Hopp til innhold

Panama by: Bare noen steinkast unna de rikes smutthull ligger lokalbefolkningens rønner.   

Foto: Scanpix/Reuters/Jasso

Skatteparadisene lekker

Skatteparadiser er ikke noe nytt fenomen.  Lenge har de framstått som eksotiske innslag i James Bond-filmer – Monaco, Hongkong, Sveits og De karibiske øyer er overrepresentert i serien, alle stort sett steder forbeholdt finanseliter og jetsett-milliardærer. De seinere årene har skatteparadisene imidlertid funnet en ny vei inn i offentlighetens lys: nemlig som gjenstand for omfattende datalekkasjer.

Personer

Peter Henriksen Ringstad
Politisk rådgiver i Tax Justice Network – Norge
  • Hvilken rolle har skatt i samfunnet?
  • Hva er et skatteparadis?
  • Hvilke følger har de store medielekkasjene i seinere år fått?
  • Hva er framtidsutsiktene for arbeidet mot skatteparadis?

Lekkasjene Swissleaks, LuxLeaks og nå sist – Panama-papirene – har gitt oss et langt bedre bilde av hvilken rolle skatteparadisene spiller i den globale økonomien. Medieoppstyret i kjølvannet av disse lekkasjene har lagt press på politikere for å fremme nye tiltak – om ikke annet så for å virke handlekraftige. Mellomstatlige organisasjoner, især OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), har fått til oppgave å foreslå lovendringer og internasjonale avtaler for å få bukt med de verste utslagene av skatteparadisene. Men med innsettelsen av Donald Trump som president i USA, er det usikkert om dette arbeidet vil få støtte i tiden som kommer.

Hvilken rolle har skatt i samfunnet?

Skatt er innbyggere og selskapers betaling til myndighetene i et land. Det de fleste tenker på som skatt, er skatten på lønnsinntekt, men det finnes også mange andre skatter, blant annet eiendoms-, formues- og selskapsskatt. Skatt skiller seg fra en avgift ved at skatten ikke er knyttet til en konkret motytelse, mens en avgift er direkte knyttet til en tjeneste: betaling av bompenger eller for tilgang til vann- og kloakk.

Skatt kan ses på som et av de viktigste og mest konkrete bindeleddene mellom staten og befolkningen. Skatteinntektene gjør det mulig for det offentlige å finansiere goder som militærvesen, rettsvesen, politi, helsetjenester, skoler,  Infrastruktur  med mer. Staten skal også beskytte innbyggernes grunnleggende rettigheter, samtidig som innbyggerne plikter å finansiere statens oppgaver. Dette forholdet er ofte omtalt som en slags «samfunnskontrakt» som moderne stater er tuftet på.

En stat som tar ansvar for mange fellesskapsløsninger, er også avhengig av et høyere nivå på skatteinngangen. I Norge og liknende land i Europa som har velferdsordninger som pensjon, offentlige helsetjenester og utdanning, har staten vanligvis skatteinntekter som utgjør mellom 35 og 50 prosent av  Bruttonasjonalprodukt (BNP)  (den samlede verdiskapningen – av varer og tjenester – i løpet av ett år i et land).

Dersom staten får i oppgave å løse flere oppgaver i samfunnet, øker kostnadene og dette fører vanligvis til høyere skatter. Dermed får skattebetalerne beholde en mindre andel av sine inntekter til å bruke som de vil. Motsatt vil lavere skatter bety mindre handlingsrom for staten til å finansiere blant annet velferdsordninger.

I demokratier har innbyggerne rett til å påvirke hvilke oppgaver staten skal ta på seg på deres vegne, og hvor balansen mellom markedsløsninger og offentlige løsninger skal ligge. Det er ulike holdninger til hvor denne balansen bør ligge i de ulike politiske partiene. Skattenivåeter derfor blant de mest debatterte politiske spørsmålene i demokratiske samfunn.

