Stormaktenes militærmakt: Militær kapasitet og muligheter for å bidra med forsterkninger til Norge
Norsk forsvarspolitikk bygger på en tro på at medlemskapet i NATO og partnerskap med viktige allierte vil sikre at Norge får militære forsterkninger dersom en krig bryter ut. Kollektivt forsvar og bilateralt samarbeid er to av tre grunnpilarer i det norske forsvarskonseptet (Figur 1). USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike er regnet som de viktigste stormaktene i NATO. Denne rapporten gir et bilde av hvordan disse stormaktenes væpnede styrker er utformet, hvordan de utvikler seg, hva de er i stand til å gjøre, og hvor mye de kan gjøre på en gang. Hensikten er å forbedre forståelsen av hva Norge kan forvente å få av militær støtte i krig.
Changing or frozen narratives? The Arctic in Russian media and expert commentary, 2021–2022
Russia’s full-scale invasion of Ukraine on 24 February 2022 has brought Russia–West relations to its lowest point since the Cold War. Relations in the Arctic region are not excepted, evidenced not least by the other seven member states’ pausing their participation in Russia’s Arctic Council chairmanship (which concluded in May 2023). To the extent that “Arctic exceptionalism” – the notion that the Arctic has been characterised by a cooperative mode between Russia and the West which has remained relatively untouched by increasing tensions elsewhere – was ever an appropriate description, Western analysts have now declared it firmly dead. How does this situation look from within Russia? This research paper investigates how the Russian state media and the foreign policy expert community have portrayed the Arctic in 2021 and 2022. How much change has been seen since the beginning of the full-scale invasion of Ukraine? By surveying “the story about the Arctic” as presented by mainstream narrators and experts, we gain insights into, among other things, how changes in Arctic cooperation, sanctions, the role of China in the Arctic, and the question of climate change are conveyed to Russian audiences. The paper proceeds as follows. We start by briefly explaining the methods and data used. We then present a portrayal of the Arctic in Russia’s government’s newspaper Rossiiskaya gazeta, followed by the role of the Arctic in analyses published by the Russian International Affairs Council and the journal Russia in Global Affairs. Lastly, we conclude by discussing a general continuity in the way the Arctic is framed in the material, and foreground three core themes: climate change, security, and cooperation.
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
The Ukraine War, the New Geopolitics of Energy, and Norway
This study aims to address the question of how Russia’s invasion of Ukraine in 2022 has changed patterns of regional and global energy interactions and how this influences perceptions of Norway as a major regional energy actor. To examine these important questions, we will proceed in the following manner. In the first part of this study, we will present our operational understanding of the key concepts shaping our thinking about the relationship between the geopolitical and geoeconomic aspects of international cooperation and rivalry. Here we also will discuss the role of various national instruments of power in the pursuit of geopolitical and geoeconomic objectives. In the second part we narrow the scope of this examination to shed light on the relationship between geopolitics and energy in global and regional contexts, paying special attention to trends shaping the international energy game. This includes the changing role of Russia; how green energy transition reshapes international energy cooperation and how old and new energy-related policy instruments are evolving in this rapidly changing energy landscape. In addition, we also examine the nature of the old and new threats to energy flows, particularly those related to critical energy infrastructure. In the third part of this study, we examine the direct and indirect impacts the Russian war against Ukraine has had on energy markets and what implications these recent developments have for the position of Norway as a major energy actor. Norway’s importance for energy consumers, especially in Europe, has increased because of the war. Although the global energy trends discussed in the previous section also influence Norway and Europe, the focus in the latter section is on the regional dimension as Norway’s energy supplies reach first and foremost Europe. Finally, we examine possible scenarios that may influence energy markets and geopolitical conditions, with special attention paid to global factors with the potential to cause serious shifts. Part of the focus is on possible technological breakthroughs that may change the parameters of the international energy interactions and undermine the position of traditional energy producers and exporters.
Fra partnere til allierte: Finland og Norge i en ny æra
Finlands beslutning om å søke NATO-medlemskap i 2022 endret nordisk sikkerhet og forsvarsdynamikk. Det påvirket også Finlands forhold til sine naboland, inkludert Norge. I denne policy briefen analyserer vi utviklingen i forholdet mellom Finland og Norge – historisk og i nyere tid. Naboskapet har alltid vært fredelig, men ulike sikkerhetspolitiske tilnærminger skapte politisk avstand mellom dem under den kalde krigen. Etter den kalde krigens slutt ble forskjellene mindre, noe som reflekteres også i økt nordisk sikkerhetssamarbeid, finsk og svensk deltakelse i NATO-øvelser, og, i senere år, nye forsvarsavtaler med hverandre og med Sverige og USA. Etter Finlands NATO-inntreden har begge land uttrykt en forventning om ytterligere forsterket finsk-norsk samarbeid. Vi identifiserer flere potensielle samarbeidsområder i årene som kommer, herunder forvaltningen av felles institusjonelle rammeverk, sikkerhetsutfordringer i Arktis og Østersjøregionene, den fremtidige relasjonen med USA og tilnærmingen til et mer uforutsigbart Russland.
