• Hva er demokrati?
• Hvordan spredte demokrati seg?
• Hva er demokratiets status i verden i dag?
• Er det grunn til bekymring?

Ifølge den uavhengige, amerikanske organisasjonen Freedom House tyder mye på at 2018 blir det trettende året på rad med demokratisk tilbakegang på verdensbasis. Vi ser stadig flere autoritære  Regime og færre  Demokrati land. For eksempel har Russland og Kina blitt mer autoritære mens såkalte ”illiberale demokratier” vokser fram blant annet i Tyrkia så vel som i EU-landene Ungarn og Polen. Dette skjer parallelt med at Donald Trump utfordrer demokratiske institusjoner, og særlig pressen, i USA. Amerikanerne er heller ikke lenger en internasjonal fanebærer for demokrati og har trukket seg ut av ulike internasjonale samarbeidsplattformer, blant annet FNs menneskerettighetsråd.

Det er med andre ord utfordrende tider for det liberale demokratiet, og flere setter spørsmålstegn ved demokratiets mulighet til å overleve. Men hva er egentlig status for demokratiet globalt? For å belyse dette spørsmålet er det viktig å forstå det historiske utgangspunktet for demokratiutviklingen og slik kunne se dagens utfordringer i et bredere perspektiv.

Hva er demokrati?

Demokratiet slik vi kjenner det i dag, er på mange måter en moderne styringsform. Selv om prinsippet om folkestyre stammer fra antikkens tidsalder, var det først på 1800-tallet at et bredere lag av befolkningen i Europa og Amerika fikk medbestemmelsesrett. Fra starten av 1900-tallet fikk menn over en viss alder ta del i nasjonale valg. Kvinner måtte vente enda lenger og fikk for eksempel ikke full stemmerett i Sveits før 1971.

Demokrati er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger, ifølge Store norske leksikon. Et annet viktig kjennetegn ved et demokrati er at innbyggerne selv kan delta i og utforme politikken blant annet gjennom opprettelsen av partier, organisasjoner og interessegrupper.

I denne artikkelen bruker vi begrepet liberalt demokrati. Et slikt system kjennetegnes ikke bare av folkestyre, men også av følgende:

• Maktfordeling, hvor konkurranse om makten blant annet foregår gjennom frie og rettferdige valg
• Rettsstat med lover og domstoler som begrenser myndighetens maktutøvelse
• Åpent samfunn hvor borgere har tilgang til informasjon
• Frie og uavhengige medier
• Individuell frihet og likhet i form av ufravikelige sivile og politiske rettigheter deriblant retten til liv, frihet fra tortur, trosfrihet og ytringsfrihet, retten til å delta ved valg, forsamlingsfrihet, eiendomsrettigheter og personvern.

Hvis vi bruker disse kriteriene, er det bare 19 land som regnes for å være fullstendige demokratier, ifølge The Economist Intelligence Unit sin demokratiindeks fra 2017.  Av disse rangeres Norge aller øverst. 57 land blir karakterisert som demokratier med mangler, 39 er hybridregimer og 52 er autoritære regimer.

Historien om demokratisering

Den amerikanske statsviteren Samuel Huntington forklarte tidlig på 90-tallet spredningen av demokratiet i form av tre bølger: Den første bølgen startet med demokratiet i USA og talte på det meste 29 demokratier før første verdenskrig. Etter andre verdenskrig kom en ny bølge med demokratiseringen av land som Tyskland, Japan og Italia i tillegg til land som ble avkolonisert i Asia og Afrika. Fra 1974-1989 kom den tredje og siste bølgen av demokratisering, ifølge Huntington. I løpet av denne perioden fikk land i Sør-Europa (Hellas, Spania, Portugal), Sør-Amerika (Argentina, Brasil, Chile og Uruguay) og Sentral-Europa (Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Polen) et skifte fra autoritære styrer, deriblant militærdiktatur, til demokratisk styresett.

