• Hva er et skatteparadis; hvor ligger de?
• Er skatteparadis det samme som en liten, perifer og «luguber» øystat?
• Hvor mye penger er plassert i skatteparadiser?
• Hvilket forhold er det mellom «onshore» og «offshore»?

I denne situasjonen leter stater både enkeltvis og gjennom mellomstatlige organisasjoner etter måter å utvide inntektsgrunnlaget på – for det er grenser for hvor mye mer stater kan kreve av folk flest av økte skatter og lønnsnedskjæringer. Da har noen begynt å sette søkelys på skatteparadiser og de mulighetene de enorme pengebeløpene der representerer.

Skatteparadiser blir vanligvis sett på som et fenomen vi finner i lovens randsoner. Det er feil. Skatteparadiser er blitt en del av måten selskaper og finansenheter driver virksomhet på i dag. Finansindustrien – banker, hedgefond, investeringsfond, revisjonsselskaper, advokatfirmaer, forsikringsselskap og egentlig hele forretningsverdenen ned til små byråer og lokale tjenesteleverandører − har daglig og rutinemessig kontakt med skatteparadiser. Omfanget er blitt så stort at et angrep på skatteparadiser for dem framstår som et angrep på forretningsvirksomheten, iallfall slik de kjenner den fra de siste fire−fem tiårene.

Skatteparadiser – del av systemet

Skatteparadiser finner vi i kjernen av Globalisering . Og grunnene er temmelig opplagte. Av gammel vane vil nok mange økonomer si at kapitalister hele tiden er ute etter maks fortjeneste, men disse økonomene glemmer å spørre hvorvidt businessfolkene søker å maksimere før eller etter beskatning.

Spørsmålet er viktig ettersom selskapsbeskatningen i mange  OECD - Organization for Economic Cooperation and Development (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) kan nå opp i 30 og til og med 40 prosent av de beløpene som er oppgitt for beskatning. For å skaffe seg høyere fortjeneste etter skatt gjør derfor selskapene omfattende bruk av skatteparadiser.

I tillegg betyr det å følge finansreguleringer økte kostnader eller redusert fortjeneste. Derfor har finansindustrien trukket i retning av det som skatteparadisene helt lovlig kan tilby. Resultatet er blitt noen meget oppsiktsvekkende tall forbundet med virksomheten til skatteparadisene.

Skatteparadis – vanskelig å definere

Det er vanskelig å definere hva et skatteparadis er. Kompleksiteten i moderne skattesystemer gjør nær sagt ethvert land til et potensielt skatteparadis for enkeltpersoner og selskaper fra andre land. Skatteparadiser blir av og til beskrevet som «offshore finanssentra» – et begrep som har vist seg like vanskelig å definere. Uansett er noen land viden kjent som skatteparadiser, og listen over slike land har endret seg lite siden 1980-årene.

Det typiske skatteparadiset har gjerne disse kjennetegnene:

• 1.  Det er et land med null eller nær null skatt for folk og selskaper som ikke hører hjemme i landet (ikke-residente). Mange kjente skatteparadiser − som Jersey, Guernsey, Isle of Man, Sveits og Liechtenstein skattlegger egne statsborgere verden over. Skatteflyktninger fra andre land slipper derimot helt eller delvis unna denne skatten. Andre skatteparadiser bruker andre metoder for å drive inn skatt fra egne innbyggere.
• 2. Det er lett og billig for enheter utenfra å etablere seg i skatteparadis og lett å sikre seg anonymitet både når det gjelder etableringen og den etterfølgende virksomheten derfra. Skatteparadiser gjør det enkelt og billig å etablere selskaper, stiftelser og selv banker der. De står nærmest i kø for å etablere seg.
• 3. Skatteparadiser er preget av strengt hemmelighold – ugjennomsiktighet − når det gjelder å utlevere finansiell og kommersiell informasjon, f.eks. til skattemyndigheter fra andre land. Noen foretrekker derfor å omtale skatteparadisene som «paradiser for hemmelighold». Mangelen på åpenhet oppnås på tre måter – både aktivt og passivt.
  • 3a. Den kanskje mest vanlige formen er banksekretesse – bankers hemmelighold av informasjon som er beskyttet gjennom lover. Sveits blir sett som det landet som skapte lovlig banksekretesse, noe landet gjorde i 1934.
  • 3b. En annen mye brukt metode for å skape ugjennomsiktighet er å tillate opprettelse av enheter der både eierskap og formål er svært vanskelig å fastslå slik som stiftelser (truster). Disse enhetene innebærer hemmelighold ettersom de ikke krever noen form for registrering i de fleste jurisdiksjoner(område med egen myndighet – ofte en stat, men ikke nødvendigvis). Og selv der hvor registrering er påkrevd, blir ikke registreringen offentlig tilgjengelig informasjon.
  • 3c. En tredje måte å skape ugjennomsiktighet på er mer passiv og kjennetegnes av inaktivitet eller bevisst likegyldighet. Mange skatteparadiser ser gjennom fingrene med snusk og har bevisst slakke reguleringer. Dessuten har de gjerne underfinansierte tilsynsmyndigheter, som knapt stiller spørsmål.

