Russlandskonferansen 2019: The Return of Russia – identitet og russisk utanrikspolitikk
I løpet av Putins år ved makta, har Russland gjort eit comeback som europeisk stormakt med globale ambisjonar. Kva er Kremls langtidsmål for utanrikspolitikken? Korleis påverkar det russiske sjølvbiletet denne politikken? Og kva implikasjonar kan dette ha for Russlands naboar – Noreg inkludert?
Statsbesøk som scenekunst
Theresa May lyktes ikke med brexit, men viderefører i dag forestillingen om det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia.
25 år med hardt EØS-arbeid
NUPI-direktør Ulf Sverdrup skriver om EØS og Norge i denne DN-kronikken.
Brexit and the future of EU defence: a practice approach to differentiated defence integration
What consequences will Brexit have for EU defence integration? Answering this question, the article analyses the new visions for the future of EU defence that emerged in the debate after the Brexit vote. In doing so, the paper moves beyond institutionalism and argues that a practice approach to Brexit paves the way for a deeper understanding of EU integration as a social process and of the effects of Brexit. Through a study of the debates and concrete developments in EU defence since the Brexit referendum, the article shows how defence - an area already subject to differentiation - has enabled innovative visions for defence integration in post-Brexit Europe across three dimensions: the military, the political and the economic. Building on this analysis, the paper concludes on the possible consequences of Brexit for EU defence and the value of a practice approach to differentiated defence integration.
Russland og det ytre høyre
Båndene mellom Russland og ytre høyre i Europa er mer kompliserte enn man kan få inntrykk av i vestlig media, skriver Minda Holm i Dagsavisen-kronikk.
Russland og det ytre høyre
Båndene mellom Russland og ytre høyre i Europa er mer kompliserte enn man kan få inntrykk av i vestlig media, skriver Minda Holm i denne kronikken.
Murer og andre tiltak mot irregulær migrasjon – er USAs tilnærming eigentleg så ulik den europeiske?
Under seminaret på Litteraturhuset 5. juni ser vi nærare på politikken USA og Europa førar langs sørlege grenser, og på kva konsekvensar dette har for naboland og migrasjonsstraumar.
Er NATO ein allianse for framtida?
NATO møter stadig nye, store utfordringar i dagens tryggingsmiljø. Kor godt er alliansen førebudd på desse utfordringane, og er NATO i stand til å møte dei?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.