Do regime differences shape developmental engagement? How China and Japan compete in post-coup Myanmar
The 2021 military coup in Myanmar has left the country significantly isolated on the world stage. Politically, foreign governments have avoided recognizing the junta rulers, although quasi-official engagement is still underway. Economically, foreign investments into Myanmar have dropped by 42% from 2021 to 2022, off levels that had already massively decreased since the 2017 Rohingya expulsion. However, despite the international outcry over the new regime’s open warfare against civilians and the escalating violence in Myanmar’s multi-front civil war, both China and Japan have remained engaged in development cooperation, pursuing ambitious projects for economic corridors and special economic zones (SEZs) that were contracted under the deposed civilian government; in the case of China, even some new projects have been launched.
Klimaendringer i Arktis: Sikkerhetsimplikasjoner og konsekvenser for militære operasjoner – et MCDC-prosjekt (CLIMARCSEC)
Klimaendringene åpner opp Arktis for konkurranse i et tempo som utfordrer eksisterende styringsstrukturer og nasjonale militære kapasiteter. Dette skal CLIMARCSEC se nærmere på....
The EU Trapped in the Venezuelan Labyrinth: Challenges to Finding a Way Out
This report explores how EU Foreign and Security Policy towards the political crisis in Venezuela can be assessed against the backdrop of diverging positions within the EU and as well as between the EU, the United States and other powers. The EU’s Venezuela policy has been anchored in three main pillars: first, supporting dialogue platforms between the government and the opposition; second, sanctioning the Maduro regime to force it to negotiate; and third, providing humanitarian aid helping neighbouring countries’ attend to the massive migratory flow of Venezuelans. Intra-EU contestation was linked to the recognition of opposition leader Guaidó as Venezuela’s interim president in 2019, but has eased since the EU dropped its recognition in 2021. Multipolar competition, and how it plays into patterns of regional fragmentation, has been another significant obstacle to the EU achieving its main foreign policy goal of free, fair and democratic elections. In the future, the EU approach should build on the renewed consensus between member states and focus on mediation, conditional sanctions relief, electoral observation, parliamentary diplomacy, support for regional governance and interregional cooperation.
Public Policy Europeanisation in Response to the Covid‐19 Crisis: The Case of Job Retention Schemes
To what extent and how did the Covid-19-pandemic trigger the Europeanisation of public policy in the EU member states? This article addresses this question by exploring member states’ responses to the labour market implications of the pandemic. Although the EU due to its free movement principles in effect has a common labour market, labour market policies have remained in the hands of the member states. Nonetheless, we find that they responded in a surprisingly similar manner to rising unemployment caused by lockdowns. Was this policy change linked to Europeanisation processes, and if so, in what way? We find that member states’ responses were related both to economic incentives and to contingent learning playing out in largely informal settings at the EU level. Our findings shed light on how crises may function as a critical juncture that triggers policy change, and how the EU may play a key role in such change. Our study thus also adds insights to our understanding of the mechanisms that underpin Europeanisation, in particular by shedding light on the importance of informal learning processes and the influence of the European Commission also in formally less integrated policy areas.
Constraints, Dilemmas and Challenges for EU Foreign Policy in Venezuela
Years of increasingly authoritarian rule and economic mismanagement by President Nicolás Maduro have turned Venezuela into a source of regional instability. The European Union’s (EU) main foreign policy objective towards the country has been a peaceful transition to free and transparent elections and its re-introduction into regional and global trade and political frameworks. The strategies pursued by the EU to mitigate the constraints on its foreign policy towards Venezuela have helped to bring about more EU unity, but have failed to have a significant impact in the country itself. Multipolar competition between the EU and the United States (US) on the one hand and between the People’s Republic of China (PRC) and Russia on the other, have undermined the EU’s attempts to contribute a peaceful solution to the process. Most recently, the war on Ukraine has created a new dilemma for the EU in its dealings with Venezuela, that is, having to navigate between maintaining pressure on the Maduro regime, keeping up momentum for negotiations and deciding whether to follow the US in resuming oil trade with Caracas to mitigate the energy crisis in Europe.