Mali: A Political Economy Analysis

Handelspolitikken under Trump

(Available in Norwegian only): Rapporten analyserer USAs handelspolitikk under president Trump, nærmere ett år etter Trumps valgseier. Trumps handelspolitikk innebærer slutten på 70 år med USA i ledelsen for det globale handelssystemet. Trumps politikk er fortsatt i utvikling, og bare ¼ av nøkkelstillingene i Trumps administrasjon er besatt. Trumps handelspolitikk er i noen grad en fortsettelse av en trend som har vært synlig det siste tiåret, med gryende polarisering mellom USA og Kina, og strid om hvor bindende det internasjonale samarbeidet i WTO (Verdens Handelsorganisasjon) skal være. Trumps handelspolitikk hviler på en forenklet analyse av USAs handelsunderskudd der handelsavtalene gis skylden; og en tilhørende aggressiv handelspolitikk det handelsavtaler skal reforhandles for å redusere det amerikanske handelsunderskuddet. Analysen gir støtte til at ubalanserte handelsavtaler kan ramme arbeidsplassene, og at ubalansert handel er et problem som bør tas mer alvorlig i handelslitteraturen. Kinas har også satt vestlig industri under press, men dette skyldes Kinas vekst snarere enn handelsavtalene. Balanserte handelsavtaler kan gi både arbeidsplasser og billigere import, og er derfor oftest en del av løsningen snarere enn problemet. Ved å bygge på handelsavtalene kan man dessuten utvikle globale regelverk som skaper like vilkår i den globale konkurransen. I motsetning til sine forgjengere kan Trump komme til å bryte med det internasjonale handelssystemet og svekke internasjonalt samarbeid. Trumps økonomiske nasjonalisme kan være til skade for både handelspartnere og det globale handelssystemet. I tillegg kan USA komme til å skyte seg selv i foten fordi proteksjonismen kan ha en betydelig kostnad; spesielt i en tid med omfattende internasjonale verdikjeder.

Strengthening the Peace and Governance Nexus within the African Union. Enhancing synergy between the African Governance Architecture (AGA) and the...

The vision of the African Union (AU) is to achieve “an integrated, prosperous and peaceful Africa, driven by its own citizens and representing a dynamic force in the global arena”. The attainment of that vision hinges on three foundational imperatives: democratic governance, peace and security, and sustainable development. The focus of this report is on the interlinkages between democratic governance on the one hand and peace and security on the other. The report examines the two overarching mechanisms that were established by the AU to strengthen democratic governance and attain peace and security; namely the African Governance Architecture (AGA) and the African Peace and Security Architecture (APSA).

Brexit from Norway: a European Free Trade Association perspective

This report is part of larger comparative research project on how Brexit is percieved and approached in various European countries. In this paper I map out some aspects of brexit as it is viewed from Norway. See text here http://ukandeu.ac.uk/explainers/brexit-from-norway/

Brexit og europeisk sikkerhet

(Available in Norwegian only): Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken, skriver Ulf Sverdrup i DN-kronikk.

Når dommer blir advokat. Presidenten i Efta-domstolen promoterer løsninger for britene, men er det i Efta-statenes interesse?

(Norwegian only): Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)

Utenriks høyt på dagsorden (i valget)

Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen. For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger. For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene. Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill. I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater. Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode. Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige. Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme. Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA. Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner: Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver tredje velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak. Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken. Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema. (Forts...)

Geopolitikk og fornybar energi - hva betyr et grønt skifte for geopolitikken?

(Dagens Næringsliv): Storpolitikk har i lang tid vært knyttet til den strategiske betydningen av olje og gass. Kontroll med ressursene har gitt makt, avhengighet har gitt avmakt. Historien er full av militære kampanjer som har hatt som mål å få kontroll med petroleumsressurser, eller håndtere avhengigheten. Vil et stort innslag av fornybar energi endre storpolitikken? Dersom verden blir grønn, vil konflikter og globale spenninger bli borte, eller vil nye oppstå? Det finnes noe forskning omkring de sikkerhetspolitiske effektene av at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. De peker i retning av konflikt om knappe ressurser, som vann og mat, med nød og migrasjon som konsekvenser. Dersom havnivået stiger i den takt ekspertene tror, vil også verdens mange kystbyer stå overfor enorme utfordringer. Den finansielle risikoen er også formidabel. Vi vet også at å bremse klimaendringen vil stille store krav til internasjonale institusjoner og internasjonalt lederskap. Utfordringen er å fremme radikal endring fort, men samtidig gjøre det riktig og uten for mange negative bieffekter. Det kreves klare mål, regulering, samt en god dose tillit på tvers av landegrensene. Vi vil også måtte mobilisere offentlige og private ressurser for store og langsiktige internasjonale satsinger på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling. Selv om Trump har varslet at USA vil gå ut av Parisavtalen, skjer det mye annet positivt på dette feltet. Kanskje lykkes den globale klimakampen. Det er mye mindre forskning på hva den geopolitiske situasjonen vil være dersom vi faktisk lykkes med å få til et raskt og radikalt skifte. Kolleger ved NUPI ser derfor i samarbeid med universitetene Columbia og Harvard nærmere på denne tematikken i en ny rapport. Der drøfter de den litteraturen som foreligger, og ser på noen mulige konsekvenser av en overgang til fornybar energi. La meg trekke frem noen av observasjonene... forts...