Kapitalstrømmer gjennom underselskaper

Det er altså vanskelig å definere hva et skatteparadis er. Derfor er antallet skatteparadiser også omstridt. Noen (Palan m. fl., 2010) har anslått at det finnes mellom 45 og 60 aktive skatteparadiser. Her finner vi mer enn 2 millioner finansforetak, offshore-selskaper, stiftelser og liknende. De aller fleste kjente  Transnasjonalt selskap og bankene har minst ett datterselskap i kjente skatteparadiser. De fleste av dem har mange, selv om vi ikke kjenner det nøyaktige tallet.

Enron-skandalen avdekket at det amerikanske energiselskapet Enron hadde mer enn 900 underselskaper – de fleste i karibiske skatteparadiser. Bruken av slike datterselskaper forklarer en annen forbløffende statistikk: om lag halvparten av all internasjonal lånevirksomhet går gjennom selskaper registrert i skatteparadiser.

Og en tredel av alle utenlandsinvesteringer (langsiktige investeringer) går gjennom skatteparadiser. Med andre ord er skatteparadisene både mottakere og påståtte opphav til om lag en tredel av alle utenlandsinvesteringer i verden. Ferske anslag tyder på at i 2010 var mellom 21 000 og 32 000 milliarder dollar – plassert og investert så å si avgiftsfritt i skatteparadiser (Henry 2012) – det aller meste «unreported». Tallet tilsvarer USA og Japans samlede bruttonasjonalprodukt. Det vil også si minst18 prosent av den samlede finanskapitalen i verden. Anslaget er lavt; det omfatter bare kapital, ikke fast eiendom som hus, leilighet, båt…

De mest brukte skatteparadisene finner vi i små jurisdiksjoner i nærheten av de store handelssentrene i verden:

• Karibia – disse betjener i hovedsak amerikanere
• Europa – som betjener folk og selskaper fra EU-området
• Singapore og Mauritius – med asiatiske kunder
• Noen småøyer i Stillehavet – herfra blir russiske kunder hjulpet til kapitalflukt og hvitvasking av penger.

Enorme beløp unndras beskatning

I hovedsak blir skatteparadiser brukt til å snyte på eller unngå skatt. Å lure unna penger fra beskatning er kriminelt i de fleste land, mens skatteplanlegging – å organisere kostnader og overskudd på en måte som reduserer skatten til det minst mulige – ses som lovlig. Skattlegging er imidlertid så komplekst at de to strategiene kan være vanskelig å skille fra hverandre.

Det er anslått at superrike enkeltpersoner (færre enn 100 000) har «parkert» om lag 10 000 milliarder (10 billioner) dollar i skatteparadiser. Rike individers skatteunndragelse er anslått til rundt 1000 milliarder dollar årlig.

Det finnes ingen pålitelige anslag for hvor mye skatt selskaper unngår av skatt, men tallet overstiger ganske sikkert 1000 milliarder dollar (Ronen). Det er liten tvil om at skatteparadisene spiller en viktig negativ rolle for global og nasjonal fordeling av inntekt og formue.

Hjelpere for de store finanssentrene

Skatteparadisene har i tillegg utviklet bestemte nisjestrategier – satset og spesialisert seg på  et mindre felt. Britiske jurisdiksjoner som Kanaløyene, Caymanøyene og Bermuda har gradvis vokst fram til å bli finansielle hjelpemotorer med tette bånd til pengemarkedene i (City of) London (se fakta), men de betjener egentlig alle de viktigste internasjonale finanssentrene i verden − New York, Paris, Frankfurt og Tokyo.

På papiret er Caymanøyene (se fakta) det fjerde største internasjonale finanssenteret i verden (rankingen skifter fra år til år), mens Bermuda er det største senteret for egenforsikring i verden (mange storselskaper har egenforsikret seg gjennom underselskap – flere av disse er registrert i skatteparadiser).

I virkeligheten blir komplekse finanstransaksjoner organisert i, administrert og drevet fra de store finanssentrene; de blir bare dirigert eller «booket» gjennom offshoresentre. Men det finnes også tegn på at noen slike sentre, Cayman og Jersey, har bygd opp en viss egen kapasitet til selv å gjennomføre komplekse finanstransaksjoner.

Det er mange fordeler ved å la komplekse finanstransaksjoner gå gjennom skatteparadiser: finanstransaksjoner som blir registrert der, slipper med ingen eller svært lave avgifter. Banker og andre finansaktører kan ha sete «onshore» (f.eks. hovedkontor) og tilsynelatende betale sin skatt der. Men finanstransaksjonene kan de la registrere i «offshore» underselskaper.

