• Hvordan gikk det med presidentvalget i Moldova?
• Hva går protestene i Georgia ut på?
• Hvordan fungerer russisk påvirkning i disse landene?
• Hvordan er mulighetene for EU-medlemskap for Georgia og Moldova?

Vi ser nærmere på Moldova og Georgia, to stater som tidligere var en del av Sovjetunionen, i likhet med Russland, unionens klart mektigste stat.

I mai 2024 var sporhundene på Chișinău flyplass i Moldova svært opptatte. Det var på den tiden de begynte å oppdage store mengder penger i koffertene til passasjerer som kom fra Russland. Samtidig tok folk til gatene i Georgia for å protestere mot den såkalte «russerloven», som har som mål å forhindre utenlandsk påvirkning.

Pro-europeisk seier i Moldova

4. november 2024 ble det klart at Maia Sandu skulle få sin andre periode som Moldovas president. Måneden før hadde moldovere gått til stemmeurnene for å stemme på to ting: hvem som skulle blir deres neste president, samt en folkeavstemning der det skulle avgjøres om Moldova skulle jobbe videre for EU-medlemskap. Sandu, som ønsker at Moldova skal bli medlem av EU, vant valget med 55 prosent av stemmene. Valg-observatører hevdet det hadde vært «enestående innblanding fra Russland» i valget.

Selv om det ikke er garantert at Sandu hadde fått flere stemmer dersom Russland ikke hadde blandet seg inn, er utenlandsk innblanding i nasjonale valg et alvorlig brudd på demokratiske verdier. Spørsmålet om EU-medlemskap var også splittet. Ja-siden fikk 50,4 prosent, noe som sikret dem et syltynt flertall. Dette flertallet var i stor grad et resultat av at moldovere som bor utenfor Moldova, stemte «ja».  

Ting er likevel ikke svart-hvitt i Moldova. For eksempel har Sandus politiske motstander i valgkampen, Aleksandr Stoianoglo, ikke vært motstander av EU. Han ønsker videre integrasjon til unionen, men på Moldovas premisser. Han har også vært kritisk til å bli stemplet som pro-russisk, og hevder han ønsker å holde en mer forsonende linje til Kreml, den russiske regjeringen. Med andre ord forsøker han å fortsette balansegangen Moldova har lenge har hatt mellom EU og Russland. Tross dette vant Sandu med sin tydelige pro-europeiske linje, om enn med bare 5 prosentpoeng.  

Selv om dette er et signal fra den moldovske befolkningen om at de ønsker seg mer i retning av EU, er den knappe seieren et tegn på at det fremdeles er mye splittelse i landet knyttet til Moldovas fremtid. Det kan også tolkes som et ønske å ikke måtte velge mellom Russland eller EU.

Selv om Russland de siste årene har blitt beskyldt for å lansere både cyberangrep og misinformasjonskampanjer mot Moldova i et forsøk på å spre usikkerhet og bryte ned det moldovske demokratiet, kan ikke dette alene forklare hvorfor så mange i Moldova ikke ønsker å bli EU-medlemmer.   

Opptøyer i Georgia

Moldova var ikke det eneste landet som har vært preget av utenlandsk innflytelse. I april 2024 fikk regjeringspartiet Georgisk drøm gjennom en lov som fikk folket til å strømme til gatene i protest. Den såkalte «russerloven» krever at alle ikke-statlige organisasjoner (såkalte non-governmental organization (NGO-er), som ofte jobber for demokrati og menneskerettigheter) som får mer enn 20 prosent av finansieringen fra utenlandske kilder, skal bli registrert som «utenlandske agenter». I praksis gjør loven det vanskelig for NGO-er og uavhengige medier å drive sitt arbeid uten å bli klassifisert som spioner. Grunnen til at loven har fått navnet "russerloven" er at den er svært lik en tilsvarende lov som eksisterer i Russland.

Loven skapte massive protester blant Georgias befolkning. Titusener av demonstranter tok til gatene for å kreve at lovforslaget skulle trekkes tilbake, med slagord som «Ja til Europa, nei til russisk lov» og «jeg vil ikke være nok en murstein i den russiske muren». Protestene ble møtt med vold fra politiet og førte ikke med seg den ønskede endringen, nemlig at lovforslaget skulle trekkes. I Georgia er befolkningens støtte til EU høy, og et solid flertall ønsker at landet skal bli medlem i unionen. Lovforslaget for «russerloven» er et skritt i motsatt retning, og fører samtidig med seg enda større splittelse i den georgiske befolkningen.

En av oppgavene til sivilsamfunnet, som NGO-er, og uavhengige medier er å passe på at myndighetene oppfører seg som de skal. Ved å slå ned på deres mulighet til å arbeide i Georgia, sikret statsminister og medlem av Georgisk drøm, Irakli Kobakhidze, at det ble vanskeligere å holde myndighetene ansvarlige ved parlamentsvalget som var høsten 2024. Her fikk Georgisk drøm nesten 54 prosent av stemmene i et valg som har blitt omtalt som «en russisk spesialoperasjon». Valget har vært sterkt kritisert for å være hverken fritt eller rettferdig, og internasjonale aktører har krevd at nye valg må holdes. Dette fordi frie valg er en grunnleggende del av et demokrati, og valgfusk bryter med internasjonale forventninger til demokratier.

Russisk innflytelse i Georgia og Moldova

Det er ikke helt åpenbart hvordan utenlandsk innflytelse foregår, eller hvor utbredt innflytelsen er. Slik påvirkning skal nemlig helst foregå uoppdaget, og det er sjelden noen tar ansvar dersom påvirkningen blir oppdaget. Så hva har Russland med hendelsene i Georgia og Moldova å gjøre? 