Skatt – handler også om rettferdighet, moral og tillit

Uavhengig av hvor høyt eller lavt skattenivå staten har, vil det for myndighetene være viktig å utforme skattesystemet på en måte som oppfattes som rettferdig av skattebetalerne. De må altså ha tillit til at alle bidrar som de skal. Dette handler blant annet om at skattesystemet er konsistent og uttømmende – altså at det ikke har åpenbare smutthull eller diskriminerer vilkårlig basert på inntektstyper. For eksempel at de som har lønnsinntekt skattlegges høyere enn de som får sin inntekt gjennom renter og utbytte på finansinvesteringer. Et skattesystem som det er bred enighet om og som oppfattes som rettferdig, vil bidra til å holde oppe betalingsviljen, eller «skattemoralen», i et samfunn.

Med dette som bakgrunn, kan vi se hvordan skatteparadiser utgjør en trussel mot (velferds-) stater på i hvert fall to måter:

  • Skatteparadis skaper muligheter – på lovlig og ulovlig vis – for skattebetalere i et land til å unngå sine hjemstaters skattekrav. Dersom mange benytter seg av mulighetene  Skatteparadiser - hva tjener de til?  tilbyr, vil statens inntekter falle. Det vil gjøre det vanskelig å finansiere et høyt nivå av velferdsordninger eller andre statlige oppgaver.
  • Det er store forskjeller på hvilke muligheter folk har til å benytte seg av skatteparadiser for å unngå skatt. Jobber du i kassa på KIWI, vil du vanskelig kunne bruke et skatteparadis til å unngå å betale skatt på lønnen din. Har du store mengder finanskapital, vil det være lettere å unngå skatt på inntektene fra disse gjennom å flytte verdiene til et skatteparadis. Skatteparadisene forstyrrer dermed en rettferdig fordeling av skattebetalinger i samfunnet, ved at noen slipper unna. Ingen liker å være den som sitter igjen med regningen, dersom de føler at andre ikke bidrar. Skatteparadisene truer dermed skattemoralen i samfunnet.

«Skatteflyktninger» er ikke som andre flyktninger.

Tegning: politicalcartoons.com

Hva er et skatteparadis?

Skatteparadiser er stater (Sveits) eller jurisdiksjoner (Jomfruøyene, geografiske områder som ikke er selvstendige stater, men som likevel kan bestemme lover og regler på visse områder). De forsøker å tiltrekke seg selskaper, private formuer og finansinvesteringer fra andre land gjennom blant annet å tilby lav skatt.

Skatteparadis har særlig gunstige skattesystemer for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Mens utlendinger får svært fordelaktige betingelser, gjelder ofte mer «normale» skatteregler for skatteparadisets egne innbyggere. En slik todeling kalles ofte for inngjerding av skattesystemet. Videre tilbyr skatteparadis utlendinger enkle, raske og fleksible regler, med lite byråkrati (lite tilsyn, eller kontroll), som regel i kombinasjon med lav eller ingen skatt.

De fleste skatteparadiser spesialiserer seg på avgrensede markeder – som hedgefond på Caymanøyene, holdingsselskaper i Nederland, bankvirksomhet i Sveits eller skipsregistrering i Liberia. Mange skatteparadis kan også tilby anonymitet og hemmelighold. Dermed kan det bli vanskelig å spore verdier og selskaper tilbake til de som egentlig eier eller kontrollerer dem.

Dette er mulig fordi de fleste skatteparadis tillater selskaper å være registrert i landet uten å rapportere verken om selskapets virksomhet, økonomiske tilstand eller detaljer rundt eierskap. I de tilfellene hvor informasjon om aksjeeiere og ledelse må rapporteres inn til myndighetene, gjøres informasjonen svært sjelden offentlig tilgjengelig av skatteparadiset, for eksempel i et søkbart register.