Slik sett fungerer skatteparadiser som finansparallellen til internprising (innenfor samme konsern). Det vil si at banker og selskaper fører kostnader «onshore» til fradrag i høyskatteland, mens overskudd tas «offshore» der skattene er lave. Dette øker det samlete overskuddet til et selskap.

Skinn og virkelighet

Skatteparadisene er blant de minst regulerte finanssentrene i verden. På papiret kan det se ut som om de er regulerte. Men mangelen på åpenhet, hemmelighold rundt eierskap, de minimale kravene til bokføring og/eller mangel på tilsyn utgjør til sammen et regime med nær null reguleringer. Riktignok kan skatteparadiser vise at de har etterkommet krav om finansregulering fra  OECD - Organization for Economic Cooperation and Development og  Pengefondet - International Monetary Fund (IMF) og at de ikke lenger er svartelistet.

Videre sier de – helt riktig – at de ikke er de eneste lovbryterne og at Delaware (den amerikanske delstaten) og London er verre lovbrytere enn de er. De fleste skatteparadisene synes imidlertid bare å rette seg etter et minimum av de reguleringskravene som OECD-landene har påtvunget dem. Og det har de gjort meget motstrebende. De synes å ha innført lovens bokstav, men ikke dens ånd. Ofte oppretter de nemlig samtidig nye parallelle muligheter (i mange tilfeller skrevet av finansnæringen i skatteparadiset selv), som skaper nye smutthull i reguleringene. Målet er da gjerne å unngå de samme reglene man nettopp har kommet til enighet om.

Ulike spesialiteter

De britiskbaserte skatteparadisene trekker fordeler av den politiske stabiliteten i moderlandet og av engelsk lov. Disse sentrene synes å spesialisere seg på moderne finansinstrumenter som futures og derivater, grupper av boliglån omgjort til verdipapirer og liknende. Her finner vi også de fleste av hedgefondene i verden. Til sammen står disse britiskbaserte finanssentrene for rundt en tredel av alle internasjonale finanstransaksjoner (i volum).

I tillegg til Sveits – fremdeles det ledende skatteparadiset i verden, selv om denne tvilsomme æren snart kan tilfalle Singapore – finne vi en gruppe av mindre kjente europeiske skatteparadiser som Benelux-landene og Irland. Til sammen står disse for rundt en femdel av internasjonale finanstransaksjoner (i volum) – om lag dobbelt så mye som amerikanske internasjonale finanssentre. Disse (kontinental-)europeiske sentrene har spesialisert seg på «formuesbeskyttelse» både for enkeltpersoner og selskaper, heller enn den risikoorienterte finanstraderen som de britiske betjener.

Sveits er fremdeles verdens største når det gjelder privat bankvirksomhet; landet har spesialisert seg på «formuesbeskyttelse» for verdens rike. Men Sveits er blitt hardt presset av EU for å lette på sin banksekretesse – for å lette på hemmeligholdet. Signaler tyder altså på at Singapore sikter seg inn på å overta for Sveits.

Irland og Benelux-landene har utviklet en nederlandsk forretningsidé med holdingselskap (en slags gjennomstrømningsselskap). Ved å opprette slike tilbys transnasjonale selskaper lave kostnader og lavere avgifter på sine finansoperasjoner. Selskapene parkerer inntekter fra internasjonale operasjoner i disse sentrene. Deretter bruker de sentrene som plattform eller mellomlanding for videre internasjonal investering. Dette forklarer hvorfor Irland og Benelux-landene alltid står oppført blant de landene i verden som har størst utenlandsinvesteringer.

Godt betalte hjelpere

Det finnes ikke pålitelige tall for hvor mye profesjonelle tjenesteytere som internasjonale advokatfirmaer og revisjonsselskaper tjener på å hjelpe bedrifter og andre på å bruke skatteparadiser. Sannsynligvis utgjør denne virksomheten minst 50 prosent av omsetningen deres. Det er derfor ikke overraskende at de har satt i gang en velsmurt lobbykampanje overfor politikere og myndigheter til støtte for skatteparadiser.

I den står argumentet om markedseffektivitet sentralt, slik det lyder fra noen økonomer. Disse mener at «offshore» finanssentre (f.eks. skatteparadiser) legger et velkomment konkurransepress på finanssentrene «onshore» og derfor øker den generelle effektiviteten i finansmarkedene. Argumentet er tvilsomt selv i gode tider. Den pågående finanskrisen kan ha betydd slutten for det argumentet.

Det moralske argumentet til støtte for skatteparadiser er svakt. Men som vist over, har skatteparadiser blitt en del av business i dag. En vanlig ansatt i et internasjonalt selskap, et finansselskap eller et rådgivingsbyrå står sannsynligvis i daglig kontakt med folk i finansselskap offshore. Selskaper som ikke gjør bruk av skatteparadiser, blir ofte sett på som rariteter, eller som om de svikter interessene til eierne.

Artikkelen er oversatt fra engelsk av redaktør Ivar Windheim