• Hva skjedde 11. september 2001?
• Hvordan forskes det på rekruttering til ekstremistiske organisasjoner?
• Hva er driverne for rekruttering?
• Hvordan bør vesten jobbe for å forebygge ekstremisme?

Morgenen 11. september 2001 krasjet to passasjerfly inn i World Trade Center-skyskraperne i New York. Et tredje fly raste inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter, Pentagon, og et fjerde styrtet i en åker i Pennsylvania. Over 3000 mennesker døde, og det ble raskt tydelig at dette var et terrorangrep. Kort tid etter tok terrororganisasjonen Al-Qaida på seg ansvaret.

Dette var langt fra første gang USA hadde vært utsatt for terror, og heller ikke den siste. Men det var synet av de to ikoniske tvillingtårnene som raste, som førte til starten på det som omtales som «krigen mot terror».

Snudde spørsmålet på hodet

Tiåret etter det som ble omtalt som 9/11, ble preget av en rekke militærintervensjoner i Midtøsten og Nord-Afrika, og det ble stadig vedtatt nye lover, i USA og internasjonalt, som skulle forhindre og bekjempe terrorisme.

Samtidig forsøkte samfunnsforskere å finne ut hvorfor mennesker kan velge å utføre slike handlinger – hva er det som gjør at noen blir voldelige ekstremister? Forskningen kom frem til at de viktigste driverne for rekruttering til voldelig ekstremisme varierer fra sted til sted. Men ulikhet, konflikt, fattigdom, manglende utdanningstilbud, marginalisering og en følelse av å ikke bli inkludert av stat og samfunn, går igjen som forklaring.

Dette er det mange mennesker som opplever i mange land. Likevel er det bare noen ytterst få av dem som faktisk radikaliseres og rekrutteres til terrorgrupper. Dermed kan spørsmålet snus på hodet:

Hvorfor er det ikke flere som blir voldelige ekstremister?

NUPI-forskere har gjennom EU-prosjektet PREVEX forsøkt å finne ut nettopp dette. Ved å forstå hvorfor folk flest ikke blir ekstremister, blir det lettere å forebygge voldelig ekstremisme.

Harde og myke metoder

En rekke av de tiltakene og metodene som militærkoalisjoner, internasjonale organisasjoner og nasjonale politistyrker brukte for å forebygge, var svært omdiskuterte. Det var krevende å få til i praksis, og da både soldater og sivile mistet livet, ble også dette nok en årsak til rekruttering. En rekke steder ble økte også mistilliten til vestlige stater blant en stor del av lokalbefolkningen i landene man gikk inn i.

Gjennom forskningen har man forstått viktigheten av ikke-militære løsninger, hvor man går bort fra å kun se på såkalte «harde» sikkerhetstilnærminger, hvor soldater, kampfly og presisjonsmissiler stod i sentrum.

Selv om militære styrker og sikkerhetstiltak likevel har en rolle å spille, bør de både kombineres med, og noen ganger erstattes av, en «mykere» tilnærming som ikke inkluderer bomber og granater. I stedet bør man, ifølge forskningen, forebygge og forhindre voldelig ekstremisme ved å håndtere de samfunnsutfordringene og såkalte nøkkeldrivere som fører til rekruttering.

De siste 20 årene har mange tiltak for å forebygge voldelig ekstremisme blitt igangsatt, ofte med store økonomiske midler fra organisasjoner som FN og EU eller enkeltland som USA, Storbritannia, men også Norge. Tiltakene har potensial til å gjøre en positiv forskjell, men det er også en rekke snubletråder og feilgrep som lett kan følge med.

Effekten av tiltakene er helt avhengig av tilstrekkelig kunnskap. Man må ha en korrekt forståelse av hva voldelig ekstremisme er, forskjellene i de landene man går inn i, og hvor de ulike utfordringene ligger.

Nøkkeldrivere

Forskningen har lenge undersøkt hvordan voldelige ekstreme grupper klarer å trekke til seg folk. Etter 9/11 så man mest på ideologien til grupper som Al-Qaida og IS, og hvordan disse gruppene brukte religion for å rettferdiggjøre vold.