Enn videre tillater de fleste skatteparadis at selskaper står registrert i navnene på såkalte stråmenn. En stråmann er en person som får betalt for å være oppført eier, direktør eller ansvarlig for et selskap, selv om han eller hun i praksis ikke er involvert i selskapet. Så selv om den oppgitte informasjonen i skatteparadiset blir utlevert til et annet lands politimyndigheter, vil ikke dette nødvendigvis gi noen nyttige opplysninger om hvem som egentlig står bak selskapet. På grunn av de mange måtene skatteparadis bidrar til å skjule viktig informasjon, kalles de noen ganger for hemmeligholdsjurisdiksjoner (se FSI-indeksen over).

I praksis gjør skatteparadisene det mulig for personer og selskaper å omgå lovverket i sine egne hjemland. Dette gjelder ikke bare skatt, men også lover knyttet til arv, konkurser, skilsmisser, kreditorer, finansreguleringer og en rekke andre områder.

Skatteparadisene er i stor grad avhengig av en global finans- og rådgivningsindustri. Det er de som formidler tjenestene som muliggjøres av skatteparadisenes lovverk. Disse mellommennene kan ofte være store, anerkjente banker, konsulenter og revisjonsselskaper, noe som har blitt tydelig gjennom de seinere årenes lekkasjer.

Hemmeligholdet slår sprekker

Hemmeligholdet i skatteparadisene er imidlertid ikke så potte tett som det en gang var. Tidlig i april 2016 ble historier fra en enorm datalekkasje på koordinert vis rullet ut på forsidene til over hundre aviser og mediehus verden over, blant dem Aftenposten i Norge. De såkalte Panama-papirene ga verden et unikt innblikk i hvordan finansrådgivere, skatteplanleggere og advokater bruker skatteparadisselskaper for å hjelpe noen av verdens rikeste og mektigste med å unnslippe skatt. De avslørte hvordan statsledere, kongelige, idrettsstjerner og forretningsledere hadde brukt skatteparadis til å gjennomføre storstilt korrupsjon, innsidehandler og omfattende skatteunndragelse.

Panama-papirene var en lekkasje fra ett advokatselskap i Panama – Mossack Fonseca. Dette selskapet hadde opprettet over 200 000 hemmelige kontoer i skatteparadis verden over, for kunder fra over 200 land. Også nordmenn var involvert. Bankene Nordea og DNB hadde her samarbeidet med advokatselskapet, blant annet om å få opprettet anonyme skatteparadisselskaper på Seychellene. Skatteetaten, som har fått tak i informasjon om disse nordmennene, har uttalt at omtrent halvparten av de rundt to hundre nordmennene på kundelista til Mossack Fonseca etter alt å dømme var involvert i skatteunndragelse.

Den enorme datalekkasjen bak Panama-papirene hadde funnet sted over et år tidligere. Siden våren 2015 hadde over fem hundre gravejournalister fra hele verden arbeidet i hemmelighet med prosjektet, som omfattet 2600 gigabyte med data fra 40 år tilbake i tid, gjennom Washington-organisasjonen International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ). Men Panama-papirene er bare det siste eksempelet i rekken av tilfeller hvor hemmeligholdet i skatteparadisene slår sprekker.

Bare de siste fire årene har ICIJ arbeidet med flere store datalekkasjer fra skatteparadis. Den såkalte Offshore Leaks-lekkasjen i 2013 avslørte identiteten til eierne av 100 000 selskaper i skatteparadis, og ble etterfulgt av en omfattende lekkasje av hemmelige avtaler fra Luxembourg i 2014, som fikk navnet LuxLeaks.

I 2015 sto Sveits, og den internasjonale banken HSBC for tur. Den enorme datalekkasjen SwissLeaks sprengte opp hemmeligholdet i det landet som kanskje flest forbinder med banksekretesse – bankhemmelighold. Siden Panama-papirene i 2016 har vi allerede rukket å få en ny lekkasje, denne gangen fra Bahamas – derav BahamasLeaks.

I en tid hvor den politiske dagsordenen i stor grad styres av mediebildet, har de mange skatteparadislekkasjene i mediene vært den viktigste drivkraften bak politisk handling overfor skatteparadiser. Panamapapirene har ført til mer enn 150 offentlige granskninger og etterforskninger i 79 land, blant annet en omfattende høringsprosess i regi av EU-parlamentet.  

