utenrikspolitiske verktøykassen.
Introduksjon: Nordiske svar på geopolitiske utfordringer
Denne artikkelen introduserer et temanummer om hvordan de fem nordiske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – fremstiller og responderer på geopolitiske utfordringer i sine omgivelser. Nordens strategiske beliggenhet – i Europas nordlige utkant, med grense mot Russland på den ene siden og store havområder på den andre – gjør at endringer i sikkerhetspolitikken og i maktbalansen mellom stormaktene er av umiddelbar relevans. Artiklene drøfter hovedtrekk ved de nordiske landenes nåværende utenrikspolitikk, hver for seg, men til dels også sammen, sett i lys både av historiske linjer og nåværende geopolitiske rammebetingelser. Med særlig vekt på de enkelte lands relasjoner til stormaktene USA, Russland, EU og Kina, og til sikkerhetsinstitusjonene FN og NATO, fremhever bidragene noen særtrekk ved den hjemlige utenrikspolitiske debatten i de enkelte land, og kartlegger hvilke ressurser og virkemidler det enkelte land typisk velger å ta i bruk i møte med ulike utfordringer.
Kazakhstan: Civil Society and Natural Resource Policy in Kazakhstan
In Kazakhstan, civil society is held back and has had a limited role in the management of the petroleum sector. As this chapter notes, civil society has had little experience of promoting its own interests vis-à-vis the state, and public discussion of natural resource issues has been mainly government-driven. The fact that Kazakhstan made a notable step forward—from being a collapsing socialist economy in the 1990s to becoming a regional economic player with improved social and economic performance—has helped to legitimize non-transparent natural resource policies. As long as the socio-economic situation continues to improve or remains stable, the non-transparent management of natural resources is likely to be accepted by the population, which, like the Russian population, puts a premium on stability. The relative passivity of civil society has been compensated by Kazakhstan’s exposure to international initiatives and organizations such as the World Bank, the International Monetary Fund, the Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCE), and numerous UN agencies. As in Azerbaijan, the Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) has provided a platform for some civil society engagement with industry and government.