Considering ecological security from the perspective of Arctic ecosystemic politics
This brief essay is part of a book forum on Matt McDonald's book (2021) presenting the idea of ecological security. In the essay, I reflect on progress and prospects for Arctic cooperation and governance in order to consider the promise and limitations of McDonald’s ecological security framework. The Arctic is an instructive example for such an exploration. The longstanding post-Cold War cooperation in the Arctic is strongly rooted in an appreciation of the interconnected nature of the Arctic ecosystem, even as the governance mechanisms remain far from what would qualify as an ecological security approach in McDonald’s sense. Nonetheless, I suggest that especially two aspects are instructive from the Arctic example. The first relates to how ecological security would potentially interface with an already quite full landscape of governance practices rooted in ecosystems, and associated power political genealogies and effects. The second point is a reflection on unfolding events, seeking to explore how continued inputs from other forms of security governance could impact on emerging or partial attempts to govern with an ecological security perspective. Here, the status of Arctic cooperative governance after Russia’s invasion of Ukraine is an illustrative example to consider. Both points can be read as impediments limiting the applicability of the ecological security framework. However, as McDonald argued, impediments are not the same as absolute limits (2021, 192) and potential obstacles are explored here in the spirit of advancing possibilities for ecological security.
Russlandskonferansen 2023: Russland og Vesten – en ny virkelighet
Bli med når vi 14. november sparker i gang Russlandskonferansen 2023!
Riddervold: Avtaler med EU – lettere sagt enn gjort
EU utvikler nye mekanismer for beredskap og krisehåndtering på alt fra helse til sikker kommunikasjon, sikring av infrastruktur og tilgang til kritiske råvarer. Norge vil som vanlig være med. Men er det en selvfølge at Norge får avtaler på bestilling? Og hvorfor drøyer det på områder der både EU og Norge ønsker en avtale, spør forsker Marianne Riddervold i denne kronikken.
The European Union's space diplomacy: Contributing to peaceful co-operation?
Den europeiske union (EU) har blitt en nøkkelspiller i verdensrommet, nest etter USA. Denne artikkelen diskuterer hvilken type diplomatisk aktør EU er i verdensrommet ved å utforske om det bidrar til fredelig samarbeid eller om EU – på grunn av økende geopolitisk konkurranse på jorden – er i ferd med å utvikle seg til en tradisjonell realistisk aktør. For dette formålet bruker artikelen tre analytisk distinkte modeller for EUs rompolitikk, som også gjelder andre Global Commons-områder. Artikkelen finner at EU ikke behandler verdensrommet som et område med geopolitisk konkurranse. I stedet bidrar den til romdiplomati gjennom sitt fokus på å regulere og institusjonalisere romvirksomhet. Men i stedet for å være drevet av «romfluktideen», er EU forpliktet til fredelig utvikling av verdensrommet hovedsakelig for økonomiske, strategiske og samfunnsmessige formål, i tråd med det man kan forvente av en liberal institusjonalistisk aktør.
Failing through: European migration governance across the central Mediterranean
En viktig del av Europas eksterne migrasjonspolitikk i Middelhavet, både under Gaddafi og senere, har vært å eksternalisere kontroll med migrasjonsstrømmene gjennom bilaterale samarbeidsavtaler med Libya. På bakgrunn av Libyas demokratiske og institusjonelle utfordringer, de libyske sikkerhetsstyrkenes ofte dårlige beredskap og ikke minst gjentatte dokumenterte overgrep mot migranter har denne politikken vist seg å være både ineffektiv og politisk omstridt. Hvorfor har EU og europeiske medlemsland likevel opprettholdt avtaler med Libya i forsøket på å begrense irregulær migrasjon til Europa? I denne artikkelen argumenterer vi for at EU ved å holde fast ved disse avtalene har ‘failed through’ i forsøket på å håndtere migrasjonskrisen i det sentrale Middelhavet. Sammenbruddet av Libyas statsapparat, Den europeiske menneskerettighetsdomstolens kritikk av Italias ulovlige tilbakeføringer av migranter til Libya og press fra opinionen har periodevis ført til mindre endringer i EUs tilnærming. Men slike endringer har kun vært kortvarige og EUs overordnede og svært restriktive tilnærming til irregulær migrasjon gjennom samarbeid med den libyske kystvakten har ligget fast. Denne utviklingen kan forstås gjennom vårt konsept om failing through, som kombinerer failing forward mekanismen med institusjonell innsikt om stiavhengighet: På grunn av stiavhengighet og mangelen på alternative felles-europeiske løsninger har EU og medlemslandene falt tilbake på allerede eksisterende institusjonelle ordninger, til tross for deres problematiske juridiske, etiske og politiske implikasjoner.
The future of NATO and collective security
Guest lecture at EDS380 International Organizations
Panel debate, "War in Europe: Nordic Cooperation in a Changing Security Environment"
Paneldebate, annual conference held in collaboration with the Foreign Ministry, the Nordic House, the Institute for Public Administration and Politics at the University of Iceland and the Icelandic Political Scientist Association.
Med krig i nærområdene, hvor går Norden?
Krigen i Ukraina har endret Norden. Med Sverige og Finland på vei inn i NATO åpnes nye muligheter for tettere nordisk samarbeid. Samtidig har Nordisk råd begynt å diskutere hvorvidt det er behov for å revidere Helsingforsavtalen – også omtalt som «Nordens grunnlov», slik at avtalen også omfatter det nordiske samarbeidet om sikkerhet og beredskap. Hvilke følger får den nye sikkerhetspolitiske situasjonen for det nordiske samarbeidet? Hva gjør endringene med Nordens posisjon – i Europa og verden? Skal vi ha en nordisk forsvarskommisjon, slik blant andre tidligere statsminister Magdalena Andersson nylig tok til orde for?