Liberalisme som ideologi ble ytterligere styrket i kjølvannet av Berlinmurens fall i 1989. Slutten på den kalde krigen førte til at mange autoritære stater mistet støtten både fra Vesten og Sovjetunionen. I tillegg brukte de vestlige liberale demokratiene økonomiske  Sanksjoner til å presse autoritære styrer, som allerede var preget av økonomiske kriser, til ytterligere demokratisering. Land som Angola, Guinea-Bissau, Kambodsja, Kamerun, Kenya, Mosambik, Russland, og Tanzania etablerte flerpartivalg i løpet av 90-tallet. Tiåret ble med andre ord en “perfekt storm for diktaturer”, og mange land så seg nødt til å demokratisere. Problemet var bare at de liberale prinsippene ikke nødvendigvis ble institusjonalisert. 

Mange snakket om en fjerde demokratibølge i forbindelse med den arabiske vår, fellesbetegnelsen for folkelige opptøyer som oppstod i flere land i Nord-Afrika og Midtøsten fra 2010 til 2011. Men en lite vellykket demokratiseringsprosess i Egypt og vedvarende konflikter i Jemen, Syria og Libya førte til at den arabisk vår ble kortvarig. Egypt fremstår i dag enda mer autoritært og antidemokratisk enn da tidligere president Mubarak ble tvunget til å gå av i 2011. Tunisia, hvor den arabiske vår startet da en grønnsakselger satte fyr på seg selv, er det eneste landet som har hatt en positiv demokratisk utvikling. Viktigst i dette arbeidet har vært en god dialog mellom partene, et aktivt sivilsamfunn og evnen til å komme fram til felles løsninger, noe som gjorde at den såkalte Tunisiske kvartetten ble tildelt Nobels fredspris i 2015. Fordelen med prosessen i Tunisia var at den kom innenfra. I motsetning til dette var demokratiseringen på 90-tallet ofte påtvunget av andre land, noe som skapte grobunn for det illiberale demokratiet.

Autoritær tendens

Begrepet illiberale demokratier brukes for å beskrive et styresett hvor politiske ledere blir valgt av folket gjennom hovedsakelig frie flerpartivalg, men hvor rettsstaten svekkes og sivile rettigheter, som ytrings- og organisasjonsfrihet, blir kraftig begrenset. Illiberale demokratier kjennetegnes også ved at prinsipper om maktfordelingen utvannes og uavhengigheten til institusjoner som domstoler og pressen begrenses.

Spesielt urovekkende er den økende illiberale tendensen blant allerede etablerte demokratier med tradisjonelt klare liberale institusjoner. Dette gjelder blant annet land som USA, India, Brasil, Filippinene, Ungarn og Polen. De siste to representerer to av fire medlemsland i EU, Ungarn, Polen, Litauen og Slovakia, som er blitt nedgradert fra liberalt demokrati til illiberalt demokrati på Varieties of Democracies’ (V-Dem) rangering i perioden 2007-2017. Det er totalt 24 demokratier som viser tegn på tilbakegang av liberale verdier, ifølge V-Dem, og dette er tegn på en foruroligende trend man ikke har sett siden 1979. Årsakene er mange og sammensatt, men er kanskje først og fremst knyttet opp til de siste tiårenes eksplosive  Globalisering og teknologiske utvikling. Det er oppstått et skifte i verdensbildet, og utviklingen har endret kraften som tradisjonelt lå i de nasjonale suverene statene.

En konsekvens er fremveksten av populistiske bevegelser som blant annet bygger på fremmedfrykt og antielitistiske holdninger, illustrert av for eksempel Brexit og Donald Trumps “America first”. Det sistnevnte viser hvordan liberale og konstitusjonelle prinsipper kan forvitre. Opportunisme og maktbegjær gjør at politikere i flere land er villige til å ofre demokratiske tradisjoner og verdier som frihet og likhet til fordel for populistiske holdninger. Samtidig illustrerer Brexit og valget av Trump at store deler av befolkningen har mistet tillit til det nåværende politiske systemet. En undersøkelse utført av Dalia Research viser at 64 prosent av innbyggerne fra land som Freedom House kategoriserer som «frie»,  er misfornøyde med myndighetenes evne til å handle på vegne av folkets interesser. 54 prosent opplever at deres meninger ikke har en påvirkning på politikken i landet.

