Investeringer og sikkerhet - Utenlandske oppkjøp og investeringer er også sikkerhetspolitikk. Hvordan skal Norge balansere mellom ulike hensyn

Utenlandske investeringer er i utgangspunktet et gode. Studier har vist at utenlandske oppkjøp og investeringer bidrar til økt produktivitet, kunnskapsoverføring og kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. For Norge er det viktig å være en attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Attraktiviteten kan blant annet økes ved å ha få reguleringer, lave terskler og enkle prosedyrer. Tilsvarende ønsker vi at det er åpenhet, likebehandling, sikkerhet og forutberegnelighet for de mange norske utgående investeringene til andre land. Men, ikke alle utenlandske investeringer er like ønskelige. Noen kan svekke nasjonal sikkerhet. Det er for eksempel viktig å sikre kontroll med kritisk infrastruktur, det vil si, de anlegg og systemer, fysiske eller virtuelle, som er nødvendige for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner. Investeringer og oppkjøp kan også på andre områder innebære en sikkerhetsrisiko. Dersom et oppkjøp skaper uheldige avhengigheter kan det påvirke nasjonal sikkerhet. Utenlandske oppkjøp kan også gi andre tilgang til teknologi eller kunnskap som kan virke negativt på nasjonal sikkerhet. Noen oppkjøp eller investeringer kan også muliggjøre overvåkning eller sabotasje, eller gi muligheter til å påføre samfunnet annen skade. For alle land gjelder det derfor å finne en god balanse mellom å sikre gode vilkår for økonomisk utvikling, samtidig som man skal ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Den internasjonale utviklingen har lenge gått i retning av liberalisering og lettere tilgang for utenlandske investeringer. Norge har lenge fulgt denne trenden. Tidligere hadde vi regler om eierskifte som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere, men disse bortfalt med inngåelsen av EØS-avtalen. Ervervsloven, som kom i 1995, skulle kontrollere eierskifte, men den ble fjernet i 2002. Danmark og Sverige har heller ikke noe omfattende regelverk, eller «screenings prosedyrer», som sikrer myndighetskontroll rundt investeringer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, mens land som Australia og USA har adskillig mer velutviklede systemer. Med økte geopolitiske spenninger synes pendelen å være i ferd med å snu, også i Europa. I Storbritannia har Theresa May i sitt valgmanifest varslet at hun ønsker å styrke kontrollen rundt utenlandske oppkjøp, det samme har også den franske presidenten Emmanuel Macron varslet. I Norge er det også en debatt. (forts...))

Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen

Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)

60 år med EU - hva nå?

enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts

Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det?

Trump som trussel - USAs nye president er et betydelig usikkerhetsmoment i internasjonal politikk. Hvordan skal Norge håndtere det? Ingen vet hvilken utenrikspolitikk president Donald Trump vil føre, men det finnes i alle fall to hovedperspektiver: Det første perspektivet er at Trump vil være en formidabel «disrupter». Allianser og historiske forhold synes å bety lite. Trump har vært kritisk til en verdibasert utenrikspolitikk og internasjonale institusjoner, og har vist liten respekt for internasjonale spilleregler. USAs snevre egeninteresser settes foran alt annet. Trump ønsker for eksempel forsoning med Russland, men har samtidig lagt seg ut med muslimer, kvinner, eliter, pressen og sin egen etterretningstjeneste. I utenrikspolitikken har han vært konfronterende med Kina, kritisk til EU, sådd tvil om Nato, ser på mulighetene for å stoppe finansieringen av FN, og han er uklar på klimaspørsmål. Mange tror også at Trump vil kunne endre utenrikspolitikkens form og fremgangsmåte. Snarere enn diplomatiske konsultasjoner med partnere, vil han foretrekke drama, overraskelser, tvetydigheter, støtte og avskrekking, og han vil tvitre kontroversielle synspunkter på nattetid. Det andre perspektivet gir mindre grunn til uro. Vi vet at historiebøkene er fulle av politikere med store reformambisjoner, men i møtet med realitetene vil ofte store bølger ende som små krusninger når politikken skal settes ut i livet. Innad i USA finnes det institusjoner og mekanismer som vil kunne utvanne og avslipte Trumps politikk. I høringen i kongressen kom det i tillegg frem at flere i hans kommende team har andre og mindre utradisjonelle syn på utenrikspolitikk enn Trump selv. ... forts

Terrore Sovrano. Stato e Jihad nell'Era Post-Liberale

Studying Indian Politics with Large-scale Data: Indian Election Data 1961–today

There has been a major shift in how Indian politics is studied, as large-scale data has become easier to access and analyze. In this research note, we describe some useful techniques and tools used for creating and merging large-scale datasets. We also introduce two datasets: constituency-level datasets of Indian State Elections and General Elections from 1961 until today. We describe the process of creating these datasets, the efforts involved in cleaning the data, and how the data can be utilized. In conclusion, we offer some reflections on the limitations of over-relying on quantitative data in research on Indian politics.