Ad-hoc Security Initiatives, an African response to insecurity
Cedric de Coning, Andrew Yaw Tchie og Anab Ovidie Grand skriver at ad-hoc sikkerhetsinitiativene (ASI-ene) i Sahel og rundt Tsjadsjøen representerer en ny form for kollektiv sikkerhet i Afrika. G5 Sahel Force og Multi-National Joint Task Force dukket opp fordi en håndfull afrikanske stater hadde behov for å sammen reagere på felles grenseoverskridende sikkerhetstrusler. Det eksisterende afrikanske sikkerhetssamarbeidet APSA var ikke tilpasset truslene. Til tross for at Den afrikanske union (AU) og partnere har investert betydelige beløp i African Standby Force, har ikke denne fredsbevarende beredskapsstyrken vært tilpasningsdyktig nok til å løse sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen. De Coning, Tchie og Grand sporer fremveksten av en ny type ASI, undersøker hvordan den tetter sikkerhetshullet og analyserer hvorfor African Standy Force ikke var i stand til å møte utfordringene i Sahel. De vurderer hva utviklingen har å si for APSAs fremtid, samt hvordan APSA kan samarbeide tettere med ASI-er i fremtiden.
Standby security arrangements and deployment setbacks: The case of the African Standby Force
The African Standby Force (ASF) is a key mechanism for advancing African agency in addressing the continent’s peace and security threats. The African Union (AU), regional economic communities (RECs) and regional mechanisms (RMs) have previously deployed stabilisation missions and ad hoc security initiatives (ASIs). Yet these deployments don’t strictly reflect the principles envisaged in the original ASF make-up and authorisation processes. In this report, the authors argue that the future of the ASF future should be seen as an opportunity for the AU and RECs/RMs to standardise the quest for African agency and adopt an agile approach that aims for better partnerships between the RECs, ASIs and member states.
Elsa Lilja Gunnarsdottir
Elsa Lilja Gunnarsdottir jobbet som vitenskapelig assistent hos NUPI fram til sommeren 2024 og støttet opp om prosjektet Norge og EU mot 2030 i Fo...
The end of stability - how Burkina Faso fell apart
Burkina Faso var lenge ansett som en oase av stabilitet i en konfliktfylt del av Afrika. Det er ikke tilfelle lenger. Islamske opprørere inspirert av jihadisk teologi har tatt over stadig større landområder. En årsak er spill-over-effekter fra tilsvarende konflikter i nabolandet Mali, men forfatterne hevder også at det plutselige fallet til det gamle regimet til Blaise Compaoré også er del av forklaringen på hva som har skjedd i Burkina Faso. Artikkelen viser hvorledes Burkina Faso ble navigert unna konfliktene i nabolandet av hva vi kaller en ‘Big Man’ dyp stat bygget opp rundt formelle og uformelle regimesikkerhetsnettverk. Når denne dype staten forsvant da regimet til Compaoré ble kastet i et folkelig opprør, var grunnen egentlig beredt for at jihadistiske opprørere kunne gjøre et inntog. Gjennom forfatternes studie av denne prosessen, prøver nde å komme til en bedre konseptuell forståelse av hvorledes svake stater faktisk styres, og hvordan noen ledere av slike stater klarer å holde seg ved makten over lang tid, og hva som kan skje når slike ledere til slutt blir kastet fra makten.
Europeanisation of Norwegian security and defence policy. Nordic cooperation as vehicle.
Med Russlands invasjon av Ukraina har europeisk tryggleik blitt sett i høge beredskapen og betydninga av både EU og NATO forsterka. Val av ein meir isolasjonistisk president i USA igjen i 2024 eller 2028 kan ikkje sjåast bort frå. Å auke europeisk tryggleik og forsvar bør derfor vere eit sentralt mål for både Noreg og europeiske allierte, skriv NUPI-forskar Pernille Rieker i denne policy briefen. Ei slik europeisering bør sjåast som eit supplement til Noregs NATO-medlemskap, men bør innebere ei meir seriøs investering i ulike initiativ tatt av EU og viktige medlemsland (Frankrike og Tyskland), og dessutan initiativ tatt av Storbritannia. Styrking av nordisk tryggleik og forsvarssamarbeid bør også sjåast på som ein reiskap for ei svært velkommen europeisering av norsk tryggleiks- og forsvarspolitikk. Når Sverige og Finland no går inn i NATO og Danmark vender tilbake til EUs felles tryggleik og forsvarspolitikk (CSDP), er potensialet for nordisk tryggingssamarbeid som eit middel i ei slik europeisering stort, ifølgje denne policy briefen.
Navigating ASEAN-Myanmar Relations: The Phnom Penh Summit as a Critical Juncture for (Dis)Engagement
This article considers recent internal developments in Myanmar and how they strain external relations with the Association of Southeast Asian Nations (ASEAN). It identifies ASEAN’s Phnom Penh Summit as a critical juncture for disengaging the military government, engaging non-political entities and upgrading the 2021 Five-Point Consensus.
The Abe Legacy
Med det fryktelege drapet på tidlegare statsminister i Japan Shinzo Abe er ein viktig, men ikkje fullt ut ukontroversiell, politisk æra i landet over. Som Japans lengstsitjande statsminister lèt Abe etter seg ein viktig arv i politikken i landet, men også med tanke på kva rolle han ønskte at Japan skulle spele på verdsscena. I denne policy briefen deler NUPI-forskar Wrenn Yennie Lindgren og Richard Nakamura sine syn på implikasjonane som Abes bortgang har hatt for internasjonal politikk og økonomi.
Does security push democracy out of energy governance?
Er energidemokrati begrenset eller styrket ved å snakke sikkerhet? For å svare på dette spørsmålet må vi utforske forholdet mellom (energi)demokrati og (energi)sikkerhet, ved å trekke på erfaringene fra Critical Security Studies. Dette kapittelet søker å utforske tre teoretiske dikotomier. Den første er oppfatningen av sikkerhet som noe iboende negativt eller positivt, og hvordan det kan spille enten en disiplinerende eller en frigjørende funksjon. Videre ser kapittelet på endringen og ikke-endringen som sikkerhetspåkallelser medfører, samt betydningen av dette for overgangen mot en avkarbonisert verden og muligheten for å utvide omfanget av demokratisk styring underveis. Til slutt ser den på to muligheter for sikkerhetsavståelse fra «politikk som vanlig» – enten i form av Carl Schmitts «eksepsjonelle politikk», som har en klar autoritær og antidemokratisk kant, eller Hannah Arendts «det ekstraordinæres politikk». gi et løft til demokratisk legitimitet og bringe mening tilbake til politikken. Sammen med et menneskelig sikkerhetsperspektiv kan dette være en normativ plan for å tenke på hvordan sikkerhetshensyn kan låse opp det demokratiserende og frigjørende potensialet til den sosiotekniske overgangen til et energisystem med lavt karbon.
Norway needs energy and security policy coherence
I denne policybriefen argumenterer Paula Kivimaa og Kacper Szulecki for behovet for å koordinere energi- og sikkerhetspolitikk for å bedre møte de viktigste globale utfordringene: trusselen fra Russland, uventede sjokk knyttet til sabotasje og terrorisme, men også klimaendringer. Norge har ikke slike samordningsmekanismer. Dette er en potensiell svakhet i sammenheng med energiomstillingen og geopolitiske endringer. Formalisert politisk koordinering er ønskelig fordi det ikke bare gir effektivitet, men også åpenhet og demokratisk ansvarlighet.
Ny NUPI-studie om utfordringer i internasjonale kunnskapssamarbeid