Historien har vist at demokratiet konstant har vært i bevegelse for å møte og tjene samtiden. I vår globaliserte verden vil demokratiet måtte gjennomgå nødvendige omstillinger for å møte morgendagens utfordringer. Anklagen mot russisk innblanding i det amerikanske valget i 2016 er et eksempel på at demokratiet også må forholde seg til nye utfordringer som cyberangrep mot valgsystemer og spredning av falsk informasjon på sosiale medier. Samtidig har sosiale medier sørget for inkludering og deltakelse for stemmer i samfunnet som ikke ellers har fått slippe til. Facebook og andre sosiale medier var for eksempel en svært viktig samlende plattform for demokratibevegelsene under den arabiske vår i Tunisia, Egypt, Bahrain og Libya.

Grunn til å være bekymret?

Fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid gikk i august 2018 ut og advarte sterkt om resultatene i en rapport som viser at flesteparten av unge mennesker ikke synes det er essensielt å bo i et demokrati. «Varsellampene blinker så kraftig at det er på sin plass å advare», sier han til VG og påpeker at det minner om tiden før andre verdenskrig. Undersøkelsen Almlid viser til, ble utført av World Values Survey i 60 land i 2014, og er langt på vei feiltolket. Dette gjenspeiler imidlertid en gryende bekymring for at den såkalte millenniumsgenerasjonen, som er født og oppvokst på 80-tallet, har mye enklere for å ta demokratiet for gitt. I motsetning til tidligere generasjoner som er født og oppvokst i en tid hvor kampen for liberale verdier har vært sentral, er dette tross alt ukjent for yngre generasjoner i land hvor fred, stabilitet og demokratiske styresett har vært normen.

Man må med andre ord være forsiktig med å komme for tidlig med dommedagsprofetier om demokratiets status. Og når det er sagt, har vi de siste årene sett en økende tendens til demokratisk engasjement og politisk aktivisme blant unge i land som USA, England og Polen. Disse tendensene er kanskje betegnende for en reaksjon blant unge, som nå plutselig ser liberale prinsipper truet.

Ifølge den amerikanske uavhengige tankesmien Pew Research Centers undersøkelse fra 38 land i 2017, står støtten til demokrati som styringsform sterkt når det blir sammenlignet med alternativer som autoritære ledere og militære regimer (se diagram nedenfor). Undersøkelsen synes videre å bekrefte hva den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill sa: «Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.»

Opp til velgerne

Det er fortsatt er en klar overvekt av land tuftet på demokratisk styresett på verdensbasis. Samtidig ser vi hvordan liberale verdier, som er en viktig del av vårt moderne demokrati, stadig utfordres som følge av de siste tiårs økonomiske og politiske omveltninger. Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia, Donald Trump i USA, Rodrigo Duterte i Filippinene og Viktor Orbán i Ungarn er eksempler på statsledere som utfordrer liberale konstitusjonelle prinsipper, men som er blitt valgt og representerer store deler av befolkningen. De som setter spørsmålstegn ved demokratiets mulighet for å overleve har dermed grunn til å være bekymret. Grunnleggende prinsipper i vårt moderne demokrati, som  Menneskerettigheter - menneskerettar og  Rettsstat , og dermed demokratiet som helhet, kan stå i fare.

Det er likevel håp. De siste årenes utvikling viser at flere velgere mobiliserer mot illiberale tendenser i sine land. I en tid med kraftige omveltninger ligger derfor demokratiets fremtid i mye større grad enn tidligere i velgernes hender.