Noen unndrar seg – godt hjulpet av offshoreindustrien.

Tegning: politicalcartoons.com

Trump og framtidsutsiktene for skatteparadis

Finanskrisen, som kom til overflaten i 2007–2008, representerte et vendepunkt i debatten om skatteparadis. De store hjelpepakkene til banker og finansforetak, i kombinasjon med en omfattende  Eurolandene: skrale statsfinanser , gjorde at det å sikre staters skatteinntekter – inkludert å regulere den internasjonale finansøkonomien bedre – ble satt høyere på den internasjonale dagsorden.

De mektigste landene i verden, G20, ga OECD i oppdrag å komme opp med løsninger for å hindre at staters skattegrunnlag svinner hen som følge av multinasjonale selskapers bruk av skatteparadiser. Resultatet ble BEPS – Base Erosion and Profit Shifting – et internasjonalt samarbeid som består av en tiltakspakke med 15 handlingspunkter. Blant annet åpner den for å tette igjen mot metoder for å flytte profitt til skatteparadiser og for å sikre større åpenhet i multinasjonale selskaper.

BEPS-prosjektet hadde bred støtte, blant annet fra USA og Storbritannia. Etter de store politiske omveltningene i 2016 er det imidlertid mer usikkert om det finnes politisk vilje blant de mektigste landene til å gjøre noe med skatteparadisene. 
Spesielt med president Trump ved makten i USA er det all grunn til å frykte at dette arbeidet vil stoppe opp. Han har selv nektet å vise åpenhet om sine egne finanser og har antydet at han ikke har betalt føderal inntektsskatt «fordi han er smart». Den nye finansministeren, den tidligere Goldman Sachs-bankmannen Steven Mnuchin, er selv kritisert for å ha skatteparadisfond på Caymanøyene.

Trumps økonomiske visjon er mer eller mindre å gjøre USA til et skatteparadis (flere delstater er det allerede: Delaware, Nevada, Sør-Dakota…). Han ønsker å redusere føderale skatteinntekter med 4800 milliarder dollar i løpet av de neste ti årene. Nesten halvparten, 44 prosent, vil tilfalle USAs 1 prosent rikeste, ifølge den amerikanske tenketanken Institute on Taxation and Economic Policy. Skatteparadisene, som har opplevd et betydelig press de seinere årene, kan dermed se ut til å gå litt lysere tider i møte. Det som imidlertid virker sikkert, er at det også i framtiden vil komme nye lekkasjer, som igjen vil føre skatteparadisenes virksomhet tilbake i medias søkelys.

Arbeidsoppgaver

Temaer

  • Internasjonal økonomi
  • Utviklingspolitikk
  • Styring

Personer

Peter Henriksen Ringstad
Politisk rådgiver i Tax Justice Network – Norge

Fakta

Hvor store er skatteparadisene?

På grunn av skatteparadisenes hemmelighold er det vanskelig å fastslå sikkert hvor store verdier som er oppbevart i skatteparadis. Men en rekke studier har likevel forsøkt å estimere dette. Blant de første omfattende studiene var «The Price of Offshore» fra 2012 av Tax Justice Network. Her ble det benyttet tall fra Verdensbanken, IMF, FN, Den internasjonale oppgjørsbanken (Bank of International Settlements), sentralbanker og tilgjengelige tall fra 139 land.

Rapporten estimerte at rike personer (high net worth individuals) hadde plassert mellom 21 000 og 32 000 milliarder dollar i private verdier i skatteparadiser. Beregningen tok ikke med ikke-finansielle verdier som kunst, eiendommer og yachter.

Økonomen Gabriel Zucman ga 2015 ut boka The Hidden Wealth of Nations, hvor han benyttet en liknende metode, men med et litt mer begrenset datasett. Zucman estimerte at 7600 milliarder dollar var plassert i skatteparadiser, eller omtrent 8 prosent av global finansiell husholdningsformue.