PREVEX-prosjektet har derimot vist at rekruttering ofte skyldes fattigdom, arbeidsløshet, marginalisering og en opplevelse av å stå utenfor og i opposisjon til stat og samfunn, snarere enn ideologisk eller religiøs overbevisning.

Se video fra PREVEX her: 

De radikale lederne kan være hellig overbevist, men den menige fotsoldats vei til voldelig ekstremisme starter sjelden med ideologi eller religion.

For mange unge er det derimot grunnleggende behov som ikke blir møtt, som driver dem mot ekstremisme: fattigdom, jobbmangel, marginalisering og manglende muligheter.

Da kan ekstreme grupper tilby sikkerhet, arbeid og en følelse av tilhørighet, selv om de opererer gjennom ekstrem vold.

Motstand i radikaliseringsfremmende miljøer

Flere steder på Balkan, i Midtøsten, i Nord-Afrika og Sahel finner vi mange av de nevnte faktorene som er sentrale i radikalisering, som krig og konflikt, fattigdom og manglende muligheter.

Disse områdene har opplevd rekruttering til terrororganisasjoner, men selv her har omfanget vært begrenset og variert veldig fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Selv i de aller mest såkalte radikaliseringsfremmende områdene i verden, hvor «alt» ligger til rette for radikalisering, er det flere steder hvor svært få faktisk blir med i ekstreme grupper.

Det er akkurat slike områder PREVEX-prosjektet har forsket på. Blant prosjektets viktigste funn er at motstandskraften mot voldelig ekstremisme særlig kommer til syne i lokalsamfunnet. For å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme er det avgjørende å finne ut av hvor denne motstandskraften kommer fra. Det handler om å finne ut hvem, hva og hvordan lokalsamfunnet tilbyr alternativer som kan hindre radikalisering. Da kan man bruke denne lærdommen til å forebygge radikalisering andre steder.

Forskerne fant ut at to radikaliseringsfremmende miljøer, som ser ut til å ha de samme nøkkeldriverne til voldelig ekstremisme, opplevde stor forskjell i hvor hardt rammet de var og hvor mange som blir radikalisert i sine lokalsamfunn.

Dette gjør at man kan stille to viktige spørsmål:

1. Hvorfor er det ikke flere som rekrutteres til disse grupperingene?
2. Hvorfor er variasjonen såpass stor blant to tilsynelatende like lokalsamfunn?

Lokal motstandsdyktighet

En rekke lokalsamfunn i disse områdene står overraskende godt imot radikalisering. De har altså denne motstandskraften, som vi nevner over. Forskerne kaller dette for «lokal motstandsdyktighet», og den er avhengig av noen spesifikke ting:

I motstandsdyktige lokalsamfunn er det en lang tradisjon for det man kaller religiøs og politisk moderasjon og toleranse. Selv om lokalsamfunnene ofte har svært konservative holdninger i spørsmål om bekledning, religion og kjønnsroller, er det få ekstremistiske tolkninger av politikk og religion. Det er denne politiske og religiøse moderasjonen som gjør det mulig å bygge lokal motstandskraft.

I tillegg har disse lokalsamfunnene såkalte «motstandsagenter», en slags gode forbilder og tillitspersoner. Disse lokale motstandsagentene er svært viktige, og de kan være svært ulike: De kan være betrodde og velrespekterte religiøse skikkelser, eksempelvis en prest eller imam, eller de kan være en tradisjonell leder, en driftig og populær handelskvinne eller en person av lignende status. Det essensielle er at de som lever i lokalsamfunnet stoler på, respekterer og opplever vedkommende som lite korrupt. Dette er særlig viktig i samfunn hvor selve statsmakten oppleves som svært korrupt, fraværende og lite tillitsvekkende.

Det er også viktig at disse lokale motstandsagentene kan tilføre et gode til lokalsamfunnet, for eksempel ved å bidra til økonomien, løse lokale tvister eller samle mennesker til et felles møtested.

Når slike lokale motstandsagenter finnes i lokalsamfunnene, oppstår det et sosialt lim og et fundament som svekker rekrutteringen til voldelig ekstreme bevegelser.