Utenlandsk påvirkning kan foregå på mange måter, hvor noen er vanskeligere å oppdage enn andre. Vanlige grep er påvirkning av valg, som ved stemmekjøping. Det vil si at deler av befolkningen får betalt for å stemme på en spesifikk kandidat. Det var dette sporhundene på flyplassen i Chișinău var på utkikk etter – sedler som skulle brukes til å kjøpe stemmer til Sandus politiske opponent, Stoianoglo. Det er mistenkt at minst 300.000 stemmer er forsøkt kjøpt. Dette er en stor andel av Moldovas befolkning på 2,5 millioner.  

Ved å slå ned på frie og rettferdige valg og et velfungerende sivilsamfunn, vil man kunne rokke ved viktige deler av moldovsk og georgisk demokrati. Begge landene kategoriseres som «hybride regimer», som er regimer som verken er fullstendige demokratier eller autokratier. Disse regimene er ofte preget av mye usikkerhet, høy grad av korrupsjon, og urettferdige fordeler til regjeringspartiet. Dette, sammen med systematiske problemer som fattigdom, lav utdannelse og liten tiltro til den politiske eliten, gir mange muligheter for utenlandske aktører som ønsker å operere i det skjulte.  

I Georgia er det mistenkt at store deler av politikken styres av milliardær og tidligere statsminister Bidzina Ivanishvili, grunnlegger av Georgisk drøm. Han har en formue som på et tidspunkt har vært tilnærmet 25 prosent av Georgias totale brutto nasjonalprodukt, BNP, som vil si den totale verdien av varer og tjenester som blir produsert i ett land på ett år. Ivanishvili blir av mange kategorisert som en «dukkemester» som styrer georgisk politikk fra skyggene. Han har tette bånd til Russland, og hans uttalelser har det siste året rettet sterk kritikk mot Europa og liberale verdier, samtidig som han har fremstilt Georgia som fastlåst i en kulturkrig med Vesten.

En liknende skikkelse eksisterer i Moldova, hvor den Moskva-baserte «oligarken» Ilan Shor har blitt anklaget for å bruke nærmere 30 millioner pund på å kjøpe nei-stemmer til spørsmålet om EU-medlemskap. Såkalte «oligarker», det vil si rike bedriftseiere, har ofte mye makt og tette bånd til regjeringen. Dermed har de mulighet til å påvirke politikken, selv om de ikke er folkevalgte.

Veien mot EU for Georgia og Moldova

EU har de siste årene gjenopptatt sin utvidelsespolitikk, som handler om hvilke land som kan bli nye medlemmer i EU og hvordan dette skal skje. Her har det skjedd lite det siste tiåret. I 2022 ble Moldova gitt status som kandidatland til EU. Året etter fikk Georgia samme status, etter å ha blitt avvist året før.

Å få status som kandidatland betyr at landene er ett skritt nærmere medlemskap i unionen. Dette skjedde som et resultat av Russlands invasjon av Ukraina. Fra EUs side var dette et forsøk på å dra disse landene nærmere og få dem bort fra russisk innflytelse.

Kandidatstatus innebærer en rekke nye privilegier, blant annet tettere samarbeid med EUs institusjoner. Det kommer også med en rekke krav som kandidatlandene må oppfylle, dersom medlemskap i EU skal være innenfor rekkevidde. Disse er kjent som Københavnkriteriene. De legger vekt på at landene som ønsker å være med i EU, må være stabile demokratier, respektere menneskerettigheter og lover, ha en velfungerende handelsøkonomi, og kunne ta inn over seg alt et medlemskap i EU vil innebære.

Foreløpig er verken Moldova eller Georgia i nærheten av å fullføre de nødvendige kravene fra EU. Selv om tildelingen av kandidatstatus er et kraftig signal fra unionens side om at Moldova og Georgia er en del av det europeiske fellesskapet, er det ikke nødvendigvis snakk om EU-medlemskap på mange år. Dette er en situasjon som kan utnyttes av Russland og andre som er skeptiske til Vesten. Ved å gjøre medlemskap vanskelig, er det mange som er redde for at det skapes et "venterom" for kandidatland, slik at de aldri faktisk får bli medlemmer av EU. Da er det samtidig vanskelig for EU å være overbevisende om at de virkelig ønsker Moldova og Georgia som medlemmer, og EU kan tape legitimitet på dette. I Georgia har regjeringen bestemt å utsette videre EU-samtaler frem til 2028, noe som har skapt massive reaksjoner fra befolkningen.  

EU har vært tydelig i sin kritikk av georgisk anti-liberal lovgivning, som for eksempel denne «russerloven». Tidligere utenrikssjef i EU, Josep Borrell, har advart Georgia om at slik lovgivning vil være skadelig med tanke på fremtidig EU-medlemskap, ettersom den gjør det vanskeligere å oppfylle Københavnkriteriene.

På denne måten tvinges disse landene inn i et politisk veiskille. Både Georgia og Moldova har en lang historie med Russland, og har lenge klart å opprettholde relasjoner med Russland på den ene siden, og EU på den andre. Dette er en krevende balanse å opprettholde, og den blir enda mer krevende når forholdet mellom EU og Russland er så anspent som det er nå.

Det er vanskelig å vite hva Moldovas og Georgias fremtid vil være. Foreløpig er Moldova mer på vei mot EU, selv med stor grad av motstand fra egen befolkning og med russisk påvirkning som prøver å stikke kjepper i hjulene for det moldovske demokratiet. Georgia beveger seg mer i retning av Russland, tross sterke protester hjemme.