NATO – an alliance for the future?
NATO is currently facing new and major challenges in today’s security environment. How well is the alliance prepared and equipped to meet these challenges?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
How to negotiate with difficult partners?
Ambassador Christopher R. Hill shares his insights and experiences from the frontline of American diplomacy in this episode of NUPI podcast.
Mind the Gap: National Views of the Free and Open Indo-Pacific
Japan has played an intrinsic role in formulating and promoting the concept of a “Free and Open Indo-Pacific” (FOIP) by making its version a core element of its foreign policy repertoire as it continues to strengthen and expand its presence beyond its immediate neighborhood. This chapter discusses the diplomatic, political, economic and security dimensions of Japan’s FOIP, expanding on both the strengths and challenges of the concept and its implementation.
Marianne Riddervold
Marianne Riddervold is a research professor (part time) in NUPI’s Research Group on Security and Defence. She is also professor in political scien...
The Arctic Council and US domestic policymaking
One widely recognized achievement of the Arctic Council and its various working groups has been the production of collectively generated assessments on Arctic problems. Assessment reports such as the Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) provide an important baseline of shared knowledge for making collective circumpolar policy recommendations. But how does the knowledge produced through Arctic Council working groups figure into the policymaking of the Arctic states? This is an important question for understanding Arctic politics and the relationship between national decisionmaking and international relations more generally. Much of what the Arctic Council produces is in the form of recommendations, declarations of intent, and commitments to "best practices" in areas of shared interest and activity. While in recent years the Council has produced three binding agreements covering specific functional areas—search and rescue (2011), oil pollution preparedness and response (2013),and science cooperation (2017)—much ongoing Arctic collaborative work falls outside of these areas. This policy brief explores how science/policy outputs of and discussions at the Arctic Council fit into the Arctic political discourse of the USA, with an emphasis on key actors within the executive branch: the White House, the Department of the Interior, and the Environmental Protection Agency.
Varsel om opprustning
Urovekkende nye missilforsvarsplaner fra USA, skriver Henrik Hiim i en kronikk i Klassekampen.
Hatet mot George Soros
(Available in Norwegian only): Ingen enkeltperson er hatet så mye av både det nasjonalistiske og ekstreme høyre som ungarsk-amerikanske George Soros.
Effectiveness of Peace Operations Network (EPON)
NUPI together with 40 partners from across the globe have established an international network to undertake research into the effectiveness of peace operations....
Visions of an Illiberal World Order? The National Right in Europe, Russia and the US
The rise of a national Right in both Europe and the US is disrupting the security agendas of Western foreign– and defense ministries. Long accustomed to directing the gaze and measures of Western security only outwards – towards Africa, the Middle East, China – these centers of policy formulation now find themselves forced to confront a more introspective line of questioning: Is the identity of ‘the liberal West’ and its agenda of a rule-based, institutionalized world order under threat from within? In this brief we unpack the visions of world order espoused by the new Western Right, its ideological overlap with conservative ideas in Putin’s Russia, as well as the built-in tensions and uncertainties of that emerging alliance. Our focus is on potential implications of these political developments for i) international institutionalism, and ii) interventionism. In short, we argue that anti-globalism must not be mistaken for anti-internationalism. The most basic political agenda of the national Right – from the Trumpian US to Putin’s Russia – is one of battling globalism and its liberal vision of a trans-national or cosmopolitan world order, by defending older Western concepts of sovereignty-centred, inter-national co-existence. In contrast to the extreme Right, the current European-US-Russian alliance of national Right politicians largely want to fight this battle from the inside and through, not outside, established institutions such as the UN and the EU.